Verden har bare i løpet av noen få uker blitt ubegripelig skremmende, farlig og usikker. Også i vår del av verden – ja, det har jo for så vidt ikke manglet på krig og grusomheter før, heller. De første dagene etter at den ondskapsfulle og maktsyke presidenten invaderte sine naboer ble jeg syk med covid. Ikke noe farlig, jeg er vaksinert med mine tre doser, men det var likevel ubehagelig nok. Det eneste jeg orket var egentlig bare å ligge på sofaen og døse mens TV-nyhetene surret i bakgrunnen. Det hele føltes ganske surrealistisk, som i et mareritt. Jeg fikk med meg mange ekspertuttalelser om krigens gang, og etter hvert så man at presidenten antakelig hadde feilberegnet sin motstander og at det ikke var så enkelt å ta over landet. Men – krigen fortsetter for fullt i all sin gru. For å skjerme meg selv noe har jeg etter hvert redusert mitt intense nyhetssug, men kan ikke unngå å få med meg den ubeskrivelige utviklingen av utraderte byer, død og atomfrykt i tillegg til fortvilte og pregede menneskene som har greid å komme seg ut av landet. Det er mye å bli motløs og kanskje redd og fortvilet av også for oss som betrakter det hele mer på avstand. Jeg innser dog at det ikke hjelper noen om jeg mister nattesøvnen av å marinere meg selv i elendighetsinformasjon om forhold jeg ikke kan gjøre noe med.
Det er på tide å ta seg selv i nakken og feire gleden over livet, sola, våren og alt som er godt og fint. Det har vært noen nydelige soldager her som vitner om at en annen årstid lister seg frem. Men som typisk for mars måned skifter været og sol og vårvær veksler raskt med kraftige snøbyger, vind og blåst. Med snø på bakken og sikkert frost lenger nede er det en god stund til vi kan forvente grønne spirer her. Vårjevndøgn er tilbakelagt og i helgen gikk vi over til sommertid. Uansett hva som skjer ellers i verden – sommer skal det bli i år også.
Fjøset fylles stadig mer opp av søte, spretne kalver, det har blitt et vårtegn hos oss. Et annet, og ikke fullt så sjarmerende vårtegn er de gjørmete omgivelsene. Nedtunet og gårdsveien er på de solrike dagene nesten fri for snø, men i en periode er det fryktelig sølete og hunde- og kattepoter som har løpt rundt ute, setter tydelige spor etter seg inne.
I storstua står pelargoniumplanter som er tatt opp fra vinterdvalen i kjelleren og beskåret. Det spirer allerede nye kraftige blader på de tilsynelatende tørre pinnene. Vi må vente med uteplanter en god stund til, i mellomtida kan vi pynte innendørs mens vi venter på å kunne gå ut og grave i jorda, så frø og sette planter.
En livsbejaende sang er Louis Armstrongs What a wonderful world. Og mens vi venter på bedre tider for HELE verden, lytter vi til denne fine artisten, til trøst og oppmuntring. Du finner den her. Storeggen ønsker alle en fin tid fremover. Ta vare på hverandre og se det fine i det nære.
Vips, så var jula over – nesten før vi skjønner at den har startet. Det har vært en arbeidsjul i år, uten en eneste ekstra fridag. Kanskje er det grunnen til at det har gått så fort. På tampen av året er det, som vanlig, tid både for tilbakeblikk og tid for å se fremover på det som venter i det nye året.
Og hva har så skjedd på Storeggen i 2021? Det korte svaret er: Veldig MYE.
Like før året startet, flyttet dyra inn i nytt fjøs. Det var på tide, for dagen etter kom kulda for fullt og en dag møtte vi en vid åpen port i fjøset da vi kom for å ta morgenstellet – og det i 25 minusgrader! Det viste seg at den automatiske portåpneren ikke hadde tålt kulda og åpnet porten helt automatisk.
Slik så det ut innvendig ved av de andre portene
Resultatet var som en måtte vente, vannet var frosset og vi måtte tilkalle rørlegger for hjelp til tining. Kuldeperioden, det vil si grader som varierte mellom omtrent minus 20 og minus 32, vedvarte i seks uker, og det var faktisk nokså mye selv for østerdøler.
Utover våren gikk livet tilnærmet normalt her hos oss. Kalver ble født og folk og fe vendte seg til det nye fjøset og trivdes med det.
Vakker liten kalv
Kalvekos
I distriktet her hadde vi de nasjonale smittevernrestriksjonene som ellers i landet, men merket for øvrig ikke så mye til pandemien. I midten av mai endret det seg. Et større smitteutbrudd rammet vår kommune og de omliggende kommuner og dermed ble skoler og barnehager stengt, mange måtte igjen på hjemmekontor og17.maifeiringen ble avlyst, andre året på rad. Omtrent samtidig fikk vi tre nye små killinger som opptok oss mye fremover, i det de måtte mates med melk titt og ofte.
Søte og morsomme killinger
I slutten av mai kom det største mirakelet, vårt lille Gull, barnebarnet vårt, til verden. Hun er selvfølgelig verdens fineste, beste og søteste lille baby, og blir forgudet av hele storfamilien. Foreldrene hennes har kjøpt en gård like i nærheten av Storeggen, og startet med oppussing der. En stor glede for oss å vite at vi skal få ta stor del i oppveksten til den lille. På bildene under av babyen, er hun sammen med stolte tanter og en like stolt onkel (holdes av pappaen på bildet med killingen).
Tante- og onkelkos– og enda mer tantekosKilling og baby
Sommeren kom og gikk – også den fortere enn vi gjerne hadde ønsket. To søte små kattunger kom til gards. En del av dyra våre ble sendt på fjellbeite på sætra, noen ble igjen her hjemme og beitet på innmarka.
Sommermåltid i hagen
Oliane og Scøttline
Limousiner på innmarksbeite
Mot slutten av sommeren bevilget vi oss noen dager ferie ved å reise bort, mens sønn og kjæresten stelte gard og grunn.
Ferie med sushi på bryggekanten
Vel hjemme igjen var det noe nytt i det at sønnen ikke returnerte til byen, men hadde fått jobb her i kommunen og flyttet inn i kaffekvernhuset på gården sammen med Bretonvalpen Vilja. Nå ble det en annen tilværelse for bonden. Han og sønnen jobber nå hovedsakelig sammen om dyra og gårdsdrifta, og begge synes å stortrives med løsningen.
Vilja
Av og til skjer det triste ting, også hos oss. En ting er det forutsigbare, det å sende dyr til slakt. Noe helt annet er det når dyr dør av andre årsaker. I sommer ble elghunden Birka syk. Da hun ble sjekket av veterinær viste det seg at hun hadde en kraftig livmorbetennelse og det hastet å operere. Flinke dyrleger klarte heldigvis å redde henne, men det var helt på nippet. Dermed ble det ingen elghundvalper på oss, men det var likevel underordnet.
Frisk Birka igjen på tur til Fåsten
Litt senere, tidlig på høsten, mistet vi imidlertid vår andre hund, gode fine bordercollien Bjørk. Etter slåtten lå jordet snaut for gras og det var lett å løpe på. Hun må ha kommet seg opp på den gamle bygdeveien og blitt påkjørt. Hun klarte så vidt å komme seg hjem, men maktet ikke lenger å reise seg. Veterinæren konkluderte med at hun hadde et hofteleddsbrudd og det var dårlige odds for en vellykket operasjon. De kunne dessuten ikke foreta en slik operasjon her. Det vanskelige valget ble å avlive henne. Det er selvfølgelig ikke tillatt å kjøre særlig fort på bygdeveien, men noen gjør det likevel. Vi forstår uansett at man kan være uheldig å treffe på et dyr, men vi syns IKKE det er greit at man ikke gir beskjed når sånt skjer.
Bjørk ❤
Det skjedde mer trist i høst, og det var det tristeste av alt. Vår kjære svoger døde etter å ha vært syk siden tidlig i sommer. Han har vært en stor del av vårt Storeggenprosjekt. Sammen med sin kone, bondens søster, kom han hit gjerne en ukes tid av gangen i flere år for å hjelpe til med ulike arbeidsoppgaver. Han var også en stor pådriver for sommerfestene vi holdt på gården. Vi savner ham.
Våre gode hjelpere fra et av de siste besøkene
En fargesprakende høst ble preget av store kontraster; det triste, som nevnt over, og motsatsen, fantastiske opplevelser med det vesle barnet som har kommet inn i familien. I november var det navnefest for henne, med gjester fra inn- og utland. Siden barnets familie ikke har kommet i orden på sin gård, var det hos oss det var plass til å holde festen. Det var veldig koselig for oss å bli kjent med hennes fars familie og andre gjester.
Gnistrende høst på TynsetStoreggen i høstlys
Sist, men ikke minst, som dere vet har vi i høst også startet opp noe vi håper og tror vil kunne bli et nytt Storeggeneventyr. Etter at bonden, sønnen og jeg gikk på etablererkurs er vi nå i gang med å planlegge og legge til rett for egenproduserte varer fra vårt limousinkjøtt, og selge det direkte til forbrukere. Vi håper dere følger oss videre på den ferden.
Vi ser frem mot et nytt Storeggen-år, takknemlige for hva vi har av gode mennesker rundt oss. Tusen takk til alle som har besøkt oss på gården vår i 2021. Dere er med og beriker tilværelsen vår! Vær så snill og fortsett med det!
Vi vet at ikke alle er så heldige som oss og ønsker et bedre år i 2022 for alle.
Godt Nytt År, til alle venner og følgere, kjente som ukjente!
I dag er det fjerde søndag i advent, og dessuten sotsøndag, Det vil si at etter gammel tradisjon kunne man få vaske og jobbe denne dagen, til tross for at det var søndag og egentlig hviledag. Det var, og er, travelt på denne tida, da alt skal bli ferdig til den store høytiden – julefeiringen, og således kan det være god bruk for en ekstra arbeidsdag. Dog bryr vi oss kanskje ikke så mye om hviledagen lenger, men her vi bor er det faktisk fortsatt butikkstengt på søndager, med unntak nå i desember, så litt annerledes er søndagene til vanlig, heldigvis.
Lefsene ble ikke så store, men bakeren, altså jeg, er fornøyd med at de hang fint sammen denne gangen.
Vi bruker ikke streve og mase så veldig mye til jul. Ikke tar vi rundvask, og ikke baker vi sju slag, men noen tradisjonelle aktiviteter syns jeg det er koselig å gjøre. I dag, for eksempel, har jeg bakt lefse. Ofte pleier jeg å ha med yngstedatter på dette, men i år passet det seg ikke sånn. Jeg har derfor stått alene på pikerommet, som vi kaller det vesle rommet innenfor kjøkkenet, der jeg har bakstefjøl og takke.
I år har vi også laget tomtebrygg, i utgangspunktet et alkoholfritt øl, som både jeg og husbonden husker fra vår egen barndom. Selv har vi ikke laget det på mange år, men nå fikk jeg lyst på det igjen. Det var jo «lett som en plett» – og over tretti liter er tappet på flasker som står klare i kjelleren.
Bonden tapper tomtebrygg
Under havrekjeksbaksten hadde jeg godt selskap i Gullet vårt
Kalvene skal klippes og veies og må drives over til boksen på motsatt side av der de bor. Mye spennende å undersøke på veien over…
Nissen har også begynt å vise seg rundt om på gården. Han vil nok sjekke at alt blir i orden til jul.
Det vanlige arbeidet på gården må gå sin gang, og bonden og sønnen er ofte i fjøset fra tidlig morgen til sene kveld. Heldigvis liker de begge å holde på der inne, og det skjer til og med at de glemmer å spise!
Før jula kommer, er det vintersolverv, eller det vi mer lettvint kaller solsnu, den 21. desember. På primstaven kalles dagen Tomasmesse, og typiske oppgaver var ølbrygging og lefsebaking, står det i min Julebok fra Bokklubben, 2000. Flaks at vi er ferdig med disse gjøremålene. Den dagen kommer yngstejenta hjem på juleferie, og da skal vi kose oss litt ekstra. I den samme juleboka står det at det ofte var kakelinne på solsnu. Det er tøvær, altså mildt vær, som man trodde kom av at alle bakte denne dagen og dermed bidro til oppvarming av været. I år har kakelinna kommet tidligere, i går var det mange varmegrader (kanskje det er flere enn meg som har bakt lefse før solsnudagen!), men i dag har temperaturen sunket til under null igjen, og frem mot julaften og i romjula skal det bli skikkelig kaldt. Fint vær varslet visstnok godvær resten av vinteren, regn kunne bety at Tomas kom med vann til bryggingen. Akkurat det skjer garantert ikke i år. Enda en grunn til å glede seg over at det gjøremålet er unnagjort!
Vakker fullmåne over Tynsetbygda, lørdag før jul.
Vi på Storeggen ønsker alle en fortsatt god førjulstid og vintersolverv! Husk og puste med magen og ikke stresse mer enn det som godt er!
For snart ti år siden flyttet vi fra Oslo og til Storeggen gård på Tynset.Naivt, sa noen. Uoverkommelige arbeidsoppgaver, sa andre. Ja visst, sa vi, men også frisk luft, fantastiske fjell og natur og lykkelige dyr. Hverdagen på gården inneholder alle disse momentene. Og midt oppi det produserer vi storfekjøtt fra kyr som har levd sine liv med utsikt til det mektige Tronfjell på vinteren. Om sommeren har de hatt deilig sæterbeite på fjellet. Kom og opplev det selv, og ta med deg følelsen hjem, i form av storfekjøtt av høy kvalitet.Spiser du lykkelig kjøtt – blir du kanskje litt mer lykkelig!
Det har vært en aktiv, ja, ganske travel, høst for oss på Storeggen. Selv om fjøset er nytt og fint, betyr det ikke nødvendigvis mindre arbeid som skal gjøres. Antall dyr er økt betraktelig for å få fylt opp fjøset tilstrekkelig til at det ikke skal være for kaldt for dyra. De lager jo sin egen varme og dersom de er for få, kan det fort bli for kaldt i fjøset vinterstid. Da vi planla, og etter hvert søkte Innovasjon Norge om støtte til å bygge fjøset, var det i samråd med og etter en god prat med alle tre barna våre. Det måtte være en forutsetning at en av dem ville overta og drive videre. Nå er sønnen godt i gang med sitt nye virke her på gården. Det har gitt oss en ny giv, og i oktober startet vi på etablererkurs gjennom Klosser Innovasjon.
Hvorfor gjør vi dette? Jo, vi ønsker å selge varene direkte til forbruker. Slik kan vi ha bedre kontroll over kjøttet etter slakt. Vi vet at vi har et unikt produkt å selge – kjøttet fra limousinkyr er fettfattig, men veldig saftig og fantastisk smakfullt. Vi vet også at våre kyr lever et godt liv og utnytter de ressursene som finnes her i Fjellregionen. Her er det meget krevende å dyrke noe særlig annet enn gras og poteter. Dyra våre fóres med gras hele vinterhalvåret og vi tar dem på fjellbeite om sommeren der de kan kose seg med urter og grasvekster som ellers ikke ville kommet til nytte. Det betyr også at det vakre kulturlandskapet pleies og holdes i hevd. Alt dette ønsker vi å formidle slik at de som er opptatt av matsikkerhet, etisk produsert mat og god kvalitet kan få et tilbud om kjøtt som oppfyller disse kravene. Forbruket av rødt kjøtt skal reduseres, men da bør det kjøttet som fortsatt skal spises representere slike kvaliteter som nevnt ovenfor.
Vi er i ferd med å bygge opp et kjøkken for å kunne foredle produkter. Og så blir det flere kurs og kanskje besøk til andre tilsvarende bedrifter som vi kan lære av. Dette er også noe våre to døtre og alle barnas partnere er involverte i, og som vi lenge har pratet om. Nå skal det bli en realitet. Vi gleder oss til fortsettelsen. Hva med deg?
Avslutningsvis vil jeg ta med en koselig hendelse av en mer privat karakter. Vi hadde humanistisk navnefest for barnebarnet vårt forrige helg. Gjester hadde kommet fra fjern og nær og det ble en minneverdig helg med en flott seremoni ved HEF Nord-Østerdal i Huset Aukrust i Alvdal lørdag formiddag. Ekstra morsomt og overraskende for meg var det at en gammel studiekamerat, Erling, hadde kommet helt fra Brumunddal for å holde hovedtalen.
Bestefedre på vei til navnefest
Til middagen serverte vi deilig elggryte – for det er også en bærekraftig, velsmakende og anbefalelsesverdig matrett som syntes å falle i smak til alle gjestene.
En sommer er over, sang Kirsti Sparbo tradisjonelt som siste innslag på Reiseradioen i dag. Passende nok er det en regnvåt helg som fører tankene til høst og mørkere tider. I morgen er det arbeidsdag igjen etter et par nydelige ferieuker. Sommeren har i det hele tatt bydd på mye godt, med mange gode stunder med familie og gode venner, selv om sykdom i nær familie også har lagt en skygge over sommeren. I tillegg ble vår gode Birka, elghunden, syk og måtte hasteopereres. Det gikk heldigvis bra med henne, men hun kan ikke lenger få valper.
Det aller beste har naturligvis vært det store, lille underet som ble født i slutten av mai – det lille barnebarnet vårt – som vi så lykkeligvis har fått tilbringe tid sammen med nesten daglig siden hun kom til. Det er forresten ganske stor konkurranse om å være søtest her for tida; Killingene Amelia, Hedy og Anton, som jeg har vist frem før, kom i midten av mai og var da helt nyfødte. De holder fortsatt stand som veldig søte og artige små krabater. Så, i slutten av mai, da sommeren gjorde sitt inntog med sol og varme dag etter dag, kom jo veslejenta, som ingen av de firbente kan konkurrere med. Nå i ferien har vi blitt ytterligere beriket med to bedårende kattunger, Oliane og Schøtler. Sistnevnte er her i påvente av å flytte sammen med den lille nye familien til eldstedatter når de har klargjort kårboligen for å flytte til gården sin. Foreløpig pusses det opp der, så kattungen får være her med søsteren sin, enn så lenge.
Ikke nok med dette. Sønnen vår har flyttet inn i kaffekvernhuset her på Storeggen. Tynset ungdomsskole blir hans arbeidsplass i månedene fremover, i tillegg til gården. Han har med seg vesle viltre Vilja! Hun er en fire måneder gammel Breton fuglehund, og har allerede sjarmert oss alle. Til og med de to «gamle» hundene, Bjørk og Birka, ser ut til å sette pris på nykomlingen.
Nå er vi klare for hverdager og etter hvert høst, men fortsatt er det bare midt i august og vi håper på flere fine dager fremover, selv om sommeren definitivt er på hell. Bildene under gir noen glimt fra årets Storeggensommer 2021. Fortsatt god sensommer til alle blogglesere!
En deilig sommerdag på storeggen
Hedy og Amelia
Nybakt mamma og baby skjermes fra sola
Onkelhånd og babyhånd
Killinger og geiter i skjønn forening
Bonden og sønn tar en pause i arbeidet for å spise med oss andre
Oksekalvene får også komme ut i sola
Og får litt friskt gress fra ei jentehånd
Kyra går i enga – og Tronfjell ruver bak, som alltid
Takk for at du besøker bloggen min :-) Her skrives om dette og hint,; ulike temaer som opptar meg i mitt relativt nye liv på landet - på Tynset i Nord Østerdal. Innleggene spenner fra fascinasjoner over natur, oppussingsarbeid på gården, små historier fra området/gården og ulike aktiviteter eller kulturinnslag man kan oppleve i Fjellregionen. Legg gjerne igjen en kommentar, eller følg bloggen. Da blir jeg glad!
Storeggen 