Ingen gjerder – «NoFence»

I desember 2019 fikk vi noen få geiter som skal hjelpe oss å holde vegetasjonen nede enkelte steder på gården og på setervangen. Vi hadde hørt – og visste også av erfaring etter at yngstedatteren hadde vært geitebudeie noen somre, at dette er dyr som er vanskelig å ha kontroll på. Vi bestemte oss derfor for å forsøke såkalt NoFence for å holde dem der vi ønsket de skulle være.

Dette er en elektronisk «bjelle» som reagerer på en grense som er satt ved hjelp av gps. Geitene får en pipetone når de er like ved grensen. Det høres en gradvis mer høyfrekvent tone jo nærmere grensen geita kommer. Dersom den fortsetter og treffer grensen, vil geita få et lett elektrisk støt. Etter kort tid lærer den seg at den skal snu når pipetonen dukker opp, og den vil dermed holde seg der vi ønsker den skal være. Grensene kan vi selv flytte på med hjelp av vår egen PC når vi vil ha beitet et annet sted.

Vi kan følge med på hvor dyra befinner seg innenfor beiteområdet ved hjelp av en app på telefonen eller datamaskinen. Av og til må batteriene i bjellene skiftes. Det ser vi også på appen. I dag skiftet vi batteri på tre av våre geiter. Lilli er alltid på tur, nysgjerrig og egenrådig, og hennes bjelle er oftere tom for strøm enn de andres. Men i dag måtte i tillegg bjellene til bukken Bruse og til Edda skiftes. Samtidig passer alle geitene på å få litt kos og sosial kontakt med oss tobente. Nå om vinteren holder geitene til nede i det gamle fjøset, men til sommeren skal de igjen opp til bjørkehaugen vår der de har en liten gapahuk som kryp-inn, og etter hvert skal de få komme lengre av gårde på utmarksbeite.

Vi har vært fornøyde med NoFence på geitene våre, men til sommeren blir det en større test. Da skal vi prøve det på en del av kyra våre når de skal på utmarksbeite i fjellet.

Publisert i Bygdeliv, Drift, Dyra på gården, Historien forteller | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Kald, vakker vinter

En så kald vinter som det er i år tror vi ikke det har vært de årene vi har bodd på Tynset. At det er kaldt akkurat her, er ikke særlig oppsiktsvekkende. Trettitallet på gradestokken har vært nokså vanlig å nå en eller annen gang i løpet av vinteren og et og annet år har temperaturen til og med sunket til under førti grader. Dessverre er kulden således ofte det eneste man forbinder med Tynset. Samfunnet fungerer ganske normalt til tross for det kalde været. Vi finner frem både en og to ullstillongser, pakker oss inn når vi skal ut og passer på så godt det lar seg gjøre at det er fyr i ovnene. Vedskålen er selvfølgelig fylt opp med god, tørr bjørkeved. Utenfor arbeidsplasser i sentrum, som min egen i Rådhuset, er det tilgang til strøm ved parkeringsplassene og bilene har selvfølgelig montert motorvarmere. Med andre ord, vi er beredt på slikt.

Nå har det imidlertid vart i mange uker med grader ned mot eller under tretti og vi begynner å bli litt lei. Jeg bruker å si at det er viktig å ta vinteren i bruk for at den ikke skal bli for vanskelig å komme gjennom, men nå er det rett og slett for kaldt for å være ute særlig lenge om gangen for eksempel for å gå på ski. Så hvordan skal vi da kunne ta den i bruk? Jo, på med de to stillongsene under boblebuksa, ullgenser og dunjakke, skjerf over nesa og lue på toppen, i tillegg til et par gode votter – og kamera over skulderen. For det er jo så vakkert! Det er ikke grenser for alle de nydelige motivene som bare roper etter å bli foreviget på kameraet.  Under diktet av Hans Børli har jeg lagt til noen få av bildene som er tatt fra gården vår i dag. Når jeg har mulighet tar jeg en liten runde med geitene og hundene for at de skal få litt luft. De er ellers også for det meste innendørs når det er så kaldt. Gudleik katt må også ut noen små, korte turer i løpet av dagen. Akkurat i dag kunne vi kjenne sola varme bittelitt, og han så ut til å sette pris på det fra sin yndlingsplass på verandagelenderet.

Med dette ønskes alle en riktig god, vinterhelg! 

Det vakreste

Det er alltid en kulde i

det vakreste – jeg har ikke

sinn til det.

Det pustskjøre mønsteret

i snøkrystaller og rimblomster

tåler ikke varmen av

store, blå-årete

menneskehender –

Hans Børli

Publisert i Året rundt, Bygdeliv | Merket med , , , , , , | 2 kommentarer

2020 farvel.

Hele verden har fått merke dette året som vi nå forlater, som særlig vanskelig  – et unntaksår. Mange av oss har blitt berørt av pandemien på en eller annen måte, og jeg tenker spesielt på dem som har vært eller er syke og de som ikke overlevde sykdommen og deres kjære. Som vanlig er når store hendelser rammer, er det de svake og fattige som er mest utsatt, selv om vi også hører at unge, sterke og i utgangspunktet friske mennesker har blitt alvorlig syke. Når vi nå skal ytre håp for det nye året må det være at vaksinene blir gitt til så mange at smitten blir slått tilbake og vi igjen kan leve omtrent som før. Mitt andre håp for 2021 er, som så mange nyttår før, at mennesker med makt har vilje og evne til å snu utviklingen og får klimaet vårt på rett kjøl igjen – før det er for sent. Som Dag Hessen sier i sin bok, verden er nå på vippepunktet i dette spørsmålet. 

På årets nest siste dag opplevde beboerne i en kommune sentralt på Østlandet en stor katastrofe da det gikk et stor jordras i deres boligområde. I skrivende stund er det fortsatt mange savnede og mange familier har mistet alt de eide. Kanskje er dette en konsekvens av klimaendringene. Uansett er dette en fryktelig og tragisk hendelse som vi alle i dette vesle landet berøres av. 

Som så mange ganger før kjenner vi på en takknemlighet over å bo her vi gjør, og at vi har hverandre. I dag vil jeg vise et lite utvalg av bilder som er tatt gjennom hele 2020, både av dyr og ikke minst menneskene i familien vår. Vi er så glade for de tre kjærestene som kompletterer familien, og som vi også er så heldige å ha besøk av her på Storeggen både titt og ofte. 

Med denne bildekavalkaden vil vi, alle to- og firbente på Storeggen ønske alle våre trofaste, nye og gamle blogglesere et riktig  GODT NYTT ÅR!

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Dyra på gården, Fjellregionen | Merket med , , , , , | 2 kommentarer

God jul! Sola har snudd!

 

Det synger en sang på den frostklare himmel

je hører en varm melodi

der oppe i natta blant stjernenes vrimmel,

og lytte je godt kæn je høre det si

et varmende ord:

Jula blir fred´lire nå enn i fjor.

God jul tel dekk ælle, en riktig god jul.

 

Det synger en sang over gardstun og jorde

Og verda er rolig og god

Og høre je etter så høre je ordet

Et ønskje at håpet ska vekse og gro

Et varmende ord…

 

Det lyser ei stjerne i natta, den blenkjer

Mens månen står stille i ne.

Den blunker til meg som om den også tenkjer

At jula ska feires i trygghet og fred.

Et varmende ord…

 

Du blenkjende, lysende, varmende stjerne,

Kæn du itte love meg at

Du lyser litt ekstra for alle som gjerne

Sku ønskje seg varme og trygghet i natt?

Et varmende ord…

 

Tekst av Trond Brænne, sumget
og spilt inn av Maj Britt Andersen med melodi av Geir Holmsen

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Lussinatt

I dag har vi gjort noe skikkelig skummelt – i hvert fall hvis vi skal holde oss til de gamle forestillingene om Lussinatta. I våre dager synger barna vakkert om Santa Lucia, lyskledd med lys i hår og hender. Det handler om den katolske og den ortodokse kirkes martyr, den hellige Lucia. Hun har en temmelig makaber og grusom historie som jeg ikke skal gå inn på her. Primstaven er den eldste kalenderen i Norge og Lussimesse ble markert på primstaven 13. desember. Man trodde dette var solsnu, og den lengste natta i året. Dyrene kunne snakke med hverandre denne natta, og mange onde vetter var ute. Det var viktig å være ferdig med det meste av arbeidet til jul, særlig var slikt arbeid som innebar noe som gikk rundt, strengt forbudt. Dersom du for eksempel drev med baking, kom Lussi og slo i stykker pipa og ropte: » Inkje bryggja, inkje baka,inkje store elda hava.» Alle slags onde krefter var ute denne natten, da lys og mørke kjempet om makten.

Tilbake til det skumle vi har foretatt oss; vi har stekt lefser i dag – eller lemse, som det heter på våre kanter. Ikke alle lefsene ble like vellykket, utseendemessig, for å si det forsiktig, men smaken er det ingenting å si på. Kanskje var det Lussi som spilte oss et lite puss.

Det ser ut til at vi, tross alt, kom godt ut av dagen i dag. Pipa står fortsatt og ingen har hørt noe til Lussi. Ikke Lucia heller, for den saks skyld. I år fører selvfølgelig smittevernet til at det ikke er noen prosesjon av syngende barn. Vi får ty til minnene fra tidligere år og håpe på andre boller (eh, lussekatter heter det vel) neste år!

Fortsatt i følge den gamle tro, startet den egentlige juleperioden med lussinatt. Jula ble faktisk oppfattet som den farligste tida gjennom hele året, og lussinatta åpnet denne skumleste tida. Lussi, som opptrådte som et strengt arbeidstilsyn, var i følge flere sagn ættemor til alle underjordiske, og hulderfolket voktet nøye på at skikk og bruk ble overholdt, og de hjalp folk som kom ut av tidsregningen. Det kan vel noen og enhver trenge i disse dager, så ikke julekvelden kommer som den kom på kjerringa.

Fortsatt god advent!

Publisert i Året rundt, Bygdeliv | Merket med , , , , , | 1 kommentar