2020 farvel.

Hele verden har fått merke dette året som vi nå forlater, som særlig vanskelig  – et unntaksår. Mange av oss har blitt berørt av pandemien på en eller annen måte, og jeg tenker spesielt på dem som har vært eller er syke og de som ikke overlevde sykdommen og deres kjære. Som vanlig er når store hendelser rammer, er det de svake og fattige som er mest utsatt, selv om vi også hører at unge, sterke og i utgangspunktet friske mennesker har blitt alvorlig syke. Når vi nå skal ytre håp for det nye året må det være at vaksinene blir gitt til så mange at smitten blir slått tilbake og vi igjen kan leve omtrent som før. Mitt andre håp for 2021 er, som så mange nyttår før, at mennesker med makt har vilje og evne til å snu utviklingen og får klimaet vårt på rett kjøl igjen – før det er for sent. Som Dag Hessen sier i sin bok, verden er nå på vippepunktet i dette spørsmålet. 

På årets nest siste dag opplevde beboerne i en kommune sentralt på Østlandet en stor katastrofe da det gikk et stor jordras i deres boligområde. I skrivende stund er det fortsatt mange savnede og mange familier har mistet alt de eide. Kanskje er dette en konsekvens av klimaendringene. Uansett er dette en fryktelig og tragisk hendelse som vi alle i dette vesle landet berøres av. 

Som så mange ganger før kjenner vi på en takknemlighet over å bo her vi gjør, og at vi har hverandre. I dag vil jeg vise et lite utvalg av bilder som er tatt gjennom hele 2020, både av dyr og ikke minst menneskene i familien vår. Vi er så glade for de tre kjærestene som kompletterer familien, og som vi også er så heldige å ha besøk av her på Storeggen både titt og ofte. 

Med denne bildekavalkaden vil vi, alle to- og firbente på Storeggen ønske alle våre trofaste, nye og gamle blogglesere et riktig  GODT NYTT ÅR!

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Dyra på gården, Fjellregionen | Merket med , , , , , | 2 kommentarer

God jul! Sola har snudd!

 

Det synger en sang på den frostklare himmel

je hører en varm melodi

der oppe i natta blant stjernenes vrimmel,

og lytte je godt kæn je høre det si

et varmende ord:

Jula blir fred´lire nå enn i fjor.

God jul tel dekk ælle, en riktig god jul.

 

Det synger en sang over gardstun og jorde

Og verda er rolig og god

Og høre je etter så høre je ordet

Et ønskje at håpet ska vekse og gro

Et varmende ord…

 

Det lyser ei stjerne i natta, den blenkjer

Mens månen står stille i ne.

Den blunker til meg som om den også tenkjer

At jula ska feires i trygghet og fred.

Et varmende ord…

 

Du blenkjende, lysende, varmende stjerne,

Kæn du itte love meg at

Du lyser litt ekstra for alle som gjerne

Sku ønskje seg varme og trygghet i natt?

Et varmende ord…

 

Tekst av Trond Brænne, sumget
og spilt inn av Maj Britt Andersen med melodi av Geir Holmsen

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Lussinatt

I dag har vi gjort noe skikkelig skummelt – i hvert fall hvis vi skal holde oss til de gamle forestillingene om Lussinatta. I våre dager synger barna vakkert om Santa Lucia, lyskledd med lys i hår og hender. Det handler om den katolske og den ortodokse kirkes martyr, den hellige Lucia. Hun har en temmelig makaber og grusom historie som jeg ikke skal gå inn på her. Primstaven er den eldste kalenderen i Norge og Lussimesse ble markert på primstaven 13. desember. Man trodde dette var solsnu, og den lengste natta i året. Dyrene kunne snakke med hverandre denne natta, og mange onde vetter var ute. Det var viktig å være ferdig med det meste av arbeidet til jul, særlig var slikt arbeid som innebar noe som gikk rundt, strengt forbudt. Dersom du for eksempel drev med baking, kom Lussi og slo i stykker pipa og ropte: » Inkje bryggja, inkje baka,inkje store elda hava.» Alle slags onde krefter var ute denne natten, da lys og mørke kjempet om makten.

Tilbake til det skumle vi har foretatt oss; vi har stekt lefser i dag – eller lemse, som det heter på våre kanter. Ikke alle lefsene ble like vellykket, utseendemessig, for å si det forsiktig, men smaken er det ingenting å si på. Kanskje var det Lussi som spilte oss et lite puss.

Det ser ut til at vi, tross alt, kom godt ut av dagen i dag. Pipa står fortsatt og ingen har hørt noe til Lussi. Ikke Lucia heller, for den saks skyld. I år fører selvfølgelig smittevernet til at det ikke er noen prosesjon av syngende barn. Vi får ty til minnene fra tidligere år og håpe på andre boller (eh, lussekatter heter det vel) neste år!

Fortsatt i følge den gamle tro, startet den egentlige juleperioden med lussinatt. Jula ble faktisk oppfattet som den farligste tida gjennom hele året, og lussinatta åpnet denne skumleste tida. Lussi, som opptrådte som et strengt arbeidstilsyn, var i følge flere sagn ættemor til alle underjordiske, og hulderfolket voktet nøye på at skikk og bruk ble overholdt, og de hjalp folk som kom ut av tidsregningen. Det kan vel noen og enhver trenge i disse dager, så ikke julekvelden kommer som den kom på kjerringa.

Fortsatt god advent!

Publisert i Året rundt, Bygdeliv | Merket med , , , , , | 1 kommentar

Inne!

Dyra våre er inne! Endelig har de fått sitt nye hjem, der de vil få det godt. I nyfjøset er vi trygge på at dyrevelferden er absolutt så god som den kan være, og når i tillegg arbeidsforholdene for oss på to ben også blir som en drøm, kunne vi ikke vært mer fornøyde.

Det var på høy tid. Høsten har til alt hell vært mild og snill med dyra som har gått og ventet. Utendørs mye av tida, men med rundbuehaller som har gitt dem ly for vind og vær. Og bonden har vært glad for manglende minusgrader så vi har sluppet frosne vannledninger som vi har opplevd så mange ganger før. Men nå var det slutt på mildværet. Siste uka har kuldegradene kommet for fullt, og i går, da dyra endelig skulle få komme inn i nytt hus, krøp gradestokken ned mot tjue blå, kalde grader.

Det tok tid før det siste nødvendige av sveising og liknende var såpass ferdig og på plass at dyra kunne tas inn. Mørket hadde falt på og det ble derfor en ekstra utfordring å lokke dem inn. Kuer er flokkdyr, og snur én, snur alle. Så kunne en tro at dersom én går inn, går alle etter, men neida, sånn fungerer det ikke. Det var nok veldig skummelt å nærme seg ukjent område, og gå inn i et opplyst hus de aldri hadde sett før. Ei ku, Smil, lot seg imidlertid lokke inn og etter henne kom tre, fire andre mindre kviger. Mens resten av flokken fortsatt løp rundt ute i kulda, kunne disse rolig stå og kose seg med deilig fôr på splitter nytt fôrbrett.

Mange runder måtte til for å få med resten. Kuer og kalver løp hit og dit, noen klarte å finne flatsiloen som er lagt på motsatt side av fjøsinngangen som de skulle inn gjennom og ble stående å slafse i seg fôr. Da var det fånyttes å lokke med kraftfôr. Noen runder ute på jordet ble det også – i mørket. Flere ganger nærmet de seg inngangen på fjøset, men angret seg og snudde og løp tilbake. Det var absolutt øyeblikk som vi lurte på om dette i det hele tatt ville gå, men så, på et tidspunkt fant de vel ut at det ikke var gøy å leke mer, og dermed tuslet de inn, den ene etter den andre.

Vi håper og tror dette var siste gang vi skulle flytte dyra inn på et fremmed sted. Nå er de alle på plass. Oksene, som den siste tida har fristet tilværelsen i den gamle møkk-kjelleren som har fungert som fjøs siden de første kvigene kom for sju år siden, har nå fått sin egen del av nyfjøset. Kalvene får boltre seg i deilig halm, og kan stikke seg litt unna innpåslitne mødre om de ønsker, og alle har fått madrasser å ligge på. Det ser ut til at de har slått seg til ro allerede og er fornøyde med at de til slutt tok sjansen på å sette føttene innenfor dette opplyste kueldoradoet.

Takk igjen, til Olav Urset Østigård fra Rådhuset Vingelen, som har styrt prosessen med alle involverte fra første stund. Tidsplanen har holdt på mirakuløst vis, og arbeidet som har vært utført har etter vår vurdering, vært utmerket. Uten forkleinelse for noen av de andre, må snekkerne fra HK-bygg også fremheves. De har vært effektive, grundige og dessuten hyggelige å forholde seg til. Også noen vi har sett mye til de siste dagene er ungguttene som har skrudd og sveiset innredningen under ledelse av Jørgen Mælen. Noen av dem har jobbet til sent på kvelden – etter skoletid – for å få jobben gjort. Andre som har stått på sene kvelder siste tida er elektrikerne fra MK Elektro og rørleggerne fra Tynset Varme og Sanitær. All ære til dem, også! Mange flere har vært involverte og vi takker alle som har bidratt på til ulikt vis. Også naboer og andre som har kommet med oppmuntrende tilrop underveis. Vi opplever at alle gleder seg på våre vegne. Vi vet at det fortsatt gjenstår noe elektriker- og rørleggerarbeid i huset, men så lenge dyra er inne og har det greit, lever vi godt med det. Nå begynner en ny æra på Storeggen. La oss håpe den varer riktig lenge. Selv er vi slitne og støle etter å ha løpt etter kyr, slept grinder og håndtert tunge greip for å fordele halm og fôr. Men veldig glade og stolte over nyfjøset vårt.

Publisert i Bygdeliv, Drift, Dyra på gården, Fjellregionen, Uncategorized | Merket med , , , , , , , , , | 3 kommentarer

Nykomlinger

Nå er det bare dager til nyfjøset skal være innflytningsklart! Bl.a. for å fylle opp tilstrekkelig til at fjøset skal holdes varmt nok, har vi utvidet flokken vår med noen nye dyr. Det er jo dyra selv som produserer varmen der. I helga ankom tre vakre små oksekalver Storeggen. Fantorangen som er størst er mest rød, Robin er svart og hvit og Birger er rød og hvit og minst. Han har for sikkerhets skyld fått på seg et dekken for ikke å fryse. De tre er i hovedsak NRF, altså norsk rødt fe, i tillegg til at Robin har litt Holstein i seg. Tidligere har blandingskvigene Smil og Karamell blitt en del av flokken. De tre nyeste små skal få være litt for seg selv noen dager foreløpig, men når de flytter inn i nyfjøset skal de få gå sammen med årskalvene våre i en egen kalvebinge. Takk til Torill, Gro og de andre på NL som har stelt så pent med dem før de kom til oss!

I går tok vi med de tre ferskingene på en liten tur rundt på gården. De virket glade for å komme ut, selv om det nok var litt uvant med nye omgivelser. Da de andre kyra fikk øye på de tre, ble det livlig! Fantorangen rautet, og de store kyra svarte og kom stormende mot veien der kalvene var. Det var veldig morsomt å betrakte denne kommunikasjonen mellom dem og det var helt tydelig at de opplevde hverandre som likesinnede. Kyra reagerer aldri sånn på andre slags dyr, det være seg geiter, hunder eller andre slag.

Smil og Karamell, samt en liten bøling med limousinkviger har forøvrig blitt godt integrert i flokken, og det er fred og fordragelighet, både hos dem og hos oksene for tiden. Nå er vi spent på flyttingen til nyfjøset. Disse dyra er ikke så glade i forandringer og pleier å være utpreget skeptiske til å bevege seg ut på nye områder. Fortsettelse følger.

Publisert i Drift, Dyra på gården | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar