Vi har vært på to-dagers opplæring ved Nofima. Nofima har fine lokaler på Ås, like ved Veterinærinstituttet og NMBU; Norges miljø- og biovitenskapelige Universitet.
Vi ble møtt av den hyggelige og kunnskapsrike pølsemakeren Tom Chr. Johannessen, som startet med å gå gjennom teori om kjøttråstoff, ingredienser og metodikk ved pølseproduksjon, med oss. Han laget også resepter for oss og forklarte kjemien i disse slik at vi senere kan lage våre egne resepter. Vi lærte at i pølsemakerfaget kalles det resepter, det som i kokkefaget heter oppskrifter.
Mye teori å forholde seg til, men viktig og nødvendig å kunne noe om.
Etter litt lunsj i byggets lekre kantine, var det tid for praksis. Det var spennende å se lokaler med utstyr for alt man kan tenke seg for fremstilling av og forskning på mat, både fra fisk, kjøtt og grønnsaker og også et velutstyrt fullskalabakeri med solide analysemuligheter. Noen eksempler på forskningsprosjekter:
«Fiskeskjell inneholder kollagen. Nofima skal finne ut om skjellene kan benyttes til produksjon av fiskegelatin som skal brukes videre i bioplast»
eller
«I GutFeedingNow studerer vi helsemessige effekter av nye plantebaserte ingredienser og produkter basert på norske råvarer, med fokus på proteinfordøyelse og effekter på tarmflora og tarmhelse»
eller
«Prosjektet tar for seg utfordringer kjøttindustrien står overfor som hvordan redusere innholdet av mettet fett i bearbeidede kjøttprodukter uten at det går på bekostning av sensorisk kvalitet og hvordan utnytte overflødig animalsk fett til miljøvennlige biobaserte emulgatorer».
Ganske forskjellige områder, altså, og alt skal komme oss forbrukere og samfunnet til gode. Heldigvis er de også opptatt av å dele kunnskap, og arrangerer fagdager, kurs og seminarer for matprodusenter og andre. Det er her vi kommer inn i bildet. Vi var mektig imponerte over at vår lille bedrift bli invitert inn og får lov å ta del i slik kunnskap.
Nå fikk vi demonstrert og prøvd de ulike maskinene som vil være aktuelt å benytte for oss i vår produksjon, slik som kjøttkvern og blander, samt diverse annet utstyr som er praktisk å ha. Vi startet med å lage karbonader. Nå fikk vi også selskap av nok en pølsemaker, Lene Øverby, som Tom mente skal overta som ansvarlig når han en gang går av med pensjon. Begge disse har solid teorifaglig bakgrunn og masse erfaring og kunne i tillegg formidle kunnskap på en glimrende måte.
Tom i gang med å kverne kjøttKjøttet veiesog så skal det måles opp riktig mengde krydder,ProduksjonsromKrydder etter smak, potetmel og saltSå er det vår turGanske lekkert, hva?Middagen ble ganske enkelt karbonader på brødskiva i dag
Dag nummer to startet også med teori, men etter en times tid var det tid for praktisk arbeid igjen. I dag skulle vi lage pølser. Først ferske pølser med naturtarm:
Viktig med riktig bekledningMelk tilsettes den kvernede kjøttdeigenLene demonstrererPølsestoppingSå skal pølsene tvinnesog de ser da vitterlig ut som ordentlige, fine pølser!Til slutt henges pølsene opp på et stativ slik at de beholder formen sin. I vårt tilfelle ble de fryst ned de siste timene før vi skulle reise, for at de skulle holde seg på turen hjemover.
Siste post på programmet var å lage spekepølse. Litt annerledes enn fersk pølse, og her ble det brukt fibertarm. Etter stopping ble pølsene veid og merket, og så skal de henge til de har tørket. De vil fastne etter hvert som Ph-verdien synker.
Kjennes deigen bra ut nå, mon tro?Renhold er ekstremt viktig i dette arbeidet og godt utstyr er halve jobben, minst!Da er vi i ferd med å avslutte vårt opphold på Nofima for denne gang.Tusen takk til Tom og Lene!Vi har fått mye å tenke på!
Nå henger pølsene her og det er bare å vente…
Dette var starten på vår opplæring innen kjøttforedling. Neste skritt blir et større kurs med flere deltakere som skal starte opp til sommeren. Vi gleder oss!
Det er trangt om plassen når årets første kalver samles for å bli undersøkt for hornanlegg. Det er ikke ønskelig at kuene har horn, både for vår egen sikkerhet og for de andre kyras velferd. Reglene er slik at de kalvene som har anlegg for å få horn, må avhornes mens de er helt små. Det gjøres skånsomt av en veterinær, mens kalvene er bedøvet. Noen ganger er det ikke mulig å kjenne om kalvene har slike anlegg tidlig nok og derfor er det fortsatt noen voksne kyr med horn hos oss. Nå har vi en okse som er det som kalles homozygot kollet. Den har da to like utgaver av et ønsket gen, nemlig genet som ikke gir horn. De kalvene som får denne oksen til far, skal derfor ikke bli født med slike anlegg. At dyret er kollet betyr forresten at det ikke har horn.
Kalvene er samlet i en av de små bingene og blir merket med rødt eller grønt etter om det kjennes hornanlegg på dem, eller ikke. De voksne kuene står fredelig og eter frokosten sin mens kalvene blir undersøkt.
Nå har vi undersøkt de 18 kalvene som hittil er født om de har hornanlegg. Det er gjort avtale med veterinæren, som kommer om et par dager for å avhorne de sju som vi kunne kjenne anlegg på. Det kan blir flere, da vi fortsatt vil ha noe tid til å kjenne anlegg på de aller yngste kalvene når de er blitt litt eldre.
I følge tall fra Statistisk sentralbyrå i september 2021, var nedgangen i antall gårdsbruk siden 2010 på 17,4 prosent. Fra 2019 til 2020 ble det 592 færre gårdsbruk i Norge. Hver gård har i snitt blitt større, med 17,5 dekar mer jordbruksareal og for gårder med dyr har antallet økt fra 51,7 i 2010 til 67,6 dyr i 2020. Det er altså blitt færre bønder, men hver bonde har fått mer å gjøre. Og inntekten? Nei, den har nok ikke økt i takt med arbeidsinnsatsen.
Det lyser i fjøset selv om mørket og kulda har senket seg og det kanskje er søndag, 17.mai eller julaften.
Mange lurer nok veldig på hvorfor i alle dager vi startet med dette arbeidet i (mer enn) godt voksen alder, slik vi gjorde for snart ti år siden. Og hva med neste generasjon som nå er godt i gang med å forberede seg på å overta Storeggen en gang i ikke alt for fjern fremtid?
For min egen del handlet det å flytte hit hovedsakelig om erkjennelsen av å trå inn i en svært lang familiehistorie som strekker seg minst tilbake til 1634. Det var som en slags puslespillbit som kunne puttes inn på rett plass. I utgangspunktet hadde jeg verken kunnskap eller ønske om å drive gården på fulltid. Bonden, derimot, hadde lenge hatt et ønske om å drive gård, og endelig var dette noe han fikk meg med på da vi for drøyt elleve år siden ved en tilfeldighet oppdaget at den tidligere slektsgården var til salgs. Og resten er, ja nettopp, historie (les mer f.eks. under fanen Prosjekt Storeggen).
Etter den spede begynnelsen på eventyret vårt, fra vi flyttet inn i 2012 via de første ti drektige kvigene som kom to år senere, har mye skjedd. Det meste er dokumentert her på bloggen, både når det gjelder hus og omgivelser for oss tobente og driften og oppgraderingen for dyra. Nå, i januar 2023, har vi et godt, hensiktsmessig fjøs som er fylt opp med rundt nitti dyr, med stort og smått. Og smått har begynt å komme; Kalvingen, det aller koseligste, men også mest nervepirrende og av og til verste vi opplever, er i gang. Det har startet på beste måte i år. Tre fine, yndige små kvigekalver spretter nå rundt i fjøset. De neste to månedene blir det travelt da de fleste dyra skal kalve, og helt frem til juli vil det komme noen «slengere». Nå har bonden, sønnen og jeg planlagt hvor de forskjellige dyra skal plasseres når sommeren kommer og de skal ut på den grønne eng – eller fjell, for de fleste av dem.
Tre nye kalver har kommet og flere vil det bli de neste månedene. Her representert ved kalven Rut.Noen dyr er «hjemme» om sommeren, til fornøyelse for små og store – men de fleste er på fjellbeite en mils vei fra gården vår. (Bilder fra sist sommer. Klikk på bildet for å se hele)
Så, tilbake til spørsmålet hvorfor vi startet med dette arbeidet. Bonden opplever det svært meningsfullt, han liker å jobbe fysisk og har hele livet likt å lære nye ting, både praktiske ferdigheter og teori, noe han får i fullt monn her på gården. Et element om å fylle inn historien har nok spilt en rolle også for han. Kanskje gjelder det samme for sønnen som ønsker å overta. Det er i hvert fall viktig for oss at neste generasjon ønsker å fortsette det vi har startet, for ellers ville vår del av historiebrikken blitt mer meningsløs. Selv har jeg disse årene blitt bevisst hvor viktig matproduksjonen i landet vårt er. Vi produserer rundt 40% av maten vår selv, i krisetider, som etter den tørre sommeren 2018, har den vært nede i 30% (det er litt forskjellig hvordan det regnes ut, men uansett syns jeg det er alt for lite og nokså skummelt). Norge sender mye råvarer ut av landet og importerer tilbake foredlet mat. Vi har vårt lille bidrag til å endre dette, følg oss gjerne i prosessen der vi har som mål å selge våre egne kjøttprodukter. Når dagene ikke er alt for kalde (i morges våknet vi til minus 28) og det ikke er andre, mer presserende oppgaver, jobbes det på i produksjonslokalet. Vi krysser fingre for at vi er i gang om ikke alt for mange måneder.
Jula er formelt over, det er trettende dag jul i dag. Ja, jeg vet at mange betegner 13. januar som siste dag på jula, men opprinnelig var det faktisk 6. januar – altså trettende dag jul, som markerte slutten. Her hos oss er de røde julelysene nå erstattet med pastellfargede lys og de røde dukene er puttet i vaskemaskinen for å bli klare til neste år. Juletreet er ribbet for pynt og ligger utenfor og snør ned.
De røde julelysene er erstattet med andre farger, mens plastduken får ligge over den nye, da vi håper på flere besøk av en liten frøken.Juletreet ligger ribbet utenfor og ser litt lite og puslete ut –– i forhold til hvordan det så ut inne i storstua med pynten på.
Det har vært en rolig jul på Storeggen. Døtrene var hjemme i julehelgen, den eldste med sin lille familie. Jeg hadde nesten glemt hvor fantastisk det er å feire jul med små barn, men den halvannet år gamle datterdatteren vår lot oss oppleve magien sammen med henne. Hun var undrende opptatt av alle nissene som satt rundt omkring i huset og fikk også hilse på noen i levende live, både her hjemme på julaften og på en juletrefest i romjula. Høydepunktet for henne var likevel å få med hele gjengen på juletregang. Ikke bare en, men flere ganger i løpet av jula måtte vi opp av stolene, renske stemmen og danne ring rundt treet. Vi både bukket, nikket, neiet, skottet som rotter og hyttet som nissen med grøtskje og snudde oss i ringen mens vi sang, til stor begeistring for den minste.
Nissen kom på besøk til Storeggen julaften formiddagPå juletrefest på Gimle, forsamlingshuset på Fåset, traff hun en liten venn fra barnehagen. Her i gang rundt juletreet.
Så til tilbakeblikk på året 2022. Hvor skal vi begynne? På denne tida i fjor var vi lykkelig naive og hadde ikke i tankene at det kunne bli krig i nabolaget til landet vårt. Vi tenkte vel fortsatt pandemi som største trussel og krise og fikk etter hvert selv sykdommen. Heldigvis ikke livstruende på noen måte, men kjedelig og vondt nok, vil jeg påstå. Omtrent samtidig som covid19 kom inn i vårt hus gikk så Russland til angrep på Ukraina. Vi lå på sofaen og fulgte med; BBC, NRK, TV2, CNN, Al Jazeera og andre kanaler forsøkte å analysere og oppdatere oss som best de kunne. Jeg husker følelsen av avmakt og sinne mot despoten i Russland og gråt over lidelsene og livene som gikk tapt. Sivile; barn og eldre men også de russiske unge, nærmest barn, som ble sendt som soldater og som antakelig ikke hadde noen muligheter til å slippe unna galskapen til sin maktsyke leder. Vi ble friske, men galskapen ute i verden fortsatte. Etter hvert ble det noe mindre intens oppmerksomhet på nyhetene, da jeg kjente at jeg måtte skjerme meg noe fra alle de grusomme inntrykkene. Samtidig fortsatte pandemien også ute i verden. Enkelte steder var det fortsatt påbudt med munnbind og andre smittehindrende tiltak langt utover våren. Vi fikk erfare det på en nydelig tur til Wien i mai, der vi besøkte yngstedatter som hadde et studiesemester i den vakre østerrikske byen. Det er forunderlig hvor fort man vender seg til ulik atferd. Da vi kom hjem, var det rart å ikke bruke dette munnbindet, mens det nå virker veldig fjernt.
Roseflor ved Schønbrunn (der den tradisjonelle Nyttårskonserten fremføres)«Kremkakebyen» kalte datteren detLitt andre omgivelser under frokosten enn vi er vandt medFrodige vinmarker like utenfor bykjernenMunnbindene måtte på
Vel hjemme etter utenlandsturen var det bare å brette opp ermene og forberede den store begivenheten som skulle foregå en måned senere. Som tidligere skildret her på bloggen, var det litt av en oppgave vi hadde satt oss fore. Men med vær og alt annet som klaffet 100% ble det en uforglemmelig, rørende og morsom opplevelse sammen med brudepar og noen og åtti gjester.
Bryllupslokalet ble klart til festenBrudeparet har ankommet sætra der seremonien foregikkBruden har plukket sin egen brudebukett
Resten av sommeren gikk uten de store begivenhetene på hjemmebane. Dyra våre koste seg ute, de fleste på saftig fjellbeite og noen her hjemme på innmark. Den siste kalven ble født ute i starten av juli og fikk navnet Sonja, etter dronningen som hadde bursdag samme dag. Kalven ble i starten avvist av mora og de krevde litt hjelp for å finne ut av forholdet sitt. Det gikk fint etter hvert og hun er nå blitt en livskraftig kvigekalv som går sammen med alle de andre småkvigene i en egen innhengning i fjøset. De små oksekalvene har en egen binge, mens de største oksene og kuene har også sine områder for seg selv.
Gudlek lurer på hva som skjer – den nyfødte kalven ligger helt alene – Mora går uforstyrret rundt med de andre dyra, uten tanke for den lille.
Bonden og sønnen jobbet (som vanlig) mye med ulike nødvendige prosjekter utover sommeren. Bl.a. var det et gammelt jordstykke vi leier, tilhørende datter og svigersønn, som sårt trengte oppgradering for å kunne gi avling neste år. Bondeyrket krever langsiktighet og mye arbeid gir ikke resultater før etter lang tid. Vi håper på godt resultat til sommeren. Samtidig begynte vi prosessen med å få ferdigstilt produksjonslokalet der vi skal ta inn kjøttet, foredle og selge det videre. Bonden jobbet alle timene han hadde til rådighet, men dessverre ble det forsinkelser da han i perioder måtte være mer på den andre jobben sin. Også sønnen ble travel utover høsten og på meg ble det dermed veldig mye fjøsarbeid. Heldigvis har jeg sluttet i min andre jobb og er derfor den eneste «fulltidsjobbende» på gården. Dvs. jeg er også litt barnevakt for veslegullet, noe som er en gave å ha fått mulighet til. Noe annet nytt fra august, var at sønnens kjæreste flyttet til gards, så nå er vi fire voksne beboere her. Hun jobber fulltid i nabokommunen.
Gullet vårt!
Nå ser vi frem til et nytt år da vi forhåpentligvis får ferdigstilt produksjonslokalet, men jeg er fortsatt bittelitt skeptisk til om vi klarer det og vil ikke love en «ferdigdato». Om få uker starter kalvingen, noe som krever vår oppmerksomhet og tilstedeværelse ekstra mye. Det ligger også andre oppgaver foran oss som bl.a. betyr noe reisevirksomhet. Vi skal selvfølgelig også kose oss med å ta imot gjester, den første kommer allerede om et par uker. Alt i alt ser det ut til at det blir et aktivt og arbeidskrevende, men morsomt år på Storeggen. Igjen.
Vårt nyttårsønske må selvfølgelig være fred i verden og bedre utsikter for alle. Selv erkjenner vi at vi er usedvanlig heldige og hvis vi har et nyttårsforsett må det være å skulle huske det hver dag.
En kald, men vidunderlig vakker vinter har det vært, så langt. Nå kryper sola snart over Tronfjell igjen, dagene blir lysere og lengre og vi ser sommeren blinke der fremme i det fjerne.
Dette var overskriften på et åpent møte som Bygdekvinnelaget i bygda Vingelen i Tolga kommune arrangerte i går. Som leder Ingrid Vingelsgaard åpnet med å si, er bygdekvinnelagene opptatt av alle sider ved MAT, fra jord til bord.
Til å holde hovedforedraget var siviløkonom og meningsytrer Anders Nordstad, invitert. Alle som har fulgt med på bloggen hans har opplevd et stort engasjement for norsk mat, landbruk og bygdenorge, men aller mest henvender han seg til oss alle som forbrukere. Om du ikke allerede har lest ham, anbefaler jeg å søke ham opp. Han forklarer sammenhenger og gjør analyser som kan forstås. Nordstad har erfaring med industrielt jordbruk bl.a. fra Brasil og Tyskland, og fremstår som særlig kunnskapsrik om temaet. Han tegnet i går et nokså dystert bilde av fremtida dersom ikke vi som forbrukere bruker vår stemme til å si fra og på den måten kanskje kan bidra til å snu utviklingen.
Etter at Nordstad hadde holdt sitt drøyt timelange foredrag, fikk Erling Aas-Eng fra Bondelaget, Marius Eggen fra Eggen Gardsysteri, Morten Erik Stulen som representerte Coop Oppdal og landbrukssjef i Tolga, Kjersti Ane Bredesen, slippe til. Med det fremkom et bredere og noe mer nyansert bilde. Man går ikke sulten fra et bygdekvinnelagsmøte, som seg hør og bør var det nå lagt inn en kaffe- og kakepause med nydelig hjemmebakst. Etter pausen var det paneldebatt med innspill og spørsmål fra salen. Alt ledet med stødig hånd av Guri Jortveit, redaktør i avisa «Arbeidets Rett» (eller «Retten», som avisa kalles).
Hovedsakelig satt vi igjen med inntrykk av at det er en umiddelbar fare for at vi beveger oss mot en mørk, for ikke å si katastrofal, fremtid for norsk matproduksjon. Det er trist for landbruket, men aller mest for de som spiser mat – og det er jo oss alle sammen! Denne utviklingen må vi snu og det er opp til oss alle å gjøre noe med det – nå. Begynn for eksempel med å etterspørre og kjøpe norske produkter i butikken, det er ikke så vanskelig.
Takk for at du besøker bloggen min :-) Her skrives om dette og hint,; ulike temaer som opptar meg i mitt relativt nye liv på landet - på Tynset i Nord Østerdal. Innleggene spenner fra fascinasjoner over natur, oppussingsarbeid på gården, små historier fra området/gården og ulike aktiviteter eller kulturinnslag man kan oppleve i Fjellregionen. Legg gjerne igjen en kommentar, eller følg bloggen. Da blir jeg glad!