Kalver på flyttefot

Frem og tilbake er like langt, heter det. I januar ble kyra og deres små kalver flyttet til nabofjøset. For de tre oksekalvene våre som ble født i desember var det nå på tide å flytte hjemmefra. Det betyr at de skal skilles fra mødrene og søstrene sine og flyttes tilbake til de andre større oksekalvene. De tre har vokst seg ganske store og klarer seg fint med gras og vann. Litt træl var det å få dem ut av bingen, gjennom fjøset og inn i tilhengeren. Det vil si, eldstemann, Winter, er alltid nysgjerrig, tøff og modig og dessuten veldig sosial og kosete, så han sprang av sted og jumpet inn. De to andre, Jonse og Claus, er mer skeptiske og brukte lang tid før de våget utenfor kjente trakter, men til slutt tok nysgjerrigheten overhånd og de trasket inn i tilhengeren, de også.

Vel nede på gården ble de sluppet ut, og rett inn til de eldre brødrene og fetterne. Slik gikk det til:

Publisert i Bygdeliv, Dyra på gården | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Gleder ved bondelivet

Våren er lunefull, som alltid. Etter sommervarme i april, kom mai med tilnærmet vinterlige forhold, snø og frost. De små grønne «museørene» som kunne skimtes på i hvert fall enkelte bjørketrær, ble brunaktige, sommerblomster måtte tas inn og andre planter, som hadde begynt å få nye skudd, ble pakket inn for om mulig unngå frostskader.

Men livet går sin gang, uavhengig av været. På gårdene der det bor dyr er våren en travel tid. Sauebønder går rundt i ørska av søvnmangel, der natt etter natt tilbringes som fødselshjelpere under lamminga. Noen av sauene får både tre og fire, og kanskje til og med fem lam samtidig. Ikke en ønsket situasjon, og noen av de små overlever heller ikke  i en sånn stor søskenflokk. Men bøndene gjør sitt beste; lurer mødre til «enelam» til å ta til seg en «flerling»,  flaskemater, spjelker ben og sikkert veldig mye mer jeg ikke vet om. Mange av bøndene holder det gående med minimalt med søvn over uker, og går i surr med både hvilken dag det er og hva som foregår utenfor fjøsets fire vegger.

For oss som kun har en liten besetning med limousinkyr, er ikke situasjonen den samme. Her kommer det vanligvis en kalv nå og da i løpet av en periode over et par måneder om våren. Denne våren skulle tretten av våre kalve. Noen må dog ha hjelp her også. For et par uker siden var det Juni, en toårig kvige, som trengte bistand. Fødselen var i gang, men kalven kom med bakbena først og moren klarte ikke å få den ut selv. Heldigvis var bonden i nærheten, og fikk ut kalven. Etter litt startvansker der kalven måtte holdes oppe for å tak på mors spener, greide den etter en tre – fire dager selv å stå på bena og finne den livsviktige maten. Kalven fikk navnet Calvin Klein, men er heldigvis ikke så klein lenger. Foreløpig er han en av fire ferskinger i fjøset. 

Det er både koselig og veldig kjærkommen hjelp å få besøk av voksne barn. I påsken var de to yngste her og denne helga har yngste datter igjen vært på besøk, denne gang sammen med kjæresten. De hadde lyst til å se og kose med små kalver og andre  søte små, og vi var så heldige å få komme på besøk i et fjøs fullt av nyfødte lam. Når de unge studentene i tillegg fikk gjort et anstendig stykke arbeid med å rydde veden som fortsatt lå ute i en haug, kaste den opp i sekker og kjøre dem inn med traktor, tror jeg helga ble komplett for de to, som til vanlig tilbringer hverdagen på lesesalen i byen.

Publisert i Året rundt, Dyra på gården, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Fyre med ved

I vårt moderne samfunn var det i mange år noe avleggs å bruke ved som oppvarming. Elektrisitet og parafinovner erstattet de gamle vedovnene i mange hus og leiligheter og det ble et enklere liv for mange. Aller minst vedfyring var det på 1970-tallet. I mitt barndomshjem hadde vi flere varianter av oppvarming, både elektrisk, paprafinovn og vedovner. Men mange mistet kunnskap om hvordan de skulle få fyr på et bål med vedkubber, og ikke minst hvordan veden skal behandles fra treet hugges i skogen til den kan legges i en ovn for å brenne rent og gi god varme. Med de nye rentbrennende ovnene er det heldigvis blitt mer vanlig å fyre med ved igjen, og det brukes ofte som tilleggsvarmekilde.

For noen år siden kom det en bok av en norsk forfatter som omhandlet nettopp ved. Boka heter «Hel ved», og forfatteren er Lars Mytting. Boka, som kan sies å være en hyllest til ved, er i tillegg en praktisk bok om blant annet treslag, redskaper, kløyving og stabling. Boka ble, nokså overraskende også for forfatteren, en stor suksess. Ikke bare i Norge, men også i en del andre land, bl.a. Sverige. Jeg lærte ganske mye av den boka. Bl.a. at vedfyring ikke gir økte klimagassutslipp så lenge forbruket er i balanse med tilveksten. Norske skoger binder i dag halvparten av co-2 utslipp i landet. Vårt årlige vedforbruk er bare tolv prosent av tilveksten og under en halv prosent av alt skogvolumet i Norge. Vi burde altså fyre mye mer med ved. Men det er viktig at veden er god – har riktig tørrhet og at det brukes rentbrennende ovner. Da skulle vi unngå den lokale forurensningen som forekommer på kalde vinterdager i byene, når stillestående luft formørkes av sotpartikler og gjør det vanskelig å være ute for barn og lungesyke.

Hel ved er forøvrig et positivt uttrykk som brukes om personer –  veldig skikkelige personer, tvers i gjennom ærlige, redelige, ekte og som står opp for sine verdier. Slik vi vel ønsker å være, alle sammen.

Nykløvd ved lukter så godt! Noen dager etter påske, altså i slutten av april, var bonden her i full gang med å gjøre i stand neste vinters ved. For en ting som er sikkert er det at det, i hvert fall her hos oss, kommer en ny vinter med frost og kulde – selv i disse skumle varme, klimaendringstider. Nå er veden berga og det gjenstår bare å stable den i det nye vedskjulet. Det må bare få et støpt gulv først.

 

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Drift | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

På siste verset

Ute på Tyve, den store, flate sletta mellom åsene som utgjør Tynsetbygda, slynger de to elvene Glomma og Tunna seg i store svinger, og mellom dem er det dyrka mark med poteter og gras. Det har vært dyrkning på sletta i uminnelige tider og det står fortsatt flere gamle løer i utkanten av jordlappene.

DSC_0562

Ikke så lett å se at jorda er dyrket nå når snø fortsatt dekker landskapet. Og selv om elvene er is- og snødekket, ser vi hvordan de slynger seg rundt på Tyvesletta.

Løer er fra gammelt av betegnelsen på en lagringsplass for korn eller, her i Nord-Østerdalen, for vinterfór til husdyra. Det er fortsatt en vanlig bygningstype å se i det norske kulturlandskapet.

Dessverre ser det ut til at løene ute på Tyve  antakelig ikke vil bestå særlig lenge.  Jeg har sett bare en som er tatt ordentlig vare på , den vesle tømmerløa som vi ser fra kjøkkenvinduet vårt, ikke langt fra Glommas bredd.

DSC_0028

Denne vesle løa er restaurert og er et fint gammelt kulturminne på jordet nedenfor gården vår

De andre ser ut til å synge på siste verset. Når taket lekker, eller enda verre, delvis eller helt mangler, tar det ikke lang tid før hele bygninger kollapser. Vi ser nå flere løer på Tyve som er i ferd med å ende opp slik. Bare i løpet av de par siste åra har forfallet satt fart. Min fascinasjon over gamle hus er stor, om det er uthus, våningshus eller herskapshus, for den del.  Jeg blir litt trist av å se de gamle husene nærmest gå i oppløsning foran øynene på meg, selv det som i utgangspunktet er kun simple plankebygg. Det er en del av historien vår som er i ferd med å forsvinne når løene blir borte.

 

Turstien, Nebyrunden, går forbi flere av disse løene som nå er i ferd med å kollapse. I dag fotograferte jeg dem jeg passerte på turen. For noen er forfallet langt fremskredet og det er kun et tidsspørsmål før de ramler helt sammen. Andre vil nok bli stående lenger, men i løpet av få år, er de alle borte, dessverre.

 

Publisert i Historien forteller | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Å, den som hadde en hest og kunne dra til martnan som lasskjører!

Tirsdag er det klart for Rørosmartnan for 166. gang! De får det sannelig til på Røros, også i vår tid. Vi som holder til litt utenfor Bergstaden, får også ta del i litt av de spesielle tradisjonene knyttet til Martnan. I dag har Nord-Østerdalen lasskjørerlag lagt av gårde fra Museumsparken her på Tynset. Noen har da allerede kjørt noen dager, men det er ingenting mot flere av de andre lasskjørerne som kommer mer langveis fra, og som kjører i flere dager før de når martnan.

Lasskjører, eller fórbonde, var svensker som fraktet varer og folk , ”foror”, eller lass, med hest og slede om vinteren. I 1981 kom det 10 ekvipasjer fra Kløvsjø til Rørosmartnan. Dette var den første «forbondsresan» på over 50 år. For tjue år siden ble ferdasgård-tradisjonen brakt til live igjen, da Dalarna Femund Forkjörarförening, fikk slå seg ned i Langknutgården i Bergmannsgata under martnan.

I år ventes det bortimot 80 hesteekvipasjer til Rørosmartnan. Rundt 30 av disse kommer fra vårt eget distrikt, og hører til Nord-Østerdalen lasskjørerlag. På Røros vil de ha tilhold i Finborudgården. Her på http://rorosmartnan.no/rorosmartnan/ finner du mye stoff om martnan, både før og nå.

I år har jeg dessverre ikke anledning til å overvære åpningen av Rørosmartnan, men jeg har skrevet om dette tidligere. Den lille byen på fjellet har til vanlig omtrent fem og et halvt tusen innbyggere, men i løpet av martnan vil det være opptil 80 000 mennesker innom Bergstaden. Rørosmartnan byr på opplevelser som anbefales dersom du er interessert i handel, folkeliv, kultur og/eller tradisjoner, og som du garantert ikke finner maken til noe annet sted. Jeg skal i hvert fall ta meg en tur, også i år. Kanskje ses vi?

 

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Fjellregionen, Fra gammelt av | Merket med , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar