Matauk – eller i hvert fall en fin tur

DSC_0683

Nå er tida hvor vi prøver å utnytte noen av ressursene som finnes rett utenfor døra vår. I hagen er det rips- solbær- og stikkelsbærbusker, og rett i nærheten finner vi blåbær og tyttebær. Multebær kan plukkes i mengder enkelte sesonger, men i begynnelsen av juli kom det en frostnatt , og dermed ble det null og niks av fjellets gull i år.

Jeg må innrømme at jeg har hatt et noe ambivalent forhold til slik matauk. Da jeg var barn, var det fortsatt helt vanlig å spe på husholdningsbudsjettet med bær fra skog, fjell og hage.  Jeg husker jeg satt under ripsbuskene i hagen og følte at bøtta aldri  ble full, og jeg husker lange bærturer med mor og far. Det var kjedelig å plukke bær, syntes jeg. Mor saftet og syltet og kjelleren ble fylt opp for å kunne forsyne en familie på fem gjennom vinteren. I mange år etterpå har jeg bare unntaksvis plukket bær, men nå, etter at vi flyttet hit på gården, er det liksom noe som hører til. Og dessuten er det sannelig ikke kjedelig lenger, heller! Kanskje er det ren nostalgi, men det er i hvert fall veldig koselig å servere gjester hjemmelagde godsaker – og vi liker det ganske godt selv, også.

Det skal visstnok generelt være lite bær i landet i år. Hagebær har vi imidlertid mer enn nok av, og jeg tviler på at vi klarer å få brukt alt selv. Da er det hyggelig at andre også vil komme og avhjelpe noe. I det nydelige sensommerværet tok vi oss tid til en liten fjelltur i dag. Mest for turens skyld, men litt blåbær fant veien til bøttene våre. Dessuten fikk de firbente fylt opp magene sine, også. De virket forøvrig strålende fornøyde med turen. 

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Gården full av folk og moro

Storeggen klar for fest Foto v/Ståle Romstad

Vi har fått en tradisjon med at vi annet hvert år inviterer slekt og venner til en stor fest mot slutten av sommeren. Vanligvis har den vært holdt i slutten av juli, men i år fikk vi av ulike årsaker ikke tid til festen før den andre augusthelgen. Det er et stort arrangement, det kommer folk fra fjern og nær og mange trenger overnatting. Noen kommer litt tid i forveien, og hjelper kjærkomment til med forberedelsene. Og, heldigvis er det også noen som har anledning til å bli et par dager etter festen og de hjelper til med opprydding etterpå. I år skulle vi for første gang smake på gårdens eget oksekjøtt på grillen. Vi var derfor  ikke så lite spente på om kjøttet var mørt nok, og om det smakte godt.

Ikke alt som foregikk utover kvelden skal dokumenteres her, men det kan røpes at det var både kakebord, dans, karaoke, nattmat og quiz – og noen skal ha holdt ut til sola sto opp og vel så det! Vi takker alle gjestene for deres blide, positive nærvær, og ikke minst alle som bidro med kaker, mat og hjalp til både før, under og etter festen. Ingen sak å arrangere fest når man har slike gjester.

Nå er sommeren på hell, og regnet har strømmet ned de siste dagene, så det var på hekta vi kunne arrangeres «utendørs» fest. Om to år får vi se om vi gyver løs på nytt, det bestemmes på etterjulsvinteren 2021.

 

 

Publisert i Bygdeliv | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Høysommer og slåttonn

DSC_0216

Innimellom alle arbeidsoppgavene tar vi oss tid til en lunsj med utsikt

Høysommer betyr ikke lenger late feriedager for oss, slik det var for seks – sju år siden – før vi flyttet til Tynset og startet med landbruk. I år la vi den ene uka vi tillater oss å ha ferie sammen til den siste juniuka. Det var en fin ferie, men bonden tenkte mye på at det var feil tidspunkt, da været hjemme var fint, og slåtten – som lokalt heter vinna, burde vært godt i gang. Da vi kom hjem, snudde været, det ble regn og kaldt, og det var bare å smøre seg med tålmodighet til godværet dukket opp igjen.

Det er ellers ikke vanskelig å finne arbeidsoppgaver her hos oss, så ventetida ble ikke lang. For øyeblikket er vi i full gang med å forberede årets sommerfest som skal gå av stabelen her på gården i august, og ellers er det alltid det daglige stellet av dyra, rydding i og utenfor hus, hagearbeid og mye mer. Forresten bevilget jeg meg selv noen ekstra feriedager hos sønnen vår lenger sør i landet, og fikk dermed min lille dose sjø og hav før jeg nå har hatt noen nydelige sommerdager med fri her hjemme. Mandag er det imidlertid slutt, og kontorjobben venter. Men altså, vinna. Bonden er fornøyd etter å ha fått unna førsteslåtten. Med rekordmange rundballer, ser det lovende ut for vinterens forbeholdning.

 

 

Publisert i Året rundt, Bygdeliv | Merket med , , , , , , , , , | 1 kommentar

Til seters, til seters!

s

Det var på høy tid! Naboene hadde allerede flyttet dyra sine på fjellbeitet for lenge siden, men i dag ble det endelig dags for de av våre våre kuer og kalver som var klare nå. Ja, og Rune, da, oksen. (Noen få kyr har fortsatt ikke kalvet, og må bli igjen nede i bygda en stund til.) Mange av dyra hadde aldri vært der oppe før. I fjor var det rett og slett så tørt at bekken tørket inn. Og uten tilgang til vann kunne ikke dyra komme på den sedvanlige ferien sin og måtte tilbringe sommeren på hjemlige trakter, på innmarksbeitet. Men i år er det ingen fare for tørke, snarere tvert om, vil jeg si.

Siden forrige seterflytting har vi gått til innkjøp av en egen dyrehenger. Det innebærer større fleksibilitet, men den tar ikke så mange dyr om gangen som den store profesjonelle dyrebilen gjør, så vi måtte ta dyra opp i flere puljer i dag. Vi har fortsatt ikke noe seterhus, men for kyra er enga og krattskogen der oppe hvor gårdens seter en gang lå, den beste sommerferien de kan ha. Siden det bare er en mils vei hjemmefra er det fullt overkommelig, selv uten et eget seterhus.

Flyttingen skulle vise seg å bli en smule utfordrende. INGEN av dyra hadde det minste lyst til å entre tilhengeren. Verken lokking eller «truing» hjalp. Et par våget seg nesten inn, men bråsnudde og stormet ut igjen uten at vi kunne forstå hva som hadde skremt dem. Til slutt klarte vi likevel på mirakuløst vis å lokke en og en inn ved hjelp av en god neve saftig, grønt gress. Ikke enkelt, da vi hele tiden sto i fare for at de som allerede var inne, ville løpe ut igjen når vi åpnet for å slippe inn neste. Men, altså, til slutt var første tur klar for setra. Jeg kjørte først med gårdsbilen, mens bonden styrte traktoren med hengeren på slep.

Bonden, sammen med sønnen vår og hans kjæreste, har forresten hatt noen turer opp tidligere for å klargjøre beitet, dvs gå over og reparere gjerdet og slå ned nye gjerdestolper der det trengtes rundt hele området. En tung og slitsom jobb som var veldig bra å få hjelp til. I dag trengte jeg bare å klippe busker, gress og blomster under det elektriske gjerdet, som kun er en liten innhegning rundt et lite område som dyra ikke skal komme til.

Neste runde med å få dyr inn på hengeren var, om mulig, enda vanskeligere enn den første. Nå hadde det også begynt å regne og bakken var blitt skikkelig gjørmete og sleip. Det kan rett og slett være livsfarlig, om vi sklir og faller foran en løpende ku. Heldigvis gikk det bra og etter mye møye og stort besvær, fikk vi også neste kugruppe inn og opp på setervangen. De siste som skulle kjøres opp, var sju voksne kyr og et par kalver. Disse var i timenes løp blitt nokså skeptiske til det hele og trykket seg sammen lengst unna tilhengeren. Vi gikk og vi skled og vi lokket og vi bannet nok ørlite grann, også, men til slutt var alle innenfor og også de kunne etter en liten kjøretur  lykkelig storme ut i den fantastisk grønne, saftige enga på setervangen vår.

Jeg vil ikke påstå dette var dagen da vi koste oss i ren landlig idyll. Det er en iskald start på juli, med kun noen få varmegrader og det ble etter hvert så regnvått og kaldt at fingrene ikke riktig lystret verken kamera eller for eksempel tauknuter. Kyra brydde seg tydeligvis ingenting om det, og løp rundt som de pleier på slike slepp, gumlet i seg mengder med deilig gress og la seg i enga og drøvtygget. Men tross de få varmegradene og det grå, regnvåte været, var det mengder med markblomster i alle varianter, så, jo, en del idyll var det sannelig likevel!

Det er godt å vite at de har kommet seg ut i det fri, med stor tilgang på mat og vann og arealer til å boltre seg på. Forhåpentligvis kan de holde til der oppe i minst et par måneder før fjøset igjen venter.

 

Publisert i Året rundt, Dyra våre | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Kalver på flyttefot

Frem og tilbake er like langt, heter det. I januar ble kyra og deres små kalver flyttet til nabofjøset. For de tre oksekalvene våre som ble født i desember var det nå på tide å flytte hjemmefra. Det betyr at de skal skilles fra mødrene og søstrene sine og flyttes tilbake til de andre større oksekalvene. De tre har vokst seg ganske store og klarer seg fint med gras og vann. Litt træl var det å få dem ut av bingen, gjennom fjøset og inn i tilhengeren. Det vil si, eldstemann, Winter, er alltid nysgjerrig, tøff og modig og dessuten veldig sosial og kosete, så han sprang av sted og jumpet inn. De to andre, Jonse og Claus, er mer skeptiske og brukte lang tid før de våget utenfor kjente trakter, men til slutt tok nysgjerrigheten overhånd og de trasket inn i tilhengeren, de også.

Vel nede på gården ble de sluppet ut, og rett inn til de eldre brødrene og fetterne. Slik gikk det til:

Publisert i Bygdeliv, Dyra på gården | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar