Nytt beiteland

I lia under Fåsten er det en skogteig som tilhører Storeggen. Vi vil ordne mer beite for kyra våre i nærheten av gården, derfor har nå Glommen Mjøsen Skog begynt å felle trærne for oss på dette området slik at det skal bli fremkommelig og greit for dyra våre å ta seg frem og finne beite. Killingene, som nå virkelig har fått opp energinivået, skal få ta seg av en del av landskapspleien på området. Vi ser for oss at det kan bli et trivelig beiteland der geit og ku går sammen. Men først vil det måtte ryddes noe av oss mennesker når skogsmaskinene har gjort sitt. I dag ligger det store hauger med kvist og kvast der hvor det er hogget. Tømmeret som allerede er tatt ned, er lagt i pene hauger på kanten av jordet nedenfor nyryddingen. Det lukter så godt når du passerer.

For meg kan det virke ganske uoverkommelig bare å skulle rydde opp etter at tømmeret er ferdig hogget ned og fraktet bort. Likevel slår det meg hvor utrolig effektivt og lettvint alt er nå fremfor hvordan det må ha vært i eldre tider. Før motorsaga kom på -50-tallet, sto tømmerhoggerne med sin store håndsag, tigersvansen, og slet dypt inne i skogene hele den iskalde vinteren. Det hendte visst ikke sjelden at klærne frøs fast i veggen i de dårlig isolerte tømmerkoiene de bodde i. Tømmeret måtte trekkes på snøen av hester ned til islagte elver, for så å fløtes nedover når isen gikk utpå våren. Alt sammen fysisk hardt og farefullt arbeid.

Syns det her passer godt med diktet Tømmerkoievise, av selve skogens dikter, Hans Børli. Visa er udødeliggjort av Erik Bye https://sonichits.com/video/Erik_Bye/T%C3%B8mmerkoievise
Vi kan forestille oss at drømmer om varme land, palmer, blomster, frukt, vin og lettkledde jenter var det som hjalp hardhausene å holde ut det enorme strevet i tømmerskogen. Skjønt, alt var ikke bare trasig. Mange av våre beste skiløpere hadde arbeidet sitt i tømmerskogen. Ja, i følge folkoristen og forfatteren Thor Gotaas, var alle skiløperne for 200 år siden skogsarbeidere. Det finnes mange historier om dem som gikk på ski for å komme frem og delta i skirenn i Oslo eller andre steder, flere mil unna. Styrken de fikk gjennom arbeidet gjorde dem til enestående atleter uten trenere – eller treningsprogrammer overhode.

Tømmerkoievise

Her er det kaldt og kustli´ Karl
med snø og sno fra nord.
Men langt i sør fins varme land
med palmesus og sol.
Der skulle vi ha vøri Karl.
Vi skulle reist i fjor.
Der skulle vi ha vøri Karl.
Vi skulle reist i fjor.

Du har vel hørt om syden Karl
der kokospalma står
så lang og slank at toppen opp
i sjølve himmel´n når.
Der skulle vi ha vøri Karl
med tigersvansen vår.
Der skulle vi ha vøri Karl
med tigersvansen vår.

Der vekser brød på trea Karl.
Ja, tru meg om du kan.
Å alle drekker palmevin
av store fem-potts spann.
Der skulle vi ha vøri Karl.
Da hadde det gått ann.
Der skulle vi ha vøri Karl.
Da hadde det gått ann.

Der fins det fine jenter Karl.
Dem danser rundt i ring
med blomst i hår
og strå om lend
å ellers ingen ting.
Der skulle vi ha vøri Karl
hos Lola og Lu Ping.
Der skulle vi ha vøri Karl
hos Lola og Lu Ping.

Du sitter stur og stille Karl
Du jonter på en skrå.
Det er så langt til sydens vår
å palmekysten blå.
Dit skar vi aldri komma Karl
Det kan du lite på.
Dit skar vi aldri komma Karl
Det kan du lite på.

Publisert i Bygdeliv, Drift | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Bygdekvinnelaget

For noen år tilbake ble jeg medlem i bygdekvinnelaget, noe du kan lese om her. Laget som jeg er medlem av, er Fåset. Fåset er ei lita bygd litt sør for Tynset sentrum, og veien opp til det mer kjente Savalen går gjennom bygda. Gården vår ligger egentlig utenfor selve Fåsetbygda, men hører til skolekretsen der. Mot slutten av fjoråret skulle det være årsmøte i bygdekvinnelaget vårt, og spørsmålet var om det skulle legges ned, eller om noen likevel ville ta på seg styreverv og forsøke å få laget på fote igjen. Siste året hadde det vært så godt som ingen aktivitet og ikke et fungerende styre. Gjennomsnittsalderen på medlemmene økte og de fleste følte vel at de hadde nok av ansvar og aktivitet i livet ellers. Kort fortalt ble det likevel denne kvelden stablet et styre på bena. Det ble sagt at noen av bygdas yngre kvinner hadde gitt uttrykk for interesse for å melde seg inn, så vi ønsket å gi laget en sjanse. Vi bestemte samtidig at vi ville arrangere en kveld der vi inviterer Connie fra Den grønne låven. Vi håper flere av bygdas – og andre – unge og eldre damer finner veien til Fåset skole denne kvelden.

Bildet kan inneholde: tekst

I dag var jeg på regionmøte i Alvdal sammen med Gerd og Anna fra Fåset. Der var folk fra hele Nord-Østerdalen, og vi fikk blant annet et interessant lite foredrag av Hege Barstad som utdanner seg til bunadtilvirker, et yrke kanskje de færreste har hørt om. Hun syr, reparerer og syr om bunader, og vi fikk se eksempler på en gammel alvdalsdrakt som hun har funnet tilbake til og begynt å sy til både unge konfirmanter og gamle damer på noen og åtti! Det var befriende å høre henne og se ulike eksempler på stoffer og forklær som ikke nødvendigvis er godkjent av «bunadspolitiet». Hun hadde for eksempel selv et forkle med nydelige store røde blomster – fordi hun liker farger og syns det er så lite av det i det forkleet som er vanlig til bunaden hennes.

Det var forøvrig en trivelig dag på Alvdal, og et resultat av det var at vi ble enige med alvdalslaget om å samarbeide og finne på aktiviteter sammen. Har du lyst til å bli med, ikke nøl med å melde fra, og kom gjerne med forslag til aktiviteter vi kan ha. Det er sosialt, lærerikt og trivelig å være med i bygdekvinnelaget!

Publisert i Bygdeliv | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Sol og søndag

Det nye året er godt i gang og hverdagen er tilbake for de fleste, vil jeg tro. Dermed er helga igjen et kjærkomment avbrekk fra den daglige tralten. En slik søndag som vi har i dag er ekstra deilig å … Les videre

Galleri | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Godt nytt desennium!

Tid for ettertanke. Jeg har ikke tatt meg tid før nå til å tenke over at i natt ebber det ut et helt tiår – et desennium. Vi står på terskelen til et blankt, nytt år og tiår og kikker forventningsfullt inn i den første måneden, den vanligvis så kalde, men vakre januar.

Men hvordan har nå dette siste tiåret vært? I radio, tv og andre medier fortelles det om de store hendelsene fra perioden. Og det er fint, det, og få litt hjelp til å huske, og minnes mye av det som har skjedd rundt om i Norge og verden, på godt og på vondt. Mest på vondt, kanskje. Og siden andre på en god måte tar seg av de viktige verdenshendelsene, vil jeg her være en smule navlebeskuende og bare si litt kort og komprimert om hva som har preget mitt – og vårt – tiår.

Det startet i Oslo, der vi bodde. For å være ærlig, husker jeg faktisk ikke nyttårsaften 2010, men jeg vet at vi fortsatt hadde hjemmeboende barn og at livet var på det jevne, med jobber og hverdager som hadde vært nokså like i lang tid. Så kom høsten 2011 og alt skulle forandre seg for oss. Da oppdaget vi ved en tilfeldighet at Storeggen gård var til salgs! Aldri hadde jeg sett for meg at jeg skulle komme til å bo på en gård, og langt mindre på slektsgården Storeggen, som hadde vært ute av slekta siden min mor var en ung kvinne. Men sånn ble det, altså. Denne muligheten kunne vi bare ikke slippe fra oss. Vi kjøpte Storeggen, bonden ble – også ved en tilfeldighet – ferdig agronom sommeren 2012, da vi flyttet inn. Ikke ante vi omfanget av den reisen vi hadde startet på. Gården skrek etter utbedring, restaurering og rehabilitering (ja, dette betyr forskjellige ting, uten at jeg skal gå inn på det nå). Vi tok trøstig fatt med det aller nødvendigste og flyttet etter halvannet år inn i et hus som tilfredsstiller dagens standard, samtidig som mye av det gamle er bevart. Vi fikk dyr på gården, først en hund (som dessverre ble påkjørt og døde), en katt, Gudleik, så kom det ti drektige limousinkyr og så, som en naturlig følge av det, ti kalver. To nye hunder kom til, Bjørk og Birka, en hønseflokk og det siste tilskuddet på dyrefronten er fem fantastiske geitekillinger. Et annet menneske og en annen hund har også bodd her med oss i løpet av disse årene.

Men også på det humane planet har vi vært så heldige å få tre nydelige mennesker inn i livet. Det er en lykke at våre nå voksne barns kjærester også besøker oss og har blitt en naturlig del av familien.

Når vi nå kikker inn i 2020, ser vi at vi fortsatt «jobber på» og setter ut i livet nye planer for oss selv og for Storeggen. Riktig nok ser vi også at vi det neste tiåret vil nærme oss det å bli gammel – ikke lenger bare middelaldrende – men håpet og ønsket må være å få lov å fortsette å bidra på gården og i livet.

På tampen av 2019 vil vi få takke alle dere som leser Storeggen.blog og ønske alle et riktig godt nytt år – og tiår! Vi håper dere fortsetter å følge oss videre inn i neste desennium!

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Dyra på gården, Før og etter, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , , , | 5 kommentarer

Romjul

Romjulsdagene er deilige for oss. I år har vi vært så veldig heldige, og har hatt alle de tre voksne barna våre her hjemme, sammen med deres kjærester. Vi har kost oss med felles middager hver dag, vi har sett film, vært på julejazz, vært ute, både med akematter, spark og kjelke. Noen har utfoldet seg i snekkerbua, noen har malt fuglekasser som ble laget i sommer, noen har vært i slalåmbakken, noen har bygget litt mer hus, noen har jobbet litt på jobben sin, noen har spilt litt på instrumentene sine, og noen har sett en del sjakk på tv og, ja, en del mer også. Ikke minst har alle kost seg med killingene som hopper, spretter, klatrer på oss og hverandre og gnager på det de finner og er supersøte fortsatt. I kveld reiser de første hjem til seg selv igjen, og i morgen de andre som ikke bor her på Tynset. Da gjenstår det bare om et par dager å hilse det nye året velkommen, og takke for året som har gått. Tusen takk for denne jula, alle dere seks unge som har gjort disse dagene så fine, fine ❤ ❤ ❤

DSC_0569

Publisert i Året rundt, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , , , | 2 kommentarer