Hva er det beste?

Dronebilde, tatt av Ståle Romstad

Det beste ved å bo på Storeggen, hva er egentlig det? Sikkert vil det være forskjellig svar om det er meg, bonden eller ett av barna som blir spurt. Nåja, foreløpig bor ingen av barna her, men siden de frekventerer gården nokså ofte, vil de ha en formening om hva som er finest ved å være her, i alle fall. Forresten er det ikke mer enn noen få uker til sønnen vår, han som vil overta Storeggen etter oss, flytter hit. Han skal bo kaffekvernhuset, og vi gleder oss til å få praktisk hjelp på gården, men også til å kunne drøfte ulike spørsmål med ham og få innspill til videreutvikling av gården. Men mest av alt gleder jeg meg til å få ham nærmere i det daglige.

Og nettopp der er jeg ved noe av det beste – det fineste – ved å bo her på Storeggen. Det å ha god plass til å samle alle jeg er glad i, og ha lange, gode dager og kvelder med dem. Lage felles minner med dem, drømme sammen med dem om hvordan det skal bli her etter hvert, og å prate om den felles historien til gården og slekta, som vi har blitt kjent med gjennom disse årene vi har bodd her. Det å ta i mot andre gjester, familie og venner, og se at de trives her, er også en veldig god følelse. På gården har vi god plass til å ta i mot mange gjester – både til fest og overnatting – og siden familien vokser, er det ekstra koselig når vi alle kan være sammen her.

Stor stas er det med det siste tilskuddet på familietreet, ei lita jente som vi har blitt besteforeldre til. Hun kommer til å vokse opp bare få kilometer fra Storeggen, der foreldrene har kjøpt en egen gård. Det gir perspektiv til både historien og fremtida, det også.

Det er mye, mye mer som er fint ved å bo på Storeggen. Under pandeminedstengningen ble det særlig merkbart, da mange vi kjenner i byene ble isolerte og hadde det ganske trasig. Hos oss gikk livet mye sin vante gang og ting var ikke veldig annerledes, rent bortsett fra at vi ikke traff familien og venner på lang tid.

Jeg har ferie akkurat nå. Bonden vår jobber lange dager på sin andre jobb så denne uka tar jeg fjøsstellet om morgenen og er også som regel med ham på ettermiddagen. I dag tidlig etter at jeg var ferdig i fjøset, sto jeg på badet og skrubbet av meg fjøsslukta og akkurat da kjente jeg på en sånn god følelse av å ha gjort noe bra. Akkurat den følelsen tror jeg flere vil kunne kjenne seg igjen i av andre som driver med matproduksjon. Enten det er å stelle med dyra og forvisse seg om at de har det bra, kanskje ta i mot et nytt lam eller en ny kalv, eller høste korn eller grønnsaker – markens grøde. For meg handler det om at den jobben har mening. Selv om det noen ganger er riktig fælt å holde på med møkk, måtte ut og jobbe i streng kulde, sene kvelder eller oppleve at dyr blir syke eller at gjenstander går i stykker (for det gjør de hele tiden!). Heldigvis og nødvendigvis er bonden vår usedvanlig hendig (eller «handy» som det heter på ny norsk) og fikser det meste, men av og til ber han om bistand fra meg til å holde, dytte, dra eller bare være moralsk støtte i arbeidet.

På dager som de vi har hatt den siste tida, høysommer med deilig sol og varme, glemmer vi trøbbeldagene. Vi tar en tur på setervangen og sjekker at dyra som går der oppe også har det greit. Der bugner det av markblomster, og dyra går blanke og fine rundt i enga. Da er livet herlig og ingenting er bedre enn å bo og leve akkurat her! Det beste – det er alt, det.

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Drift, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , | 1 kommentar

Bondeopprør

Har du hørt om bondeopprøret 21? Høres kjedelig ut, kanskje, om du er erklært bymenneske og syns at bondelandet og bønder er totalt uinteressant. Bortsett fra at det kan være fint å betrakte kulturlandskap når man ferierer i Norge (som vi alle nå mer eller mindre for tiden må) og å innta lekkert tilberedt kortreist mat på en av de bedre og trendy restauranter i byen(e).

Mange bymennesker er heldigvis også opptatt av andre sider ved bondelandet, og støtter oss som har valgt å bo her – og oss som har valgt å produsere mat. Det er til det beste for oss alle, enten du bor i by eller bygd.

Vi på Storeggen er nok ikke helt representative for den jevne bonden i Norge. Vi valgte å flytte ut av storbyen for å kjøpe tilbake slektsgården som hadde vært ute av familien i flere tiår etter at den ble solgt da min mor var ung voksen. Før det har gården gått i arv gjennom odel i mange slektsledd – og jeg ble dermed ellevte generasjon på gården. Historien forteller om oppturer og nedturer for gården gjennom disse firehundre årene vi kjenner til fra Storeggen – eller Rødstø, som var det første navnet. Stort sett fulgte nedturene på gården dårlige tider i samfunnet for øvrig, som andre steder i landet. Likevel klarte den seg gjennom uår, strenge kuldeperioder og sesonger med dårlige avlinger, som på 1700-tallet da mange sultet i hjel i Norge.

Visst var vi naive da vi flyttet hit for ni år siden, og litt romantiske med. Vi forsto likevel at det å få i gang gårdsdrifta her ville kreve hardt og vedvarende arbeid, lite eller ingen fritid og overhodet ikke noe å bli rik av. Men litt inntekt fra gården hadde vi vel en drøm og et håp om å kunne få, i hvert fall etter noen år. Det kan se ut til å bli med drømmen. Nå står det et flott, nytt fjøs der kalver fødes, spretter rundt og har det godt sammen med kuer, kviger og okser, og arbeidet for oss har blitt triveligere. Arbeidet har imidlertid langt fra blitt mindre. Et såpass stort økonomisk løft som dette nye fjøset innebærer, betydde at vi måtte øke bestanden av dyr. Bare det å stelle for, fôre og skrape møkk etter 80 dyr tar mer tid enn for femti, og så kommer alt det andre arbeidet som må gjøres på gården, i tillegg. Siden vi begge også har (minst) hundre prosent jobb utenfor gården, noe som for øvrig er hundre prosent nødvendig, blir det veldig lange arbeidsdager.

Så vil noen hevde at vi har valgt det selv, og ja, det har vi og kanskje enda mer enn mange andre bønder som har følt seg forpliktet til å overta foreldregården der de selv har vokst opp. Vi er det man kaller godt voksne, og er så heldige at vi har god helse og god økonomi i utgangspunktet. Det gjør det mulig for oss å holde på slik vi gjør. Min bekymring ligger på fremtida. Sønnen vår ønsker å overta, og planen er at han flytter hit og begynner å jobbe sammen med oss allerede nå fra høsten. Så lenge vi, og særlig bonden selv, er friske og arbeidsføre, vil det nok gå bra, men hva med den dagen vi ikke lenger kan bidra med økonomi og arbeidsinnsats? Det er vår private bekymring. Saken er imidlertid mye større enn som så. Den pågående pandemien har vist oss hvor utrolig sårbart samfunnet vårt er. Det er helt nødvendig at vi må bli mer selvforsynte i dette landet. Hver dag legges det ned flere gårdsbruk – bøndene orker rett og slett ikke mer, og i hvert fall ikke når det oppleves å streve så hardt for å få nærmest ingenting tilbake. Vi som driver landbruk, sørger også for store ringvirkninger med arbeidsplasser for mange flere i andre næringer. Vi sørger for at landskapet blir holdt i hevd og ikke gror igjen helt (selv om det holder hardt nå, mange steder!) og ikke minst sørger vi for at vi i Norge kan spise sunn og god mat, for eksempel kjøtt fra beitedyr som ikke er påført antibiotika (uten når det er nødvendig). Blant annet derfor støtter vi bondeopprøret -21. Under er teksten fra facebookgruppa som startet opprøret kopiert. Signér gjerne og støtt oss, du også:

Det hele startet igjennom at flere yngre bønder møtte hverandre på sosiale medier. Vi utvekslet synspunkter, og ble etter hvert en gruppe som ble enige om at nok får være nok. Uten en nivåhevning av bondens del av lønnsomheten i norsk matproduksjon har vi ikke en fremtid vi ønsker å anbefale yngre bønder. Realiteten er at vederlag til arbeid og egenkapital har nærmest stått uendret siden 2015. Resten av samfunnet drar i fra. I landbruket er det et ordtak at man skal gi gården videre i bedre stand en man overtok. Slik bør det også være med Landbrukspolitikken. I alt for mange år har regjeringen bygd ned og ødelagt politikken istedenfor å forbedre den. Vårt mål er å samle bønder og folk i en klar og tydelig stemme. Vi ønsker å samle på tvers av organisasjoner og politiske partier. Politikerne plikter å svare ut sine fagre ord med en politikk som kan bygge norsk matproduksjon i stand til å produsere det vi kan. Skal vi oppnå endring kreves politisk vilje til at også vi som er matprodusenter skal ha sosial og økonomisk akseptable vilkår. Signer oppropet vårt her: https://www.opprop.net/bondeoppro Bak #BONDEOPPRØR 21 STÅR; Arne Manger, Lesja 41511556 mangerarne@gmail.com Ola Lie Berthling, Namsos 47367759 li_eberth_ling@hotmail.comSven Martin Håland, Figgjo 90972569 svenmh110@outlook.comHans Jørgen Boye, Nes på Helgøya 97740541 hjboye@live.no Tor Jacob Solberg, Skiptvet 91165119 tj.solberg@hotmail.com

Som nevnt i en annen blogpost har det seg også slik at eldstedatter og hennes samboer har kjøpt seg gård, bare fire km fra Storeggen. Sammen med to venner som også nettopp har kjøpt gård, har de nå startet en podcast. De prater om mye rart som opptar dem som helt ferske bondegårdeiere, og i episode 2 kommer de blant annet inn på temaet bondeopprøret. Du kan høre episoden her: https://open.spotify.com/episode/15K6LTTFkilKV1Juv3tqO5?si=V67TjZ0PTZmzH7mf3wxH1g.

Helt på tampen må jeg nevne at det akkurat nå pågår et stort utbrudd av covid-19 i vår kommune og de nærmeste nabokommunene. Smitten innhentet altså også oss til slutt. Selv er vi friske og lever omtrent som før – bortsett fra større innslag av hjemmekontor og at flere forretninger er stengt. Så håper vi at ingen blir alvorlig syke og at smitten blir stoppet, både her og over alt ellers. 17.mai er så godt som avlyst her, kanskje like greit i år, med en forferdelig våt værmelding. Vi setter vår lit til neste år, som forhåpentligvis vil overgå alle tidligere års feiringer! Likevel ønsker vi alle en god 17.mai, her representert med fjorårets alternative tog – traktortoget 🙂

Publisert i Bygdeliv | Merket med , , , , , | 2 kommentarer

Hvordan vi har det på Storeggen i dag

Det er en kald vår i Østerdalen i år. Snøbyger og en isende vind snerrer rundt hushjørnene og sola må kjempe hardt for å komme til med en liten varmende stråle nå og da. Ulike dyrkingsprosjekter må fortsatt gå for seg innendørs og står rundt omkring i vindusposter. Heldigvis hjelper det litt at vi også har et lite drivhus der det har begynt å dukke opp små spirer av ulike slag. Det er eldstedatter og kjæresten som er største drivkraften bak dyrkingsprosjektene.

Vi er glade for at de vil ha oss med på laget, for snart flytter de til sin egen gård! De er lykkelige nye eiere av en flott gammel gård på Fåset, bare fire kilometer fra Storeggen. Der kommer det til å bli nytt liv på mange måter, for snart blir de foreldre, også. Vi gleder oss selvfølgelig med dem – både over gården og vårt kommende barnebarn. Vil du følge med på deres videre ferd mot bondelivet finner du dem på instagramkontoen @aalborg_gaard.

Ellers går det seg stadig til i kaffekvernhuset, og i helgen har det blitt innviet med overnatting av sønnen og hans kjæreste. Det til tross for at det mangler et par dører – inn til bad og vaskerom, – som er forsinket fra leverandør på grunn av, ja du gjetter riktig – koronaen. Huset er foreløpig ganske sparsommelig møblert, men fullt brukbart for en overnatting.

Mens jeg er inne på den, koronaen, altså, kan jeg opplyse at vi fortsatt er forskånet fra noe særlig smitte her i fjellregionen. Det har vært et og annet spredt tilfelle, men ingen videre spredning, så vi føler oss veldig heldige.

Gårdsdriften går sin gang, og det er en stor lettelse å ha fått et godt og funksjonabelt fjøs. Nå har kalvingen vært i gang noen uker allerede og de små fyker rundt og leker med hverandre, snuser på de andre dyra og ser ut til å stortrives. De første par, tre dagene etter at de har kommet til verden får de være i en egen kalvebinge med moren. Deretter slippes mor tilbake til de andre kyra igjen, mens kalvene da selv kan gå inn i bingen når de ønsker det, eller utenfor der de store dyra er. Vi gleder oss til de skal slippes helt ut av fjøset og får løpe rundt på det grønne jordet utenfor, men foreløpig er det ikke spor av grønnskjær, alt er bare brunt, så det vil fortsatt ta noen uker før de slippes.

Noe minner likevel om vår utenfor, det kvitrer og yrer av liv både rett utenfor vinduet vårt og lenger unna, på Tyvesletta og på jordene. Traneflokken har, tradisjonen tro, dukket opp på sletta og skvaldrer med sine skarpe skrik sammen med noe av sangsvanene som har trukket oppover Glomma ettersom isen har gått. I fuglekassene våre forberedes det også for nytt liv og det er travle tider for småfuglene der de flyr frem og tilbake og ordner til sitt bo. På bakken under fuglebrettene våre er det en haug med fuglefrø og der får fuglene daglig selskap av ekornfamilien som bor like i nærheten. Bonden vår observerte nylig at de har blitt til fire. Geitene våre koser seg også utendørs og har begynt å finne spiselige ting over alt, og selv Gudleik Knotten-katten godtar å oppholde seg noen timer utendørs, tross den varmekjære og litt late katten han har blitt.

Alt i alt er vi ved godt mot og har trua på varmere vær og bedre tider i landet ellers.

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Drift, Dyra på gården, Fjellregionen, Oppussingsarbeid | Merket med , , , , , , , , , , , , , , | 3 kommentarer

Ingen gjerder – «NoFence»

I desember 2019 fikk vi noen få geiter som skal hjelpe oss å holde vegetasjonen nede enkelte steder på gården og på setervangen. Vi hadde hørt – og visste også av erfaring etter at yngstedatteren hadde vært geitebudeie noen somre, at dette er dyr som er vanskelig å ha kontroll på. Vi bestemte oss derfor for å forsøke såkalt NoFence for å holde dem der vi ønsket de skulle være.

Dette er en elektronisk «bjelle» som reagerer på en grense som er satt ved hjelp av gps. Geitene får en pipetone når de er like ved grensen. Det høres en gradvis mer høyfrekvent tone jo nærmere grensen geita kommer. Dersom den fortsetter og treffer grensen, vil geita få et lett elektrisk støt. Etter kort tid lærer den seg at den skal snu når pipetonen dukker opp, og den vil dermed holde seg der vi ønsker den skal være. Grensene kan vi selv flytte på med hjelp av vår egen PC når vi vil ha beitet et annet sted.

Vi kan følge med på hvor dyra befinner seg innenfor beiteområdet ved hjelp av en app på telefonen eller datamaskinen. Av og til må batteriene i bjellene skiftes. Det ser vi også på appen. I dag skiftet vi batteri på tre av våre geiter. Lilli er alltid på tur, nysgjerrig og egenrådig, og hennes bjelle er oftere tom for strøm enn de andres. Men i dag måtte i tillegg bjellene til bukken Bruse og til Edda skiftes. Samtidig passer alle geitene på å få litt kos og sosial kontakt med oss tobente. Nå om vinteren holder geitene til nede i det gamle fjøset, men til sommeren skal de igjen opp til bjørkehaugen vår der de har en liten gapahuk som kryp-inn, og etter hvert skal de få komme lengre av gårde på utmarksbeite.

Vi har vært fornøyde med NoFence på geitene våre, men til sommeren blir det en større test. Da skal vi prøve det på en del av kyra våre når de skal på utmarksbeite i fjellet.

Publisert i Bygdeliv, Drift, Dyra på gården, Historien forteller | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Kald, vakker vinter

En så kald vinter som det er i år tror vi ikke det har vært de årene vi har bodd på Tynset. At det er kaldt akkurat her, er ikke særlig oppsiktsvekkende. Trettitallet på gradestokken har vært nokså vanlig å nå en eller annen gang i løpet av vinteren og et og annet år har temperaturen til og med sunket til under førti grader. Dessverre er kulden således ofte det eneste man forbinder med Tynset. Samfunnet fungerer ganske normalt til tross for det kalde været. Vi finner frem både en og to ullstillongser, pakker oss inn når vi skal ut og passer på så godt det lar seg gjøre at det er fyr i ovnene. Vedskålen er selvfølgelig fylt opp med god, tørr bjørkeved. Utenfor arbeidsplasser i sentrum, som min egen i Rådhuset, er det tilgang til strøm ved parkeringsplassene og bilene har selvfølgelig montert motorvarmere. Med andre ord, vi er beredt på slikt.

Nå har det imidlertid vart i mange uker med grader ned mot eller under tretti og vi begynner å bli litt lei. Jeg bruker å si at det er viktig å ta vinteren i bruk for at den ikke skal bli for vanskelig å komme gjennom, men nå er det rett og slett for kaldt for å være ute særlig lenge om gangen for eksempel for å gå på ski. Så hvordan skal vi da kunne ta den i bruk? Jo, på med de to stillongsene under boblebuksa, ullgenser og dunjakke, skjerf over nesa og lue på toppen, i tillegg til et par gode votter – og kamera over skulderen. For det er jo så vakkert! Det er ikke grenser for alle de nydelige motivene som bare roper etter å bli foreviget på kameraet.  Under diktet av Hans Børli har jeg lagt til noen få av bildene som er tatt fra gården vår i dag. Når jeg har mulighet tar jeg en liten runde med geitene og hundene for at de skal få litt luft. De er ellers også for det meste innendørs når det er så kaldt. Gudleik katt må også ut noen små, korte turer i løpet av dagen. Akkurat i dag kunne vi kjenne sola varme bittelitt, og han så ut til å sette pris på det fra sin yndlingsplass på verandagelenderet.

Med dette ønskes alle en riktig god, vinterhelg! 

Det vakreste

Det er alltid en kulde i

det vakreste – jeg har ikke

sinn til det.

Det pustskjøre mønsteret

i snøkrystaller og rimblomster

tåler ikke varmen av

store, blå-årete

menneskehender –

Hans Børli

Publisert i Året rundt, Bygdeliv | Merket med , , , , , , | 2 kommentarer