Høysommer og slåttonn

DSC_0216

Innimellom alle arbeidsoppgavene tar vi oss tid til en lunsj med utsikt

Høysommer betyr ikke lenger late feriedager for oss, slik det var for seks – sju år siden – før vi flyttet til Tynset og startet med landbruk. I år la vi den ene uka vi tillater oss å ha ferie sammen til den siste juniuka. Det var en fin ferie, men bonden tenkte mye på at det var feil tidspunkt, da været hjemme var fint, og slåtten – som lokalt heter vinna, burde vært godt i gang. Da vi kom hjem, snudde været, det ble regn og kaldt, og det var bare å smøre seg med tålmodighet til godværet dukket opp igjen.

Det er ellers ikke vanskelig å finne arbeidsoppgaver her hos oss, så ventetida ble ikke lang. For øyeblikket er vi i full gang med å forberede årets sommerfest som skal gå av stabelen her på gården i august, og ellers er det alltid det daglige stellet av dyra, rydding i og utenfor hus, hagearbeid og mye mer. Forresten bevilget jeg meg selv noen ekstra feriedager hos sønnen vår lenger sør i landet, og fikk dermed min lille dose sjø og hav før jeg nå har hatt noen nydelige sommerdager med fri her hjemme. Mandag er det imidlertid slutt, og kontorjobben venter. Men altså, vinna. Bonden er fornøyd etter å ha fått unna førsteslåtten. Med rekordmange rundballer, ser det lovende ut for vinterens forbeholdning.

 

 

Publisert i Året rundt, Bygdeliv | Merket med , , , , , , , , , | 1 kommentar

Til seters, til seters!

s

Det var på høy tid! Naboene hadde allerede flyttet dyra sine på fjellbeitet for lenge siden, men i dag ble det endelig dags for de av våre våre kuer og kalver som var klare nå. Ja, og Rune, da, oksen. (Noen få kyr har fortsatt ikke kalvet, og må bli igjen nede i bygda en stund til.) Mange av dyra hadde aldri vært der oppe før. I fjor var det rett og slett så tørt at bekken tørket inn. Og uten tilgang til vann kunne ikke dyra komme på den sedvanlige ferien sin og måtte tilbringe sommeren på hjemlige trakter, på innmarksbeitet. Men i år er det ingen fare for tørke, snarere tvert om, vil jeg si.

Siden forrige seterflytting har vi gått til innkjøp av en egen dyrehenger. Det innebærer større fleksibilitet, men den tar ikke så mange dyr om gangen som den store profesjonelle dyrebilen gjør, så vi måtte ta dyra opp i flere puljer i dag. Vi har fortsatt ikke noe seterhus, men for kyra er enga og krattskogen der oppe hvor gårdens seter en gang lå, den beste sommerferien de kan ha. Siden det bare er en mils vei hjemmefra er det fullt overkommelig, selv uten et eget seterhus.

Flyttingen skulle vise seg å bli en smule utfordrende. INGEN av dyra hadde det minste lyst til å entre tilhengeren. Verken lokking eller «truing» hjalp. Et par våget seg nesten inn, men bråsnudde og stormet ut igjen uten at vi kunne forstå hva som hadde skremt dem. Til slutt klarte vi likevel på mirakuløst vis å lokke en og en inn ved hjelp av en god neve saftig, grønt gress. Ikke enkelt, da vi hele tiden sto i fare for at de som allerede var inne, ville løpe ut igjen når vi åpnet for å slippe inn neste. Men, altså, til slutt var første tur klar for setra. Jeg kjørte først med gårdsbilen, mens bonden styrte traktoren med hengeren på slep.

Bonden, sammen med sønnen vår og hans kjæreste, har forresten hatt noen turer opp tidligere for å klargjøre beitet, dvs gå over og reparere gjerdet og slå ned nye gjerdestolper der det trengtes rundt hele området. En tung og slitsom jobb som var veldig bra å få hjelp til. I dag trengte jeg bare å klippe busker, gress og blomster under det elektriske gjerdet, som kun er en liten innhegning rundt et lite område som dyra ikke skal komme til.

Neste runde med å få dyr inn på hengeren var, om mulig, enda vanskeligere enn den første. Nå hadde det også begynt å regne og bakken var blitt skikkelig gjørmete og sleip. Det kan rett og slett være livsfarlig, om vi sklir og faller foran en løpende ku. Heldigvis gikk det bra og etter mye møye og stort besvær, fikk vi også neste kugruppe inn og opp på setervangen. De siste som skulle kjøres opp, var sju voksne kyr og et par kalver. Disse var i timenes løp blitt nokså skeptiske til det hele og trykket seg sammen lengst unna tilhengeren. Vi gikk og vi skled og vi lokket og vi bannet nok ørlite grann, også, men til slutt var alle innenfor og også de kunne etter en liten kjøretur  lykkelig storme ut i den fantastisk grønne, saftige enga på setervangen vår.

Jeg vil ikke påstå dette var dagen da vi koste oss i ren landlig idyll. Det er en iskald start på juli, med kun noen få varmegrader og det ble etter hvert så regnvått og kaldt at fingrene ikke riktig lystret verken kamera eller for eksempel tauknuter. Kyra brydde seg tydeligvis ingenting om det, og løp rundt som de pleier på slike slepp, gumlet i seg mengder med deilig gress og la seg i enga og drøvtygget. Men tross de få varmegradene og det grå, regnvåte været, var det mengder med markblomster i alle varianter, så, jo, en del idyll var det sannelig likevel!

Det er godt å vite at de har kommet seg ut i det fri, med stor tilgang på mat og vann og arealer til å boltre seg på. Forhåpentligvis kan de holde til der oppe i minst et par måneder før fjøset igjen venter.

 

Publisert i Året rundt, Dyra våre | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Kalver på flyttefot

Frem og tilbake er like langt, heter det. I januar ble kyra og deres små kalver flyttet til nabofjøset. For de tre oksekalvene våre som ble født i desember var det nå på tide å flytte hjemmefra. Det betyr at de skal skilles fra mødrene og søstrene sine og flyttes tilbake til de andre større oksekalvene. De tre har vokst seg ganske store og klarer seg fint med gras og vann. Litt træl var det å få dem ut av bingen, gjennom fjøset og inn i tilhengeren. Det vil si, eldstemann, Winter, er alltid nysgjerrig, tøff og modig og dessuten veldig sosial og kosete, så han sprang av sted og jumpet inn. De to andre, Jonse og Claus, er mer skeptiske og brukte lang tid før de våget utenfor kjente trakter, men til slutt tok nysgjerrigheten overhånd og de trasket inn i tilhengeren, de også.

Vel nede på gården ble de sluppet ut, og rett inn til de eldre brødrene og fetterne. Slik gikk det til:

Publisert i Bygdeliv, Dyra på gården | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Gleder ved bondelivet

Våren er lunefull, som alltid. Etter sommervarme i april, kom mai med tilnærmet vinterlige forhold, snø og frost. De små grønne «museørene» som kunne skimtes på i hvert fall enkelte bjørketrær, ble brunaktige, sommerblomster måtte tas inn og andre planter, som hadde begynt å få nye skudd, ble pakket inn for om mulig unngå frostskader.

Men livet går sin gang, uavhengig av været. På gårdene der det bor dyr er våren en travel tid. Sauebønder går rundt i ørska av søvnmangel, der natt etter natt tilbringes som fødselshjelpere under lamminga. Noen av sauene får både tre og fire, og kanskje til og med fem lam samtidig. Ikke en ønsket situasjon, og noen av de små overlever heller ikke  i en sånn stor søskenflokk. Men bøndene gjør sitt beste; lurer mødre til «enelam» til å ta til seg en «flerling»,  flaskemater, spjelker ben og sikkert veldig mye mer jeg ikke vet om. Mange av bøndene holder det gående med minimalt med søvn over uker, og går i surr med både hvilken dag det er og hva som foregår utenfor fjøsets fire vegger.

For oss som kun har en liten besetning med limousinkyr, er ikke situasjonen den samme. Her kommer det vanligvis en kalv nå og da i løpet av en periode over et par måneder om våren. Denne våren skulle tretten av våre kalve. Noen må dog ha hjelp her også. For et par uker siden var det Juni, en toårig kvige, som trengte bistand. Fødselen var i gang, men kalven kom med bakbena først og moren klarte ikke å få den ut selv. Heldigvis var bonden i nærheten, og fikk ut kalven. Etter litt startvansker der kalven måtte holdes oppe for å tak på mors spener, greide den etter en tre – fire dager selv å stå på bena og finne den livsviktige maten. Kalven fikk navnet Calvin Klein, men er heldigvis ikke så klein lenger. Foreløpig er han en av fire ferskinger i fjøset. 

Det er både koselig og veldig kjærkommen hjelp å få besøk av voksne barn. I påsken var de to yngste her og denne helga har yngste datter igjen vært på besøk, denne gang sammen med kjæresten. De hadde lyst til å se og kose med små kalver og andre  søte små, og vi var så heldige å få komme på besøk i et fjøs fullt av nyfødte lam. Når de unge studentene i tillegg fikk gjort et anstendig stykke arbeid med å rydde veden som fortsatt lå ute i en haug, kaste den opp i sekker og kjøre dem inn med traktor, tror jeg helga ble komplett for de to, som til vanlig tilbringer hverdagen på lesesalen i byen.

Publisert i Året rundt, Dyra på gården, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Fyre med ved

I vårt moderne samfunn var det i mange år noe avleggs å bruke ved som oppvarming. Elektrisitet og parafinovner erstattet de gamle vedovnene i mange hus og leiligheter og det ble et enklere liv for mange. Aller minst vedfyring var det på 1970-tallet. I mitt barndomshjem hadde vi flere varianter av oppvarming, både elektrisk, paprafinovn og vedovner. Men mange mistet kunnskap om hvordan de skulle få fyr på et bål med vedkubber, og ikke minst hvordan veden skal behandles fra treet hugges i skogen til den kan legges i en ovn for å brenne rent og gi god varme. Med de nye rentbrennende ovnene er det heldigvis blitt mer vanlig å fyre med ved igjen, og det brukes ofte som tilleggsvarmekilde.

For noen år siden kom det en bok av en norsk forfatter som omhandlet nettopp ved. Boka heter «Hel ved», og forfatteren er Lars Mytting. Boka, som kan sies å være en hyllest til ved, er i tillegg en praktisk bok om blant annet treslag, redskaper, kløyving og stabling. Boka ble, nokså overraskende også for forfatteren, en stor suksess. Ikke bare i Norge, men også i en del andre land, bl.a. Sverige. Jeg lærte ganske mye av den boka. Bl.a. at vedfyring ikke gir økte klimagassutslipp så lenge forbruket er i balanse med tilveksten. Norske skoger binder i dag halvparten av co-2 utslipp i landet. Vårt årlige vedforbruk er bare tolv prosent av tilveksten og under en halv prosent av alt skogvolumet i Norge. Vi burde altså fyre mye mer med ved. Men det er viktig at veden er god – har riktig tørrhet og at det brukes rentbrennende ovner. Da skulle vi unngå den lokale forurensningen som forekommer på kalde vinterdager i byene, når stillestående luft formørkes av sotpartikler og gjør det vanskelig å være ute for barn og lungesyke.

Hel ved er forøvrig et positivt uttrykk som brukes om personer –  veldig skikkelige personer, tvers i gjennom ærlige, redelige, ekte og som står opp for sine verdier. Slik vi vel ønsker å være, alle sammen.

Nykløvd ved lukter så godt! Noen dager etter påske, altså i slutten av april, var bonden her i full gang med å gjøre i stand neste vinters ved. For en ting som er sikkert er det at det, i hvert fall her hos oss, kommer en ny vinter med frost og kulde – selv i disse skumle varme, klimaendringstider. Nå er veden berga og det gjenstår bare å stable den i det nye vedskjulet. Det må bare få et støpt gulv først.

 

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Drift | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar