Motstrøms

I følge tall fra Statistisk sentralbyrå i september 2021, var nedgangen i antall gårdsbruk siden 2010 på 17,4 prosent. Fra 2019 til 2020 ble det 592 færre gårdsbruk i Norge. Hver gård har i snitt blitt større, med 17,5 dekar mer jordbruksareal og for gårder med dyr har antallet økt fra 51,7 i 2010 til 67,6 dyr i 2020. Det er altså blitt færre bønder, men hver bonde har fått mer å gjøre. Og inntekten? Nei, den har nok ikke økt i takt med arbeidsinnsatsen.

Det lyser i fjøset selv om mørket og kulda har senket seg og det kanskje er søndag, 17.mai eller julaften.

Mange lurer nok veldig på hvorfor i alle dager vi startet med dette arbeidet i (mer enn) godt voksen alder, slik vi gjorde for snart ti år siden. Og hva med neste generasjon som nå er godt i gang med å forberede seg på å overta Storeggen en gang i ikke alt for fjern fremtid?

For min egen del handlet det å flytte hit hovedsakelig om erkjennelsen av å trå inn i en svært lang familiehistorie som strekker seg minst tilbake til 1634. Det var som en slags puslespillbit som kunne puttes inn på rett plass. I utgangspunktet hadde jeg verken kunnskap eller ønske om å drive gården på fulltid. Bonden, derimot, hadde lenge hatt et ønske om å drive gård, og endelig var dette noe han fikk meg med på da vi for drøyt elleve år siden ved en tilfeldighet oppdaget at den tidligere slektsgården var til salgs. Og resten er, ja nettopp, historie (les mer f.eks. under fanen Prosjekt Storeggen).

Etter den spede begynnelsen på eventyret vårt, fra vi flyttet inn i 2012 via de første ti drektige kvigene som kom to år senere, har mye skjedd. Det meste er dokumentert her på bloggen, både når det gjelder hus og omgivelser for oss tobente og driften og oppgraderingen for dyra. Nå, i januar 2023, har vi et godt, hensiktsmessig fjøs som er fylt opp med rundt nitti dyr, med stort og smått. Og smått har begynt å komme; Kalvingen, det aller koseligste, men også mest nervepirrende og av og til verste vi opplever, er i gang. Det har startet på beste måte i år. Tre fine, yndige små kvigekalver spretter nå rundt i fjøset. De neste to månedene blir det travelt da de fleste dyra skal kalve, og helt frem til juli vil det komme noen «slengere». Nå har bonden, sønnen og jeg planlagt hvor de forskjellige dyra skal plasseres når sommeren kommer og de skal ut på den grønne eng – eller fjell, for de fleste av dem.

Tre nye kalver har kommet og flere vil det bli de neste månedene. Her representert ved kalven Rut.

Så, tilbake til spørsmålet hvorfor vi startet med dette arbeidet. Bonden opplever det svært meningsfullt, han liker å jobbe fysisk og har hele livet likt å lære nye ting, både praktiske ferdigheter og teori, noe han får i fullt monn her på gården. Et element om å fylle inn historien har nok spilt en rolle også for han. Kanskje gjelder det samme for sønnen som ønsker å overta. Det er i hvert fall viktig for oss at neste generasjon ønsker å fortsette det vi har startet, for ellers ville vår del av historiebrikken blitt mer meningsløs. Selv har jeg disse årene blitt bevisst hvor viktig matproduksjonen i landet vårt er. Vi produserer rundt 40% av maten vår selv, i krisetider, som etter den tørre sommeren 2018, har den vært nede i 30% (det er litt forskjellig hvordan det regnes ut, men uansett syns jeg det er alt for lite og nokså skummelt). Norge sender mye råvarer ut av landet og importerer tilbake foredlet mat. Vi har vårt lille bidrag til å endre dette, følg oss gjerne i prosessen der vi har som mål å selge våre egne kjøttprodukter. Når dagene ikke er alt for kalde (i morges våknet vi til minus 28) og det ikke er andre, mer presserende oppgaver, jobbes det på i produksjonslokalet. Vi krysser fingre for at vi er i gang om ikke alt for mange måneder.

Produksjonslokalet er i ferd med å bli realisert.

Publisert i Bygdeliv, Drift, Dyra på gården, Limousinkjøtt, Storeggen og maten | Merket med , , , , , , , | 2 kommentarer

2023

Jula er formelt over, det er trettende dag jul i dag. Ja, jeg vet at mange betegner 13. januar som siste dag på jula, men opprinnelig var det faktisk 6. januar –  altså  trettende dag jul, som markerte slutten. Her hos oss er de røde julelysene nå erstattet med pastellfargede lys og de røde dukene er puttet i vaskemaskinen for å bli klare til neste år. Juletreet er ribbet for pynt og ligger utenfor og snør ned.

Det har vært en rolig jul på Storeggen. Døtrene var hjemme i julehelgen, den eldste med sin lille familie. Jeg hadde nesten glemt hvor fantastisk det er å feire jul med små barn, men den halvannet år gamle datterdatteren vår lot oss oppleve magien sammen med henne. Hun var undrende opptatt av alle nissene som satt rundt omkring i huset og fikk også hilse på noen i levende live, både her hjemme på julaften og på en juletrefest i romjula. Høydepunktet for henne var likevel å få med hele gjengen på juletregang. Ikke bare en, men flere ganger i løpet av jula måtte vi opp av stolene, renske stemmen og danne ring rundt treet. Vi både bukket, nikket, neiet, skottet som rotter og hyttet som nissen med grøtskje og snudde oss i ringen mens vi sang, til stor begeistring for den minste.

Så til tilbakeblikk på året 2022. Hvor skal vi begynne? På denne tida i fjor var vi lykkelig naive og hadde ikke i tankene at det kunne bli krig i nabolaget til landet vårt. Vi tenkte vel fortsatt pandemi som største trussel og krise og fikk etter hvert selv sykdommen. Heldigvis ikke livstruende på noen måte, men kjedelig og vondt nok, vil jeg påstå. Omtrent samtidig som covid19 kom inn i vårt hus gikk så Russland til angrep på Ukraina. Vi lå på sofaen og fulgte med; BBC, NRK, TV2, CNN, Al Jazeera og andre kanaler forsøkte å analysere og oppdatere oss som best de kunne. Jeg husker følelsen av avmakt og sinne mot despoten i Russland og gråt over lidelsene og livene som gikk tapt. Sivile; barn og eldre men også de russiske unge, nærmest barn, som ble sendt som soldater og som antakelig ikke hadde noen muligheter til å slippe unna galskapen til sin maktsyke leder. Vi ble friske, men galskapen ute i verden fortsatte. Etter hvert ble det noe mindre intens oppmerksomhet på nyhetene, da jeg kjente at jeg måtte skjerme meg noe fra alle de grusomme inntrykkene. Samtidig fortsatte pandemien også ute i verden. Enkelte steder var det fortsatt påbudt med munnbind og andre smittehindrende tiltak langt utover våren. Vi fikk erfare det på en nydelig tur til Wien i mai, der vi besøkte yngstedatter som hadde et studiesemester i den vakre østerrikske byen. Det er forunderlig hvor fort man vender seg til ulik atferd. Da vi kom hjem, var det rart å ikke bruke dette munnbindet, mens det nå virker veldig fjernt.

Vel hjemme etter utenlandsturen var det bare å brette opp ermene og forberede den store begivenheten som skulle foregå en måned senere. Som tidligere skildret her på bloggen, var det litt av en oppgave vi hadde satt oss fore. Men med vær og alt annet som klaffet 100% ble det en uforglemmelig, rørende og morsom opplevelse sammen med brudepar og noen og åtti gjester.

Resten av sommeren gikk uten de store begivenhetene på hjemmebane. Dyra våre koste seg ute, de fleste på saftig fjellbeite og noen her hjemme på innmark. Den siste kalven ble født ute i starten av juli og fikk navnet Sonja, etter dronningen som hadde bursdag samme dag. Kalven ble i starten avvist av mora og de krevde litt hjelp for å finne ut av forholdet sitt. Det gikk fint etter hvert og hun er nå blitt en livskraftig kvigekalv som går sammen med alle de andre småkvigene i en egen innhengning i fjøset. De små oksekalvene har en egen binge, mens de største oksene og kuene har også sine områder for seg selv.

Bonden og sønnen jobbet (som vanlig) mye med ulike nødvendige prosjekter utover sommeren. Bl.a. var det et gammelt jordstykke vi leier, tilhørende datter og svigersønn, som sårt trengte oppgradering for å kunne gi avling neste år. Bondeyrket krever langsiktighet og mye arbeid gir ikke resultater før etter lang tid. Vi håper på godt resultat til sommeren. Samtidig begynte vi prosessen med å få ferdigstilt produksjonslokalet der vi skal ta inn kjøttet, foredle og selge det videre. Bonden jobbet alle timene han hadde til rådighet, men dessverre ble det forsinkelser da han i perioder måtte være mer på den andre jobben sin. Også sønnen ble travel utover høsten og på meg ble det dermed veldig mye fjøsarbeid. Heldigvis har jeg sluttet i min andre jobb og er derfor den eneste «fulltidsjobbende» på gården. Dvs. jeg er også litt barnevakt for veslegullet, noe som er en gave å ha fått mulighet til. Noe annet nytt fra august, var at sønnens kjæreste flyttet til gards, så nå er vi fire voksne beboere her. Hun jobber fulltid i nabokommunen.

Gullet vårt!

Nå ser vi frem til et nytt år da vi forhåpentligvis får ferdigstilt produksjonslokalet, men jeg er fortsatt bittelitt skeptisk til om vi klarer det og vil ikke love en «ferdigdato». Om få uker starter kalvingen, noe som krever vår oppmerksomhet og tilstedeværelse ekstra mye. Det ligger også andre oppgaver foran oss som bl.a. betyr noe reisevirksomhet. Vi skal selvfølgelig også kose oss med å ta imot gjester, den første kommer allerede om et par uker. Alt i alt ser det ut til at det blir et aktivt og arbeidskrevende, men morsomt år på Storeggen. Igjen.

Vårt nyttårsønske må selvfølgelig være fred i verden og bedre utsikter for alle. Selv erkjenner vi at vi er usedvanlig heldige og hvis vi har et nyttårsforsett må det være å skulle huske det hver dag.  

En kald, men vidunderlig vakker vinter har det vært, så langt. Nå kryper sola snart over Tronfjell igjen, dagene blir lysere og lengre og vi ser sommeren blinke der fremme i det fjerne.

Godt nytt år til alle følgere, fra Storeggen!

Publisert i Året rundt, Bygdeliv | Merket med , , , , , , , , | 1 kommentar

Maten vår, hvem skal lage den…

– og hvorfor?

Dette var overskriften på et åpent møte som Bygdekvinnelaget i bygda Vingelen i Tolga kommune arrangerte i går. Som leder Ingrid Vingelsgaard åpnet med å si, er bygdekvinnelagene opptatt av alle sider ved MAT, fra jord til bord.

Til å holde hovedforedraget var siviløkonom og meningsytrer Anders Nordstad, invitert. Alle som har fulgt med på bloggen hans har opplevd et stort engasjement for norsk mat, landbruk og bygdenorge, men aller mest henvender han seg til oss alle som forbrukere. Om du ikke allerede har lest ham, anbefaler jeg å søke ham opp. Han forklarer sammenhenger og gjør analyser som kan forstås. Nordstad har erfaring med industrielt jordbruk bl.a. fra Brasil og Tyskland, og fremstår som særlig kunnskapsrik om temaet. Han tegnet i går et nokså dystert bilde av fremtida dersom ikke vi som forbrukere bruker vår stemme til å si fra og på den måten kanskje kan bidra til å snu utviklingen.

Etter at Nordstad hadde holdt sitt drøyt timelange foredrag, fikk Erling Aas-Eng fra Bondelaget, Marius Eggen fra Eggen Gardsysteri, Morten Erik Stulen som representerte Coop Oppdal og landbrukssjef i Tolga, Kjersti Ane Bredesen, slippe til. Med det fremkom et bredere og noe mer nyansert bilde. Man går ikke sulten fra et bygdekvinnelagsmøte, som seg hør og bør var det nå lagt inn en kaffe- og kakepause med nydelig hjemmebakst. Etter pausen var det paneldebatt med innspill og spørsmål fra salen. Alt ledet med stødig hånd av Guri Jortveit, redaktør i avisa «Arbeidets Rett» (eller «Retten», som avisa kalles).

Hovedsakelig satt vi igjen med inntrykk av at det er en umiddelbar fare for at vi beveger oss mot en mørk, for ikke å si katastrofal, fremtid for norsk matproduksjon. Det er trist for landbruket, men aller mest for de som spiser mat – og det er jo oss alle sammen! Denne utviklingen må vi snu og det er opp til oss alle å gjøre noe med det – nå. Begynn for eksempel med å etterspørre og kjøpe norske produkter i butikken, det er ikke så vanskelig.

Publisert i Bygdeliv, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Lite ansiktsløft

Det er alltid noe mer som skulle vært gjort på gården – helst for lenge siden. Slike ting er for eksempel små malingsjobber her og der. På sensommeren tok vi oss endelig tid til en, nei to, av disse småjobbene, nemlig maling av vindskier og døromramming på nyfjøset og et sårt tiltrengt vedlikehold av den gamle døra til sommerstua.

Vi vil unngå å bruke moderne plastmaling som tetter treverket og ønsket fortsatt å bruke linoljemaling, men det skulle vise seg vanskeligere enn før å skaffe til veie malingen. Verken på Tynset eller Alvdal klarte vi å oppdrive den rette typen linoljemaling, men heldigvis – på Bygger’n på Os, drøyt førti kilometer nordover, kunne de hjelpe oss og vi fikk kjøpt en treliters boks av riktig kvalitet. Vi er klar over at det finnes flere nettbutikker som selger riktig god linoljemaling, men vi ønsker å handle lokalt når det er mulig. Dette både av hensyn til klima og arbeidsplasser – og egen økonomi – da nettbutikkene er atskillig dyrere enn de lokale. Fargen, lys engelsk rød, er den samme som vi tidligere har brukt på døra og panelet på fronten av stabburet og på garasjeporter. Det var den fargen som tilsvarte best den opprinnelige på stabburet, og vi ser at det nok også er den som er brukt på døra til sommerstua. Du kan se et innlegg om da stabburet ble flyttet her: https://storeggen.blog/2017/06/07/stabbursloft/

Publisert i Før og etter, Fjellregionen, Oppussingsarbeid | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Utplassering

Denne uka har vi hatt en elev fra Storsteigen videregående skole i Alvdal sammen med oss her på gården. Thea går linjen Naturbruk og elevene derfra skal ha utplassering noen uker i løpet av skoleåret for å se ulike former for drift. Vi var så heldige at hun valgte å spørre oss om å få ha sin utplassering på Storeggen.

Denne første uka hun har vært hos oss har hun deltatt i det daglige stellet med fóring og skraping to ganger daglig. I tillegg har hun jobbet med klipping av dyra og vært med og gitt dem vitaminbolus. En dag var hun med da veterinær Olav sjekket drektigheten på kuene. Hun fikk også se at veterinæren avhornet ei ku som hadde et «viltvoksende» horn som vokste inn mot tinningen. Videre har Thea vært med å klargjøre for dyr som skulle hentes av dyrebil tidlig morgenen etter. Hun har også deltatt i diverse forefallende arbeid, noe det alltid er behov for på gården.

Vi takker Thea for trivelig selskap og god hjelp i fjøset og håper hun har hatt utbytte av uka på Storeggen. Vi ser frem til neste utplasseringsuke litt senere i høst.

Publisert i Bygdeliv, Drift, Dyra våre, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar