En helt spesiell helg

Det er ikke så ofte det skrives blogginnlegg her lenger. Tida strekker ikke til, til fordel for mange andre gjøremål. I dag må det likevel komme en ny post fra Storeggen, det har nemlig vært en helt spesiell helg for oss. Vi har feiret vår (kjerne-)families første bryllup! Dette innlegget blir derfor nokså langt – for bryllupet, – ja det varte, som seg hør og bør et bondebryllup, tre hele dager til ende. Og hvilken helg det ble! Her skal jeg vise deg kortversjonen av prosessen frem til, og med, denne fantastiske eventyrlige helga.

Flere alternativer for feiringen ble vurdert. Nærmere 90 gjester hadde meldt sin ankomst, så lokalet måtte romme en del. Da kom bonden på den vanvittige idéen å bruke den gamle låven vår som festlokale. Se nøye på bildet her, dette er forøvrig etter at det allerede er tatt ut en del redskaper som til vanlig er lagret her. Ville du tenkt det kunne bli en fin bryllupsfest her? Tanter og andre ristet på hodet da de hørte om idéen, men nå var det bestemt, og vi gjøv løs på oppgaven med friskt mot, ca fire uker før bryllupet skulle gå av stabelen.

Det er stor aktivitet på mange områder disse ukene. En utfordring er å skaffe nok servise, bestikk, glass, stoler etc til alle gjestene. Vi får vite at det gamle krustøyet – serviset – som har tilhørt Smågardan kruslag, kan lånes fra museet som fikk det donert for noen år siden. (Søk opp innlegget jeg tidligere har skrevet som heter «Dugnad og bearlag» for informasjon om kruslaget.) Vi tar kontakt, og får god hjelp av Bjørg i Museumsparken til å plukke frem og pakke ned alt av deler som vi måtte trenge! Serviset er fra «Egersunds fayancefbrik» og merket med bokstavene SMG «Smågardan kruslag» og er ganske så vakkert, syns vi.

Etter hvert tar det hele form, og vi begynner å se at det vil kunne fungere ganske så bra med bryllupsfest på låven. Vi lager til et ekstra toalett i det gamle geitefjøset, nødutganger merkes og pynt og lys, bilde- lerret og andre ting blir montert opp rundt om i lokalet.

Betongulvet bli dekket av et leiegulv av plast – tusen takk til Hans Petters firma Skedsmo bud og vare, som tok på seg oppdraget med frakt fra – og tilbake til Oslo. Samtidig gjøres rom klare for gjester. De nærmeste på brudens side og brudgommens fetters lille familie får bo her på gården, andre skal overnatte rundt på andre overnattingssteder i området, de fleste på fine Telstad gård på Telneset.

Jeg hadde fått det for meg at jeg vil lage en brudekrone til datterbruden vår. Jeg leste at slike brudekroner var vanlig skikk før i tida, særlig i bondebryllup, og de kunne være laget av metalltråd, perler, stoff og annen pynt, så jeg tenkte at det kanskje kunne la seg gjøre for meg, også. Jeg innrømmer at jeg var nokså spent på reaksjonen og var forberedt på at hun – eller brudgommen – syntes dette var en tullete idé. Men, neida, hun syntes at en brudekrone ville være flott å bruke, så da skulle det bli slik. Med litt konsultasjon fra frisør Gjertrud mente vi at vi skulle få festet den på hodet så det skulle sitte, i hvert fall under seremonien. (Den satt hele dagen helt til bruden gikk til sengs ved daggry!)

Hjelpere har det vært mange av, noe som har vært helt avgjørende for å dra det hele i havn. Kokken, som ikke kunne være til stede på bryllupsdagen, kom i stedet torsdagen før og trengte assistenter til kutting av grønnsaker etc. Gunnhild, som var brudens forlover, hadde skjønt at det var behov for litt ekstra hjelp i dagene forut for begivenheten, og kom fra Bergen på onsdag. Sammen med brudgommens gode venn, Jonas, sto hun på kjøkkenet hele torsdag og tilberedte mat sammen med kokken, Ana, fra Portugal – og Røros. På selve bryllupsdagen fikk vi uvurderlig, fantastisk hjelp av tre driftige damer fra bygda, tidligere nevnte frisør Gjertrud, Oddhild og Inger Marie. Uten deres formidable innsats hadde det ikke blitt noe bryllupsmiddag! I tillegg var seks unge jenter i sving og serverte, ryddet og fylte på det som manglet underveis, så stor takk også til Emma, Hedda, Rikke, Ida Johanne, Ingeborg og Mia.

Men før alt dette var det treff på fredagen på parets egen gård, Ålborg, med grilling. Lørdag skulle den største begivenheten skje, og det startet på Ålborg sin seter, Belsvikvangen ved Savalen. De fleste gjester ankom i veteranbuss, som en liten ekstra opplevelse for dem. Vakkert vær, vakre omgivelser, vakre gjester og nydelig brudepar gjorde oss alle rørt, stolte og glade. Siden brudgommen er tysk, men har bodd flere andre plasser rundt i verden, mest i Sverige, var det en ulik forsamling av folk fra fjern og nær. Seremonien var kort, men fin, det ble servert spekemat fra Heidrun, med flatbrød fra deres nabo, Solveig, og det ble holdt en nydelig konsert av de tre, Rønnaug, Kjersti og Oddbjørn, i bandet Rags and feathers, med tilhørighet fra Vingelen og Karmøy. Det hele kunne ikke vært bedre og mer romantisk!

Etter avslutning på setra, bar det til Storeggen og felles gruppebilde foran huset, slik skikken var i gamle dager. Fotograf var Oddbjørn, spillemann i Rags and feathers. Deretter var det middag på låven. Og låven, ja den var nå forvandlet til et riktig passende bryllupslokale. Mange gjester fikk litt hakeslepp da de kom inn å så forvandlingen. Noe særlig bilder fra festen på låven har ikke jeg. Jeg var engasjert til å være barnevakt for brudeparets lille ettåring, og var derfor ganske opptatt og noe til og fra, men fikk absolutt med meg det meste. Brudens bror og hans kjæreste gjorde en stor innsats i kulissene både før, under og etter festen, hennes søster og hennes kjæreste var kveldens utmerkede viseverter (toastmastere) på både norsk og tysk, litt engelsk og sågar svorsk! Flere av gjestene bidro med kaker og særlig Ingvild med den flotteste bryllupskake i tre etasjer!

Vi er dypt takknemlige, rørt og uendelige glade for brudeparet – og litt slitne etter det hele. Nå skal vi fordøye opplevelsen og håper gjestene også tar med seg gode minner fra denne helgen som for oss er helt uforglemmelig. Tre dager, sa jeg. Ja, søndag var det kake-reste-fest, men da sto jeg for det meste i oppvasken og rydding på kjøkkenet!

Dagen derpå – tid for opprydding

Publisert i Bygdeliv, Fjellregionen, Kultur | Merket med , , , , , , , , , , , , | 6 kommentarer

Blanke ark i vente

Tron i vinterskrud

Vips, så var jula over – nesten før vi skjønner at den har startet. Det har vært en arbeidsjul i år, uten en eneste ekstra fridag. Kanskje er det grunnen til at det har gått så fort. På tampen av året er det, som vanlig, tid både for tilbakeblikk og tid for å se fremover på det som venter i det nye året.

Og hva har så skjedd på Storeggen i 2021? Det korte svaret er: Veldig MYE.

Like før året startet, flyttet dyra inn i nytt fjøs. Det var på tide, for dagen etter kom kulda for fullt og en dag møtte vi en vid åpen port i fjøset da vi kom for å ta morgenstellet – og det i 25 minusgrader! Det viste seg at den automatiske portåpneren ikke hadde tålt kulda og åpnet porten helt automatisk.

Slik så det ut innvendig ved av de andre portene

Resultatet var som en måtte vente, vannet var frosset og vi måtte tilkalle rørlegger for hjelp til tining. Kuldeperioden, det vil si grader som varierte mellom omtrent minus 20 og minus 32, vedvarte i seks uker, og det var faktisk nokså mye selv for østerdøler.

Utover våren gikk livet tilnærmet normalt her hos oss. Kalver ble født og folk og fe vendte seg til det nye fjøset og trivdes med det.

Vakker liten kalv
Kalvekos

I distriktet her hadde vi de nasjonale smittevernrestriksjonene som ellers i landet, men merket for øvrig ikke så mye til pandemien. I midten av mai endret det seg. Et større smitteutbrudd rammet vår kommune og de omliggende kommuner og dermed ble skoler og barnehager stengt, mange måtte igjen på hjemmekontor og17.maifeiringen ble avlyst, andre året på rad. Omtrent samtidig fikk vi tre nye små killinger som opptok oss mye fremover, i det de måtte mates med melk titt og ofte.

Søte og morsomme killinger

I slutten av mai kom det største mirakelet, vårt lille Gull, barnebarnet vårt, til verden. Hun er selvfølgelig verdens fineste, beste og søteste lille baby, og blir forgudet av hele storfamilien. Foreldrene hennes har kjøpt en gård like i nærheten av Storeggen, og startet med oppussing der. En stor glede for oss å vite at vi skal få ta stor del i oppveksten til den lille. På bildene under av babyen, er hun sammen med stolte tanter og en like stolt onkel (holdes av pappaen på bildet med killingen).

Sommeren kom og gikk – også den fortere enn vi gjerne hadde ønsket. To søte små kattunger kom til gards. En del av dyra våre ble sendt på fjellbeite på sætra, noen ble igjen her hjemme og beitet på innmarka.

Sommermåltid i hagen
Oliane og Scøttline
Limousiner på innmarksbeite

Mot slutten av sommeren bevilget vi oss noen dager ferie ved å reise bort, mens sønn og kjæresten stelte gard og grunn.

Ferie med sushi på bryggekanten

Vel hjemme igjen var det noe nytt i det at sønnen ikke returnerte til byen, men hadde fått jobb her i kommunen og flyttet inn i kaffekvernhuset på gården sammen med Bretonvalpen Vilja. Nå ble det en annen tilværelse for bonden. Han og sønnen jobber nå hovedsakelig sammen om dyra og gårdsdrifta, og begge synes å stortrives med løsningen.

Vilja

Av og til skjer det triste ting, også hos oss. En ting er det forutsigbare, det å sende dyr til slakt. Noe helt annet er det når dyr dør av andre årsaker. I sommer ble elghunden Birka syk. Da hun ble sjekket av veterinær viste det seg at hun hadde en kraftig livmorbetennelse og det hastet å operere. Flinke dyrleger klarte heldigvis å redde henne, men det var helt på nippet. Dermed ble det ingen elghundvalper på oss, men det var likevel underordnet.

Frisk Birka igjen på tur til Fåsten

Litt senere, tidlig på høsten, mistet vi imidlertid vår andre hund, gode fine bordercollien Bjørk. Etter slåtten lå jordet snaut for gras og det var lett å løpe på. Hun må ha kommet seg opp på den gamle bygdeveien og blitt påkjørt. Hun klarte så vidt å komme seg hjem, men maktet ikke lenger å reise seg. Veterinæren konkluderte med at hun hadde et hofteleddsbrudd og det var dårlige odds for en vellykket operasjon. De kunne dessuten ikke foreta en slik operasjon her. Det vanskelige valget ble å avlive henne. Det er selvfølgelig ikke tillatt å kjøre særlig fort på bygdeveien, men noen gjør det likevel. Vi forstår uansett at man kan være uheldig å treffe på et dyr, men vi syns IKKE det er greit at man ikke gir beskjed når sånt skjer.

Bjørk ❤

Det skjedde mer trist i høst, og det var det tristeste av alt. Vår kjære svoger døde etter å ha vært syk siden tidlig i sommer. Han har vært en stor del av vårt Storeggenprosjekt. Sammen med sin kone, bondens søster, kom han hit gjerne en ukes tid av gangen i flere år for å hjelpe til med ulike arbeidsoppgaver. Han var også en stor pådriver for sommerfestene vi holdt på gården. Vi savner ham.

Våre gode hjelpere fra et av de siste besøkene

En fargesprakende høst ble preget av store kontraster; det triste, som nevnt over, og motsatsen, fantastiske opplevelser med det vesle barnet som har kommet inn i familien. I november var det navnefest for henne, med gjester fra inn- og utland. Siden barnets familie ikke har kommet i orden på sin gård, var det hos oss det var plass til å holde festen. Det var veldig koselig for oss å bli kjent med hennes fars familie og andre gjester.

Sist, men ikke minst, som dere vet har vi i høst også startet opp noe vi håper og tror vil kunne bli et nytt Storeggeneventyr. Etter at bonden, sønnen og jeg gikk på etablererkurs er vi nå i gang med å planlegge og legge til rett for egenproduserte varer fra vårt limousinkjøtt, og selge det direkte til forbrukere. Vi håper dere følger oss videre på den ferden.

Vi ser frem mot et nytt Storeggen-år, takknemlige for hva vi har av gode mennesker rundt oss. Tusen takk til alle som har besøkt oss på gården vår i 2021. Dere er med og beriker tilværelsen vår! Vær så snill og fortsett med det!

Vi vet at ikke alle er så heldige som oss og ønsker et bedre år i 2022 for alle.

Godt Nytt År, til alle venner og følgere, kjente som ukjente! 

Publisert i Året rundt | Merket med , , , , , , , , , , , , , | 2 kommentarer

Matrett med egen dag

En lys mainatt for noen år siden kunne vi betrakte ren idyll i denne saueflokken på en av våre nabogårder, før dyra ble sluppet på utmarksbeite.

Siste torsdag i september er passende nok fårikålens egen dag! Lammene har fått kose seg på utmarksbeite hele sommeren, og kjøttet fra dem smaker nydelig etter å ha godgjort seg i gryta et par, tre timer sammen med fersk kål og pepperkorn. Den serveres naturligvis med årets mandelpoteter til. Her i Nord-Østerdalen er det mange sauebruk og når rovdyra holder seg unna og ikke dreper og skader lam og sau, har dyra det fantastisk ute i naturen fra den spede forsommeren til sommeren er slutt tidlig i september.

Vi ventet ikke på fårikålens dag, men tjuvstartet med retten sist helg da vi skulle være mange til bords. Jeg har vel tilberedt fårikål årlig siden jeg selv stiftet familie for mange år siden, så oppskriften kan jeg i hodet. Denne gangen fikk jeg lyst til å sjekke mormors gamle håndskrevne kokebok, for å se om jeg gjør det «riktig» sammenliknet med den hundre år gamle oppskriften hennes. Litt forskjell var det, da det i boka står at kålen skal forvelles først, noe jeg ikke pleier å gjøre. Ellers var den identisk med oppskriften i mitt hode.

Siden fårikål, som kjent, blir bedre for hver oppvarming, er det viktig å lage mye. Nå har vi spist et par ganger, men det er fortsatt nok til enda en middag. Vi trenger imidlertid en pause nå, så resten er lagt i fryseren til en senere høstdag.

En vakker høstdag på Storeggen
Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Storeggen og maten | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Årshjulet snurrer

Fortere og fortere går tida. Før «i væl’n», som de gamle her ville ha sagt, var det nettopp de gamle som klaget over at tida gikk fort, men nå høres det like ofte fra en ungdom som fra et gammelt menneske. Det må være tida vi lever i som gir oss en sånn opplevelse, tenker jeg. Det som får meg til å reflektere over dette med tid nå, er at det allerede har blitt høst. I hvert fall sier kalenderen at den første høstmåneden, september, er godt i gang. På en gård er det gjerne sånn at man følger litt ekstra godt med på både været og året som helhet. Arbeidet bestemmes naturlig nok av hvor man befinner seg i sesongen – eller året. Nå er andreslåtten unnagjort. Jordene ligger der nyfriserte med gresstubbene sine og frister hunder og katter til en enklere jakt på mus og vånn (jordrotte). Eller bare til en aldri så liten frisk løpetur. Nattefrosten har så vidt meldt sin ankomst hos oss, men dagene er som litt over middels gode sommerdager med sol som varmer og gir temperaturer rundt tjuetallet.

Likevel, snart er det tid for å ta hjem dyra fra fjellet. De fleste dyra i flokken vår har nå kunnet kose seg i flere måneder på fjellbeite. Nå begynner beitet å bli litt skrinnere for dem, i tillegg vil det etter hvert bli folksomt i området av fugle- hjort- og etter hvert også elgjegere. Vi må dessuten gjøre denne jobben med å kjøre dem hjem når vi har mulighet til det, rent tidsmessig. Det er alltid en liten kabal, som helst skal gå opp. Nå er vi fire voksne fastboende på gården vår, noe som gjør en betydelig forskjell i arbeidsbelastningen, men det er samtidig blitt flere dyr og mer å gjøre, totalt sett.

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Drift, Fjellregionen, Limousinkjøtt | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Sanking

Alt er godt, syns den lille hjerteknuseren vår og lesker seg med bær i koppen rett fra buskene.

Vi har sanket bær. Først og fremst har det blitt plukket hagebær, det vil si rips og solbær. I følge familiemedlemmer som har vært mer på fjelltur enn meg den siste tida, er det lite eller ingen multebær å finne i år, så da dropper jeg å lete etter det. I dag har jeg imidlertid vært på bringebærtur i det nydelige sensommerværet og sanket med meg to og et halvt kilo. Nå står det bringebærsyltetøy i kjelleren ved siden av ripsgele og solbærsyltetøy som ble plukkete og kokt for noen dager siden. Noen få flasker solbær- og ripssaft har det også blitt. Saftkokeren som ble innkjøpt i fjor har virkelig fått gjøre nytte for seg.

Å rusle ute blant bærbuskene på slike fine soldager, er som meditasjon og balsam for sjelen. I dag glemte jeg tiden, og plutselig viste det seg at jeg hadde vært ute i fire timer uten å ense at det var langt forbi lunsjtid. Mot slutten dukket sønnen opp og ble med på plukkingen. Han og samboeren har vært på mange turer den siste tiden, men da har det i hovedsak vært kantareller som har vært målet.

Det plukkes visst bare omtrent ti prosent av all bær i landet vårt. Da jeg var barn, var det annerledes. Da dro hele familien stadig ut på tur med det mål for øyet å drive matauk ved å fylle bærspann med de deiligste råvarer – aldeles gratis fra utmarka. Den gangen var det en nødvendighet for de fleste familier å spe på matbudsjettet ved å lage eget syltetøy og saft. Jeg innrømmer at det ikke alltid var like gøy å være med på bærtur, særlig tyttebær og blåbær syntes jeg var nokså kjedelig å plukke. Kanskje fordi jeg ikke var så veldig glad i akkurat de bærslagene, eller også fordi det er mer slitsomt å måtte bøye seg for å plukke slike bær. Dette i motsetning til for eksempel bringebær. Der jeg var i dag kunne jeg nærmest bare stå på samme flekken og snu meg etter hvert som jeg plukket. Det bugnet nærmest av bringebær. Det er klart at det da er morsommere å plukke enn når det er så skrint at man må lete etter hvert bær.

Det er fortsatt mengder av bær der ute, både bringebær, blåbær og tyttebær – og nok til alle som orker og vil. I morgen skriver vi første september, men det betyr ikke at det er for sent. Snart er det helg, så planlegg en bærtur, da vel!

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Fjellregionen | 1 kommentar

Julihelg på Tynset

Den første julihelgen har også vært svært begivenhetsrik og for en stor del stått i kjærlighetens tegn – om enn ganske annerledes enn for en uke siden. Det ble omsider bestemt at prideparaden, den første i historien, skulle gå som planlagt, etter litt frem og tilbake etter forrige helgs tragiske, forferdelige hendelser i Oslo. Og bygdefolk fra hele Fjellregionen viste tydelig at de ikke godtar fortielse, hets og hat mot de som ikke passer helt inn i A4-boksen. Paraden og showet i sentrum etterpå var en stor suksess. Til tross for at regnet tidvis bøttet ned over oss, var det flere tusen som gikk i paraden, og mange sto også og så på og vinket. Vi var så stolte, sånn kan det også være på bondelandet!

Denne dagen skulle imidlertid gi oss enda mer. Kommunen vår har virkelig slått til og inviterte alle til stor byfest med gratis konsert av selveste kongen av trønderrock, nemlig Åge Aleksandersen og bandet hans, Sambandet. For en fest det ble! I et over to timer langt formidabelt sceneshow rocka trønderne og vi publikummere koste oss i kveldssola.

I går var det premiere på Opera di Setra, fjelloperaen som settes opp hver sommer langt inne i fjellheimen på setra til familien Eggen i Tylldalen. Vi var så heldige å ha fått kjøpt billetter til forelstillingen i dag, søndag, før alt ble utsolgt, og fikk overvære nok en flott forestilling på operascenen som tidligere var seterfjøs. I år var det Sound of Music som ble spilt, og vi lot oss imponere av alle aktørene, både profesjonelle, og ikke minst barna som gestaltet rollene i familien von Trapp. Våte ble vi alle, da himmelen plutselig åpnet seg mot slutten av første akt, men med ull under gikk det bra likevel. Vi er såre fornøyde med også denne første helgen i juli. Bare synd sommeren går så alt for fort. Nå skal vi «skynde oss» å nyte noen dager her hjemme før neste vi uke tar en liten ferietur vestover i landet vårt.

Publisert i Bygdeliv, Fjellregionen, Kultur | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar