Deilig kjøttgryte

Jeg har overhodet ikke tenkt å begynne som matblogger, men noen spurte om jeg ikke kunne dele noen oppskrifter her på bloggen. Jeg har gjort det fra tid til annen, men det er en god stund siden sist. Siden jeg laget en elggryte til navnefesten for et par uker siden, tenkte jeg det kan passe å legge ut oppskrift på denne i dag. Du kan bruke kjøtt fra storfe eller vilt, etter hva du har tilgang på, eller etter smak. Vi vil selvfølgelig anbefale limousinkjøtt! I vårt område er det flere produsenter av delikatessepoteten mandelpotet, og den passer utmerket til denne retten.

Denne oppskriften passer til fire sultne personer.

Ingredienser

1 kg storfe eller annet kjøtt, skåret i terninger

Smør eller olje til steking

En neve fersk hakket, eller1 ss tørket timian

Ca 10-15 knuste einebær

Ca 5 dl vann

Rotgrønnsaker, f.eks.to, tre gulrøtter, en bit kålrot, litt sellerirot, litt persillerot, alt skåret i terninger/biter

Sopp, f.eks. champignon, ca 7, 8 stk delt i to eller fire (avhengig av størrelse)

1 dl melk

2 dl fløte

Hvetemel til jevning (ca 3- 4 ss)

1 boks rømme eller creme fraiche

Salt og pepper etter smak

Tilbehør

Mandelpoteter

Tyttebærsyltetøy

Flatbrød

Fremgangsmåte

Brun kjøtt-terningene i en jerngryte eller panne. Jeg liker å bruke smør, men du kan også steke i olje. Det er lurt å tørke av bitene før du steker dem, så blir de mest stekt – ikke kokt (!) Og ikke legg alle bitene i gryta på en gang, det kan også føre til at temperaturen ikke blir høy nok til at kjøttet får den gode stekeskorpa vi ønsker. Når alle biter er ferdigstekte, dvs at de har fått en fin stekeskorpe (de skal ikke være gjennomstekte), legger du alt kjøttet tilbake i gryta og heller over vann. Det skal være akkurat så mye vann at det så vidt dekker kjøttet. Ha også i urtene (timian) og de knuste einebærene og la det hele småkoke under lokk til kjøttet er mørt. Det tar opptil to timer, avhengig av størrelse og kvalitet på kjøttet.

Når kjøttet har fått kokt en god stund og det nærmer seg ferdig, legger du de oppskårete grønnsakene i gryta. De trenger rundt 10 minutter på å bli gjennomkokt, avhengig av størrelse på bitene (og hvor mye tyggemotstand du ønsker), prøv deg frem.

Visp sammen melk, fløte og creme fraiche. Rømme kan eventuelt erstatte creme fraiche. Ta av litt av blandingen og rør godt sammen med hvetemel til en glatt jevning. Ha først blandingen uten hvetemel i gryta og deretter jevningen mens du rører og fordeler alt jevnt i gryta. Pass på at det ikke blir klumper, og kok opp under omrøring. Det bør småkoke noen minutter slik at melsmaken fra jevningen forsvinner og blandingen tykner. Dersom det blir for tynt kan du blande ut litt mer mel i kaldt vann eller melk og røre inn i gryta. I vår familie har noen av oss melkeintoleranse, så jeg bruker laktosefrie eller -reduserte melkeprodukter i matlagingen. Det fungerer og smaker like bra som vanlige produkter. Smak til med salt og pepper. (Det siste glemte vi å ha i festgryta til navnefesten, men med krydder på bordet, gikk det bra likevel!)

Husk å sette over og koke potene mot slutten av koketida til gryta. Mandelpoteter er melne og går lett over til «mos», men om du dampkoker dem med skallet på går det som regel bra. Om du skal servere en festmiddag ønsker du kanskje likevel å skrelle dem før koking. Et tips jeg lærte av drevne bygdekvinner i fjor er følgende: Kok (de skrelte) potetene i lettsaltet vann i sju minutter. Slå ut vannet og legg et håndkle under lokket og la stå slik noen minutter – vips, potetene er kokte – og fortsatt hele!

Et alternativ til poteter er å servere ris til gryta. Den kan godt kokes i god tid før selve gryta er ferdig og deretter pakkes inn i en dyne slik at den holder seg varm til maten skal serveres.

Velbekomme!

Publisert i Fjellregionen, Limousinkjøtt, Storeggen og maten, Uncategorized | Merket med , , , , , , | 1 kommentar

Nye steg

For snart ti år siden flyttet vi fra Oslo og til Storeggen gård på Tynset. Naivt, sa noen. Uoverkommelige arbeidsoppgaver, sa andre. Ja visst, sa vi, men også frisk luft, fantastiske fjell og natur og lykkelige dyr. Hverdagen på gården inneholder alle disse momentene. Og midt oppi det produserer vi storfekjøtt fra kyr som har levd sine liv med utsikt til det mektige Tronfjell på vinteren. Om sommeren har de hatt deilig sæterbeite på fjellet. Kom og opplev det selv, og ta med deg følelsen hjem, i form av storfekjøtt av høy kvalitet. Spiser du lykkelig kjøtt – blir du kanskje litt mer lykkelig!

Det har vært en aktiv, ja, ganske travel, høst for oss på Storeggen. Selv om fjøset er nytt og fint, betyr det ikke nødvendigvis mindre arbeid som skal gjøres. Antall dyr er økt betraktelig for å få fylt opp fjøset tilstrekkelig til at det ikke skal være for kaldt for dyra. De lager jo sin egen varme og dersom de er for få, kan det fort bli for kaldt i fjøset vinterstid. Da vi planla, og etter hvert søkte Innovasjon Norge om støtte til å bygge fjøset, var det i samråd med og etter en god prat med alle tre barna våre. Det måtte være en forutsetning at en av dem ville overta og drive videre. Nå er sønnen godt i gang med sitt nye virke her på gården. Det har gitt oss en ny giv, og i oktober startet vi på etablererkurs gjennom Klosser Innovasjon.

Hvorfor gjør vi dette? Jo, vi ønsker å selge varene direkte til forbruker. Slik kan vi ha bedre kontroll over kjøttet etter slakt. Vi vet at vi har et unikt produkt å selge – kjøttet fra limousinkyr er fettfattig, men veldig saftig og fantastisk smakfullt. Vi vet også at våre kyr lever et godt liv og utnytter de ressursene som finnes her i Fjellregionen. Her er det meget krevende å dyrke noe særlig annet enn gras og poteter. Dyra våre fóres med gras hele vinterhalvåret og vi tar dem på fjellbeite om sommeren der de kan kose seg med urter og grasvekster som ellers ikke ville kommet til nytte. Det betyr også at det vakre kulturlandskapet pleies og holdes i hevd. Alt dette ønsker vi å formidle slik at de som er opptatt av matsikkerhet, etisk produsert mat og god kvalitet kan få et tilbud om kjøtt som oppfyller disse kravene. Forbruket av rødt kjøtt skal reduseres, men da bør det kjøttet som fortsatt skal spises representere slike kvaliteter som nevnt ovenfor.

Vi er i ferd med å bygge opp et kjøkken for å kunne foredle produkter. Og så blir det flere kurs og kanskje besøk til andre tilsvarende bedrifter som vi kan lære av. Dette er også noe våre to døtre og alle barnas partnere er involverte i, og som vi lenge har pratet om. Nå skal det bli en realitet. Vi gleder oss til fortsettelsen. Hva med deg?

Avslutningsvis vil jeg ta med en koselig hendelse av en mer privat karakter. Vi hadde humanistisk navnefest for barnebarnet vårt forrige helg. Gjester hadde kommet fra fjern og nær og det ble en minneverdig helg med en flott seremoni ved HEF Nord-Østerdal i Huset Aukrust i Alvdal lørdag formiddag. Ekstra morsomt og overraskende for meg var det at en gammel studiekamerat, Erling, hadde kommet helt fra Brumunddal for å holde hovedtalen.

Bestefedre på vei til navnefest

Til middagen serverte vi deilig elggryte – for det er også en bærekraftig, velsmakende og anbefalelsesverdig matrett som syntes å falle i smak til alle gjestene.

Elggryte «in progress»
Festbordet

Publisert i Drift, Fjellregionen, Storeggen og maten | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , | 10 kommentarer

Mer fra det gode (sommer-)livet

Flere av bildene som skulle følge det forrige innlegget hadde falt ut, de kommer derfor her:

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

Det gode liv

En sommer er over, sang Kirsti Sparbo tradisjonelt som siste innslag på Reiseradioen i dag. Passende nok er det en regnvåt helg som fører tankene til høst og mørkere tider. I morgen er det arbeidsdag igjen etter et par nydelige ferieuker. Sommeren har i det hele tatt bydd på mye godt, med mange gode stunder med familie og gode venner, selv om sykdom i nær familie også har lagt en skygge over sommeren. I tillegg ble vår gode Birka, elghunden, syk og måtte hasteopereres. Det gikk heldigvis bra med henne, men hun kan ikke lenger få valper.

Det aller beste har naturligvis vært det store, lille underet som ble født i slutten av mai – det lille barnebarnet vårt – som vi så lykkeligvis har fått tilbringe tid sammen med nesten daglig siden hun kom til. Det er forresten ganske stor konkurranse om å være søtest her for tida; Killingene Amelia, Hedy og Anton, som jeg har vist frem før, kom i midten av mai og var da helt nyfødte. De holder fortsatt stand som veldig søte og artige små krabater. Så, i slutten av mai, da sommeren gjorde sitt inntog med sol og varme dag etter dag, kom jo veslejenta, som ingen av de firbente kan konkurrere med. Nå i ferien har vi blitt ytterligere beriket med to bedårende kattunger, Oliane og Schøtler. Sistnevnte er her i påvente av å flytte sammen med den lille nye familien til eldstedatter når de har klargjort kårboligen for å flytte til gården sin. Foreløpig pusses det opp der, så kattungen får være her med søsteren sin, enn så lenge.

Ikke nok med dette. Sønnen vår har flyttet inn i kaffekvernhuset her på Storeggen. Tynset ungdomsskole blir hans arbeidsplass i månedene fremover, i tillegg til gården. Han har med seg vesle viltre Vilja! Hun er en fire måneder gammel Breton fuglehund, og har allerede sjarmert oss alle. Til og med de to «gamle» hundene, Bjørk og Birka, ser ut til å sette pris på nykomlingen.

Nå er vi klare for hverdager og etter hvert høst, men fortsatt er det bare midt i august og vi håper på flere fine dager fremover, selv om sommeren definitivt er på hell. Bildene under gir noen glimt fra årets Storeggensommer 2021. Fortsatt god sensommer til alle blogglesere!

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Dyra på gården | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Hva er det beste?

Dronebilde, tatt av Ståle Romstad

Det beste ved å bo på Storeggen, hva er egentlig det? Sikkert vil det være forskjellig svar om det er meg, bonden eller ett av barna som blir spurt. Nåja, foreløpig bor ingen av barna her, men siden de frekventerer gården nokså ofte, vil de ha en formening om hva som er finest ved å være her, i alle fall. Forresten er det ikke mer enn noen få uker til sønnen vår, han som vil overta Storeggen etter oss, flytter hit. Han skal bo kaffekvernhuset, og vi gleder oss til å få praktisk hjelp på gården, men også til å kunne drøfte ulike spørsmål med ham og få innspill til videreutvikling av gården. Men mest av alt gleder jeg meg til å få ham nærmere i det daglige.

Og nettopp der er jeg ved noe av det beste – det fineste – ved å bo her på Storeggen. Det å ha god plass til å samle alle jeg er glad i, og ha lange, gode dager og kvelder med dem. Lage felles minner med dem, drømme sammen med dem om hvordan det skal bli her etter hvert, og å prate om den felles historien til gården og slekta, som vi har blitt kjent med gjennom disse årene vi har bodd her. Det å ta i mot andre gjester, familie og venner, og se at de trives her, er også en veldig god følelse. På gården har vi god plass til å ta i mot mange gjester – både til fest og overnatting – og siden familien vokser, er det ekstra koselig når vi alle kan være sammen her.

Stor stas er det med det siste tilskuddet på familietreet, ei lita jente som vi har blitt besteforeldre til. Hun kommer til å vokse opp bare få kilometer fra Storeggen, der foreldrene har kjøpt en egen gård. Det gir perspektiv til både historien og fremtida, det også.

Det er mye, mye mer som er fint ved å bo på Storeggen. Under pandeminedstengningen ble det særlig merkbart, da mange vi kjenner i byene ble isolerte og hadde det ganske trasig. Hos oss gikk livet mye sin vante gang og ting var ikke veldig annerledes, rent bortsett fra at vi ikke traff familien og venner på lang tid.

Jeg har ferie akkurat nå. Bonden vår jobber lange dager på sin andre jobb så denne uka tar jeg fjøsstellet om morgenen og er også som regel med ham på ettermiddagen. I dag tidlig etter at jeg var ferdig i fjøset, sto jeg på badet og skrubbet av meg fjøsslukta og akkurat da kjente jeg på en sånn god følelse av å ha gjort noe bra. Akkurat den følelsen tror jeg flere vil kunne kjenne seg igjen i av andre som driver med matproduksjon. Enten det er å stelle med dyra og forvisse seg om at de har det bra, kanskje ta i mot et nytt lam eller en ny kalv, eller høste korn eller grønnsaker – markens grøde. For meg handler det om at den jobben har mening. Selv om det noen ganger er riktig fælt å holde på med møkk, måtte ut og jobbe i streng kulde, sene kvelder eller oppleve at dyr blir syke eller at gjenstander går i stykker (for det gjør de hele tiden!). Heldigvis og nødvendigvis er bonden vår usedvanlig hendig (eller «handy» som det heter på ny norsk) og fikser det meste, men av og til ber han om bistand fra meg til å holde, dytte, dra eller bare være moralsk støtte i arbeidet.

På dager som de vi har hatt den siste tida, høysommer med deilig sol og varme, glemmer vi trøbbeldagene. Vi tar en tur på setervangen og sjekker at dyra som går der oppe også har det greit. Der bugner det av markblomster, og dyra går blanke og fine rundt i enga. Da er livet herlig og ingenting er bedre enn å bo og leve akkurat her! Det beste – det er alt, det.

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Drift, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , | 1 kommentar