En helt spesiell helg

Det er ikke så ofte det skrives blogginnlegg her lenger. Tida strekker ikke til, til fordel for mange andre gjøremål. I dag må det likevel komme en ny post fra Storeggen, det har nemlig vært en helt spesiell helg for oss. Vi har feiret vår (kjerne-)families første bryllup! Dette innlegget blir derfor nokså langt – for bryllupet, – ja det varte, som seg hør og bør et bondebryllup, tre hele dager til ende. Og hvilken helg det ble! Her skal jeg vise deg kortversjonen av prosessen frem til, og med, denne fantastiske eventyrlige helga.

Flere alternativer for feiringen ble vurdert. Nærmere 90 gjester hadde meldt sin ankomst, så lokalet måtte romme en del. Da kom bonden på den vanvittige idéen å bruke den gamle låven vår som festlokale. Se nøye på bildet her, dette er forøvrig etter at det allerede er tatt ut en del redskaper som til vanlig er lagret her. Ville du tenkt det kunne bli en fin bryllupsfest her? Tanter og andre ristet på hodet da de hørte om idéen, men nå var det bestemt, og vi gjøv løs på oppgaven med friskt mot, ca fire uker før bryllupet skulle gå av stabelen.

Det er stor aktivitet på mange områder disse ukene. En utfordring er å skaffe nok servise, bestikk, glass, stoler etc til alle gjestene. Vi får vite at det gamle krustøyet – serviset – som har tilhørt Smågardan kruslag, kan lånes fra museet som fikk det donert for noen år siden. (Søk opp innlegget jeg tidligere har skrevet som heter «Dugnad og bearlag» for informasjon om kruslaget.) Vi tar kontakt, og får god hjelp av Bjørg i Museumsparken til å plukke frem og pakke ned alt av deler som vi måtte trenge! Serviset er fra «Egersunds fayancefbrik» og merket med bokstavene SMG «Smågardan kruslag» og er ganske så vakkert, syns vi.

Etter hvert tar det hele form, og vi begynner å se at det vil kunne fungere ganske så bra med bryllupsfest på låven. Vi lager til et ekstra toalett i det gamle geitefjøset, nødutganger merkes og pynt og lys, bilde- lerret og andre ting blir montert opp rundt om i lokalet.

Betongulvet bli dekket av et leiegulv av plast – tusen takk til Hans Petters firma Skedsmo bud og vare, som tok på seg oppdraget med frakt fra – og tilbake til Oslo. Samtidig gjøres rom klare for gjester. De nærmeste på brudens side og brudgommens fetters lille familie får bo her på gården, andre skal overnatte rundt på andre overnattingssteder i området, de fleste på fine Telstad gård på Telneset.

Jeg hadde fått det for meg at jeg vil lage en brudekrone til datterbruden vår. Jeg leste at slike brudekroner var vanlig skikk før i tida, særlig i bondebryllup, og de kunne være laget av metalltråd, perler, stoff og annen pynt, så jeg tenkte at det kanskje kunne la seg gjøre for meg, også. Jeg innrømmer at jeg var nokså spent på reaksjonen og var forberedt på at hun – eller brudgommen – syntes dette var en tullete idé. Men, neida, hun syntes at en brudekrone ville være flott å bruke, så da skulle det bli slik. Med litt konsultasjon fra frisør Gjertrud mente vi at vi skulle få festet den på hodet så det skulle sitte, i hvert fall under seremonien. (Den satt hele dagen helt til bruden gikk til sengs ved daggry!)

Hjelpere har det vært mange av, noe som har vært helt avgjørende for å dra det hele i havn. Kokken, som ikke kunne være til stede på bryllupsdagen, kom i stedet torsdagen før og trengte assistenter til kutting av grønnsaker etc. Gunnhild, som var brudens forlover, hadde skjønt at det var behov for litt ekstra hjelp i dagene forut for begivenheten, og kom fra Bergen på onsdag. Sammen med brudgommens gode venn, Jonas, sto hun på kjøkkenet hele torsdag og tilberedte mat sammen med kokken, Ana, fra Portugal – og Røros. På selve bryllupsdagen fikk vi uvurderlig, fantastisk hjelp av tre driftige damer fra bygda, tidligere nevnte frisør Gjertrud, Oddhild og Inger Marie. Uten deres formidable innsats hadde det ikke blitt noe bryllupsmiddag! I tillegg var seks unge jenter i sving og serverte, ryddet og fylte på det som manglet underveis, så stor takk også til Emma, Hedda, Rikke, Ida Johanne, Ingeborg og Mia.

Men før alt dette var det treff på fredagen på parets egen gård, Ålborg, med grilling. Lørdag skulle den største begivenheten skje, og det startet på Ålborg sin seter, Belsvikvangen ved Savalen. De fleste gjester ankom i veteranbuss, som en liten ekstra opplevelse for dem. Vakkert vær, vakre omgivelser, vakre gjester og nydelig brudepar gjorde oss alle rørt, stolte og glade. Siden brudgommen er tysk, men har bodd flere andre plasser rundt i verden, mest i Sverige, var det en ulik forsamling av folk fra fjern og nær. Seremonien var kort, men fin, det ble servert spekemat fra Heidrun, med flatbrød fra deres nabo, Solveig, og det ble holdt en nydelig konsert av de tre, Rønnaug, Kjersti og Oddbjørn, i bandet Rags and feathers, med tilhørighet fra Vingelen og Karmøy. Det hele kunne ikke vært bedre og mer romantisk!

Etter avslutning på setra, bar det til Storeggen og felles gruppebilde foran huset, slik skikken var i gamle dager. Fotograf var Oddbjørn, spillemann i Rags and feathers. Deretter var det middag på låven. Og låven, ja den var nå forvandlet til et riktig passende bryllupslokale. Mange gjester fikk litt hakeslepp da de kom inn å så forvandlingen. Noe særlig bilder fra festen på låven har ikke jeg. Jeg var engasjert til å være barnevakt for brudeparets lille ettåring, og var derfor ganske opptatt og noe til og fra, men fikk absolutt med meg det meste. Brudens bror og hans kjæreste gjorde en stor innsats i kulissene både før, under og etter festen, hennes søster og hennes kjæreste var kveldens utmerkede viseverter (toastmastere) på både norsk og tysk, litt engelsk og sågar svorsk! Flere av gjestene bidro med kaker og særlig Ingvild med den flotteste bryllupskake i tre etasjer!

Vi er dypt takknemlige, rørt og uendelige glade for brudeparet – og litt slitne etter det hele. Nå skal vi fordøye opplevelsen og håper gjestene også tar med seg gode minner fra denne helgen som for oss er helt uforglemmelig. Tre dager, sa jeg. Ja, søndag var det kake-reste-fest, men da sto jeg for det meste i oppvasken og rydding på kjøkkenet!

Dagen derpå – tid for opprydding

Publisert i Bygdeliv, Fjellregionen, Kultur | Merket med , , , , , , , , , , , , | 6 kommentarer

Blanke ark i vente

Tron i vinterskrud

Vips, så var jula over – nesten før vi skjønner at den har startet. Det har vært en arbeidsjul i år, uten en eneste ekstra fridag. Kanskje er det grunnen til at det har gått så fort. På tampen av året er det, som vanlig, tid både for tilbakeblikk og tid for å se fremover på det som venter i det nye året.

Og hva har så skjedd på Storeggen i 2021? Det korte svaret er: Veldig MYE.

Like før året startet, flyttet dyra inn i nytt fjøs. Det var på tide, for dagen etter kom kulda for fullt og en dag møtte vi en vid åpen port i fjøset da vi kom for å ta morgenstellet – og det i 25 minusgrader! Det viste seg at den automatiske portåpneren ikke hadde tålt kulda og åpnet porten helt automatisk.

Slik så det ut innvendig ved av de andre portene

Resultatet var som en måtte vente, vannet var frosset og vi måtte tilkalle rørlegger for hjelp til tining. Kuldeperioden, det vil si grader som varierte mellom omtrent minus 20 og minus 32, vedvarte i seks uker, og det var faktisk nokså mye selv for østerdøler.

Utover våren gikk livet tilnærmet normalt her hos oss. Kalver ble født og folk og fe vendte seg til det nye fjøset og trivdes med det.

Vakker liten kalv
Kalvekos

I distriktet her hadde vi de nasjonale smittevernrestriksjonene som ellers i landet, men merket for øvrig ikke så mye til pandemien. I midten av mai endret det seg. Et større smitteutbrudd rammet vår kommune og de omliggende kommuner og dermed ble skoler og barnehager stengt, mange måtte igjen på hjemmekontor og17.maifeiringen ble avlyst, andre året på rad. Omtrent samtidig fikk vi tre nye små killinger som opptok oss mye fremover, i det de måtte mates med melk titt og ofte.

Søte og morsomme killinger

I slutten av mai kom det største mirakelet, vårt lille Gull, barnebarnet vårt, til verden. Hun er selvfølgelig verdens fineste, beste og søteste lille baby, og blir forgudet av hele storfamilien. Foreldrene hennes har kjøpt en gård like i nærheten av Storeggen, og startet med oppussing der. En stor glede for oss å vite at vi skal få ta stor del i oppveksten til den lille. På bildene under av babyen, er hun sammen med stolte tanter og en like stolt onkel (holdes av pappaen på bildet med killingen).

Sommeren kom og gikk – også den fortere enn vi gjerne hadde ønsket. To søte små kattunger kom til gards. En del av dyra våre ble sendt på fjellbeite på sætra, noen ble igjen her hjemme og beitet på innmarka.

Sommermåltid i hagen
Oliane og Scøttline
Limousiner på innmarksbeite

Mot slutten av sommeren bevilget vi oss noen dager ferie ved å reise bort, mens sønn og kjæresten stelte gard og grunn.

Ferie med sushi på bryggekanten

Vel hjemme igjen var det noe nytt i det at sønnen ikke returnerte til byen, men hadde fått jobb her i kommunen og flyttet inn i kaffekvernhuset på gården sammen med Bretonvalpen Vilja. Nå ble det en annen tilværelse for bonden. Han og sønnen jobber nå hovedsakelig sammen om dyra og gårdsdrifta, og begge synes å stortrives med løsningen.

Vilja

Av og til skjer det triste ting, også hos oss. En ting er det forutsigbare, det å sende dyr til slakt. Noe helt annet er det når dyr dør av andre årsaker. I sommer ble elghunden Birka syk. Da hun ble sjekket av veterinær viste det seg at hun hadde en kraftig livmorbetennelse og det hastet å operere. Flinke dyrleger klarte heldigvis å redde henne, men det var helt på nippet. Dermed ble det ingen elghundvalper på oss, men det var likevel underordnet.

Frisk Birka igjen på tur til Fåsten

Litt senere, tidlig på høsten, mistet vi imidlertid vår andre hund, gode fine bordercollien Bjørk. Etter slåtten lå jordet snaut for gras og det var lett å løpe på. Hun må ha kommet seg opp på den gamle bygdeveien og blitt påkjørt. Hun klarte så vidt å komme seg hjem, men maktet ikke lenger å reise seg. Veterinæren konkluderte med at hun hadde et hofteleddsbrudd og det var dårlige odds for en vellykket operasjon. De kunne dessuten ikke foreta en slik operasjon her. Det vanskelige valget ble å avlive henne. Det er selvfølgelig ikke tillatt å kjøre særlig fort på bygdeveien, men noen gjør det likevel. Vi forstår uansett at man kan være uheldig å treffe på et dyr, men vi syns IKKE det er greit at man ikke gir beskjed når sånt skjer.

Bjørk ❤

Det skjedde mer trist i høst, og det var det tristeste av alt. Vår kjære svoger døde etter å ha vært syk siden tidlig i sommer. Han har vært en stor del av vårt Storeggenprosjekt. Sammen med sin kone, bondens søster, kom han hit gjerne en ukes tid av gangen i flere år for å hjelpe til med ulike arbeidsoppgaver. Han var også en stor pådriver for sommerfestene vi holdt på gården. Vi savner ham.

Våre gode hjelpere fra et av de siste besøkene

En fargesprakende høst ble preget av store kontraster; det triste, som nevnt over, og motsatsen, fantastiske opplevelser med det vesle barnet som har kommet inn i familien. I november var det navnefest for henne, med gjester fra inn- og utland. Siden barnets familie ikke har kommet i orden på sin gård, var det hos oss det var plass til å holde festen. Det var veldig koselig for oss å bli kjent med hennes fars familie og andre gjester.

Sist, men ikke minst, som dere vet har vi i høst også startet opp noe vi håper og tror vil kunne bli et nytt Storeggeneventyr. Etter at bonden, sønnen og jeg gikk på etablererkurs er vi nå i gang med å planlegge og legge til rett for egenproduserte varer fra vårt limousinkjøtt, og selge det direkte til forbrukere. Vi håper dere følger oss videre på den ferden.

Vi ser frem mot et nytt Storeggen-år, takknemlige for hva vi har av gode mennesker rundt oss. Tusen takk til alle som har besøkt oss på gården vår i 2021. Dere er med og beriker tilværelsen vår! Vær så snill og fortsett med det!

Vi vet at ikke alle er så heldige som oss og ønsker et bedre år i 2022 for alle.

Godt Nytt År, til alle venner og følgere, kjente som ukjente! 

Publisert i Året rundt | Merket med , , , , , , , , , , , , , | 2 kommentarer

Gudleik Knotten

Gudleik Knotten er en figur i Kjell Aukrust sitt Flåklypa-univers. Du kan lese tidligere innlegg om Knotten her og her.

For åtte år siden fikk vi en katt på gården vår, det var Gudleik Knotten, til daglig kalt bare Gudleik. En formidabel musejeger, om enn tidvis noe bedagelig, som kastrerte katter ofte kan være. Da Gudleik var liten, var det mye mer fart på ham. Han hadde en yndlingslek med å løpe opp en trapp, gjennom andre etasjen og ned den andre trappa i huset. En gang gikk det alt for fort for ham, og han greide ikke å svinge eller stoppe da han kom ned og raste rett inn i pipa med hodet først.

Her gikk det for fort for Gudleik.

Det så ikke bra ut. Pannen svulmet voldsomt opp og den nydelige lille pusen vår så nesten grotesk ut. Vi var sikre på at vi ville miste ham. Men Gudleik klarte seg, kulen forsvant og han fortsatte med sin musejakt og turer rundt i nabolaget, særlig på kveld- og nattestid.

En gang var han borte flere dager før han igjen dukket opp, litt mer pjusk i pelsen, tynnere og med et øre som det tydelig var bitt av en bit fra. Han holdt mer seg på hjemlige trakter etter dette og etter hvert som han ble eldre har turene ut blitt kortere og han har begynt å okkupere hundesenga. Han har skarpe klør, og har satt seg i respekt hos hundene så de lar ham være i fred og legger seg selv på gulvet. I fjor sommer kom det en liten kattefrøken til gards. Da ble det en mer sosial og lugnere Gudleik, som tydelig setter pris på lille Olianes selskap. Han liker ellers å følge etter oss mennesker når vi er ute, blir også gjerne med i fjøset. (Oliane Sjulhusvangen, budeie fra Alvdal – også i Flåklypauniverset).

Forrige uke var vi, bonden og jeg, på en liten utenlandstur noen dager. Sønnen var igjen på gården, så dyra ble godt ivaretatt. En dag fikk vi en oppringning fra en hyggelig – og litt fortvilet – dame. Hun hadde kommet til å kjøre på en svart og hvit katt nede på riksvei 3. Hun hadde etterpå sett at katten hadde beveget seg oppover mot gården, men var sikker på at bilen hadde truffet den. Vi ga beskjed til sønnen om at han måtte lete etter Gudleik og så for oss at han lå et sted og led og kanskje døde. Han lette i to dager, men katten var ikke å se, heller ikke på de vanlige plassene han pleide å ligge og slappe av, på låven eller i andre uthus. I det vi kom hjem og gikk mot huset, snakket vi om ham og var enige om at nå var han borte for alltid. Plutselig ser vi noe bevege seg nede ved gamlefjøset, og der kommer det et ynkelig vesen over tunet, en forkommen liten Gudleik. Han drar på det ene bakbenet og da vi kommer nærmere ser vi at han har et par sår i hodet også. Han mjauer og vil være med oss inn og sjangler med kurs mot matskålen. Han spiser og drikker godt, og legger seg så på et mykt teppe og sovner. For hver dag som har gått, har han kommet seg betydelig. Han går nå helt fint igjen, kan til og med løpe litt, og han har god matlyst. De første dagene ville han kun være inne, men nå er han igjen ute i lange perioder, gjerne sammen med Oliane, akkurat som før. Vi føler vi har vært vitne til et lite mirakel! Kanskje stemmer det at katter har ni liv – i så fall har Gudleik fortsatt seks igjen. Vi er takknemlige for at damen som kjørte på pusen vår meldte fra, tusen takk til henne!

Publisert i Bygdeliv, Dyra på gården, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

What a wonderful world

Hva skal man si?

Verden har bare i løpet av noen få uker blitt ubegripelig skremmende, farlig og usikker. Også i vår del av verden – ja, det har jo for så vidt ikke manglet på krig og grusomheter før, heller. De første dagene etter at den ondskapsfulle og maktsyke presidenten invaderte sine naboer ble jeg syk med covid. Ikke noe farlig, jeg er vaksinert med mine tre doser, men det var likevel ubehagelig nok. Det eneste jeg orket var egentlig bare å ligge på sofaen og døse mens TV-nyhetene surret i bakgrunnen. Det hele føltes ganske surrealistisk, som i et mareritt. Jeg fikk med meg mange ekspertuttalelser om krigens gang, og etter hvert så man at presidenten antakelig hadde feilberegnet sin motstander og at det ikke var så enkelt å ta over landet. Men – krigen fortsetter for fullt i all sin gru. For å skjerme meg selv noe har jeg etter hvert redusert mitt intense nyhetssug, men kan ikke unngå å få med meg den ubeskrivelige utviklingen av utraderte byer, død og atomfrykt i tillegg til fortvilte og pregede menneskene som har greid å komme seg ut av landet. Det er mye å bli motløs og kanskje redd og fortvilet av også for oss som betrakter det hele mer på avstand. Jeg innser dog at det ikke hjelper noen om jeg mister nattesøvnen av å marinere meg selv i elendighetsinformasjon om forhold jeg ikke kan gjøre noe med.

Det er på tide å ta seg selv i nakken og feire gleden over livet, sola, våren og alt som er godt og fint. Det har vært noen nydelige soldager her som vitner om at en annen årstid lister seg frem. Men som typisk for mars måned skifter været og sol og vårvær veksler raskt med kraftige snøbyger, vind og blåst. Med snø på bakken og sikkert frost lenger nede er det en god stund til vi kan forvente grønne spirer her. Vårjevndøgn er tilbakelagt og i helgen gikk vi over til sommertid. Uansett hva som skjer ellers i verden – sommer skal det bli i år også.

Fjøset fylles stadig mer opp av søte, spretne kalver, det har blitt et vårtegn hos oss. Et annet, og ikke fullt så sjarmerende vårtegn er de gjørmete omgivelsene. Nedtunet og gårdsveien er på de solrike dagene nesten fri for snø, men i en periode er det fryktelig sølete og hunde- og kattepoter som har løpt rundt ute, setter tydelige spor etter seg inne.

I storstua står pelargoniumplanter som er tatt opp fra vinterdvalen i kjelleren og beskåret. Det spirer allerede nye kraftige blader på de tilsynelatende tørre pinnene. Vi må vente med uteplanter en god stund til, i mellomtida kan vi pynte innendørs mens vi venter på å kunne gå ut og grave i jorda, så frø og sette planter.

En livsbejaende sang er Louis Armstrongs What a wonderful world. Og mens vi venter på bedre tider for HELE verden, lytter vi til denne fine artisten, til trøst og oppmuntring. Du finner den her. Storeggen ønsker alle en fin tid fremover. Ta vare på hverandre og se det fine i det nære.

Publisert i Året rundt | Merket med , , , , , , , | 1 kommentar

Sotsøndag og kakelinne

I dag er det fjerde søndag i advent, og dessuten sotsøndag, Det vil si at etter gammel tradisjon kunne man få vaske og jobbe denne dagen, til tross for at det var søndag og egentlig hviledag. Det var, og er, travelt på denne tida, da alt skal bli ferdig til den store høytiden – julefeiringen, og således kan det være god bruk for en ekstra arbeidsdag. Dog bryr vi oss kanskje ikke så mye om hviledagen lenger, men her vi bor er det faktisk fortsatt butikkstengt på søndager, med unntak nå i desember, så litt annerledes er søndagene til vanlig, heldigvis.

Lefsene ble ikke så store, men bakeren, altså jeg, er fornøyd med at de hang fint sammen denne gangen.

Vi bruker ikke streve og mase så veldig mye til jul. Ikke tar vi rundvask, og ikke baker vi sju slag, men noen tradisjonelle aktiviteter syns jeg det er koselig å gjøre. I dag, for eksempel, har jeg bakt lefse. Ofte pleier jeg å ha med yngstedatter på dette, men i år passet det seg ikke sånn. Jeg har derfor stått alene på pikerommet, som vi kaller det vesle rommet innenfor kjøkkenet, der jeg har bakstefjøl og takke.

I år har vi også laget tomtebrygg, i utgangspunktet et alkoholfritt øl, som både jeg og husbonden husker fra vår egen barndom. Selv har vi ikke laget det på mange år, men nå fikk jeg lyst på det igjen. Det var jo «lett som en plett» – og over tretti liter er tappet på flasker som står klare i kjelleren.

Bonden tapper tomtebrygg
Under havrekjeksbaksten hadde jeg godt selskap i Gullet vårt

Kalvene skal klippes og veies og må drives over til boksen på motsatt side av der de bor. Mye spennende å undersøke på veien over…
Nissen har også begynt å vise seg rundt om på gården. Han vil nok sjekke at alt blir i orden til jul.

Det vanlige arbeidet på gården må gå sin gang, og bonden og sønnen er ofte i fjøset fra tidlig morgen til sene kveld. Heldigvis liker de begge å holde på der inne, og det skjer til og med at de glemmer å spise!

Før jula kommer, er det vintersolverv, eller det vi mer lettvint kaller solsnu, den 21. desember. På primstaven kalles dagen Tomasmesse, og typiske oppgaver var ølbrygging og lefsebaking, står det i min Julebok fra Bokklubben, 2000. Flaks at vi er ferdig med disse gjøremålene. Den dagen kommer yngstejenta hjem på juleferie, og da skal vi kose oss litt ekstra. I den samme juleboka står det at det ofte var kakelinne på solsnu. Det er tøvær, altså mildt vær, som man trodde kom av at alle bakte denne dagen og dermed bidro til oppvarming av været. I år har kakelinna kommet tidligere, i går var det mange varmegrader (kanskje det er flere enn meg som har bakt lefse før solsnudagen!), men i dag har temperaturen sunket til under null igjen, og frem mot julaften og i romjula skal det bli skikkelig kaldt. Fint vær varslet visstnok godvær resten av vinteren, regn kunne bety at Tomas kom med vann til bryggingen. Akkurat det skjer garantert ikke i år. Enda en grunn til å glede seg over at det gjøremålet er unnagjort!

Vakker fullmåne over Tynsetbygda, lørdag før jul.

Vi på Storeggen ønsker alle en fortsatt god førjulstid og vintersolverv! Husk og puste med magen og ikke stresse mer enn det som godt er!

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Drift, Dyra på gården, Historien forteller, Storeggen og maten | Merket med , , , , , , , , , , | 3 kommentarer