Bygdekvinnelaget

For noen år tilbake ble jeg medlem i bygdekvinnelaget, noe du kan lese om her. Laget som jeg er medlem av, er Fåset. Fåset er ei lita bygd litt sør for Tynset sentrum, og veien opp til det mer kjente Savalen går gjennom bygda. Gården vår ligger egentlig utenfor selve Fåsetbygda, men hører til skolekretsen der. Mot slutten av fjoråret skulle det være årsmøte i bygdekvinnelaget vårt, og spørsmålet var om det skulle legges ned, eller om noen likevel ville ta på seg styreverv og forsøke å få laget på fote igjen. Siste året hadde det vært så godt som ingen aktivitet og ikke et fungerende styre. Gjennomsnittsalderen på medlemmene økte og de fleste følte vel at de hadde nok av ansvar og aktivitet i livet ellers. Kort fortalt ble det likevel denne kvelden stablet et styre på bena. Det ble sagt at noen av bygdas yngre kvinner hadde gitt uttrykk for interesse for å melde seg inn, så vi ønsket å gi laget en sjanse. Vi bestemte samtidig at vi ville arrangere en kveld der vi inviterer Connie fra Den grønne låven. Vi håper flere av bygdas – og andre – unge og eldre damer finner veien til Fåset skole denne kvelden.

Bildet kan inneholde: tekst

I dag var jeg på regionmøte i Alvdal sammen med Gerd og Anna fra Fåset. Der var folk fra hele Nord-Østerdalen, og vi fikk blant annet et interessant lite foredrag av Hege Barstad som utdanner seg til bunadtilvirker, et yrke kanskje de færreste har hørt om. Hun syr, reparerer og syr om bunader, og vi fikk se eksempler på en gammel alvdalsdrakt som hun har funnet tilbake til og begynt å sy til både unge konfirmanter og gamle damer på noen og åtti! Det var befriende å høre henne og se ulike eksempler på stoffer og forklær som ikke nødvendigvis er godkjent av «bunadspolitiet». Hun hadde for eksempel selv et forkle med nydelige store røde blomster – fordi hun liker farger og syns det er så lite av det i det forkleet som er vanlig til bunaden hennes.

Det var forøvrig en trivelig dag på Alvdal, og et resultat av det var at vi ble enige med alvdalslaget om å samarbeide og finne på aktiviteter sammen. Har du lyst til å bli med, ikke nøl med å melde fra, og kom gjerne med forslag til aktiviteter vi kan ha. Det er sosialt, lærerikt og trivelig å være med i bygdekvinnelaget!

Publisert i Bygdeliv | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Sol og søndag

Det nye året er godt i gang og hverdagen er tilbake for de fleste, vil jeg tro. Dermed er helga igjen et kjærkomment avbrekk fra den daglige tralten. En slik søndag som vi har i dag er ekstra deilig å … Les videre

Galleri | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Godt nytt desennium!

Tid for ettertanke. Jeg har ikke tatt meg tid før nå til å tenke over at i natt ebber det ut et helt tiår – et desennium. Vi står på terskelen til et blankt, nytt år og tiår og kikker forventningsfullt inn i den første måneden, den vanligvis så kalde, men vakre januar.

Men hvordan har nå dette siste tiåret vært? I radio, tv og andre medier fortelles det om de store hendelsene fra perioden. Og det er fint, det, og få litt hjelp til å huske, og minnes mye av det som har skjedd rundt om i Norge og verden, på godt og på vondt. Mest på vondt, kanskje. Og siden andre på en god måte tar seg av de viktige verdenshendelsene, vil jeg her være en smule navlebeskuende og bare si litt kort og komprimert om hva som har preget mitt – og vårt – tiår.

Det startet i Oslo, der vi bodde. For å være ærlig, husker jeg faktisk ikke nyttårsaften 2010, men jeg vet at vi fortsatt hadde hjemmeboende barn og at livet var på det jevne, med jobber og hverdager som hadde vært nokså like i lang tid. Så kom høsten 2011 og alt skulle forandre seg for oss. Da oppdaget vi ved en tilfeldighet at Storeggen gård var til salgs! Aldri hadde jeg sett for meg at jeg skulle komme til å bo på en gård, og langt mindre på slektsgården Storeggen, som hadde vært ute av slekta siden min mor var en ung kvinne. Men sånn ble det, altså. Denne muligheten kunne vi bare ikke slippe fra oss. Vi kjøpte Storeggen, bonden ble – også ved en tilfeldighet – ferdig agronom sommeren 2012, da vi flyttet inn. Ikke ante vi omfanget av den reisen vi hadde startet på. Gården skrek etter utbedring, restaurering og rehabilitering (ja, dette betyr forskjellige ting, uten at jeg skal gå inn på det nå). Vi tok trøstig fatt med det aller nødvendigste og flyttet etter halvannet år inn i et hus som tilfredsstiller dagens standard, samtidig som mye av det gamle er bevart. Vi fikk dyr på gården, først en hund (som dessverre ble påkjørt og døde), en katt, Gudleik, så kom det ti drektige limousinkyr og så, som en naturlig følge av det, ti kalver. To nye hunder kom til, Bjørk og Birka, en hønseflokk og det siste tilskuddet på dyrefronten er fem fantastiske geitekillinger. Et annet menneske og en annen hund har også bodd her med oss i løpet av disse årene.

Men også på det humane planet har vi vært så heldige å få tre nydelige mennesker inn i livet. Det er en lykke at våre nå voksne barns kjærester også besøker oss og har blitt en naturlig del av familien.

Når vi nå kikker inn i 2020, ser vi at vi fortsatt «jobber på» og setter ut i livet nye planer for oss selv og for Storeggen. Riktig nok ser vi også at vi det neste tiåret vil nærme oss det å bli gammel – ikke lenger bare middelaldrende – men håpet og ønsket må være å få lov å fortsette å bidra på gården og i livet.

På tampen av 2019 vil vi få takke alle dere som leser Storeggen.blog og ønske alle et riktig godt nytt år – og tiår! Vi håper dere fortsetter å følge oss videre inn i neste desennium!

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Dyra på gården, Før og etter, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , , , | 5 kommentarer

Romjul

Romjulsdagene er deilige for oss. I år har vi vært så veldig heldige, og har hatt alle de tre voksne barna våre her hjemme, sammen med deres kjærester. Vi har kost oss med felles middager hver dag, vi har sett film, vært på julejazz, vært ute, både med akematter, spark og kjelke. Noen har utfoldet seg i snekkerbua, noen har malt fuglekasser som ble laget i sommer, noen har vært i slalåmbakken, noen har bygget litt mer hus, noen har jobbet litt på jobben sin, noen har spilt litt på instrumentene sine, og noen har sett en del sjakk på tv og, ja, en del mer også. Ikke minst har alle kost seg med killingene som hopper, spretter, klatrer på oss og hverandre og gnager på det de finner og er supersøte fortsatt. I kveld reiser de første hjem til seg selv igjen, og i morgen de andre som ikke bor her på Tynset. Da gjenstår det bare om et par dager å hilse det nye året velkommen, og takke for året som har gått. Tusen takk for denne jula, alle dere seks unge som har gjort disse dagene så fine, fine ❤ ❤ ❤

DSC_0569

Publisert i Året rundt, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , , , | 2 kommentarer

Staben øker

Vi har utvidet staben vår. Fem nye små firbente ankom for noen dager siden og har allerede rukket å sjarmere oss i senk. Vi tror rett og slett ikke det finnes noe som er søtere, morsommere, ja, mer bedårende enn nyfødte killinger. Alvdølen Svein Olav, vår eminente snekker/tømrer og altmuligmann (se lafter.no),  er også geitebonde, og det er han som har forsynt oss med killingene. Egentlig skulle vi ha en bukk og tre hunn-geiter. Imidlertid er de sårbare, disse små, og det er ikke sikkert alle vil overleve. De blir tross alt tatt fra moren ganske med det samme de er født. Så da fikk vi med en ekstra killing, og da ble det jammen to bukker. Vi vet ikke riktig hvordan det vil gå om begge vokser opp, men følg med, så får du se. Et par av killingene forstår ikke helt ennå hvordan de skal få i seg mat selv, og vi må derfor mate dem med tåteflaske, mens andre igjen er grådige som bare det, og suger intenst på smokkene på bøtta. Alternativet for disse små hadde nok vært å ikke få leve opp i det hele tatt. Her hos oss skal de få gå i utmarka og pleie landskapet – altså kose seg med det de liker best. Hele familien har vært delaktig i å gi killingene navn, det er Lilli, Greta, Steinbukken, Edda og Bruse.

Hundene var svært så interesserte i nykomlingene til å begynne med, men måtte holde seg utenfor området deres den første dagen. Så fikk de komme inn og hilse på. Bjørk, border collien, ble fort ferdig og ikke interessert, mens Birka, elghunden, oppførte seg raskt som om hun var mammaen deres. Nå omgås de allerede helt naturlig overfor hverandre. Birka slikker litt på dem, går etter dem og passer på, mens killingene hopper og spretter over og under hunden.

Jula har vi altså ikke særlig tid til å tenke på akkurat nå. Den kommer og går nok uansett som den vil. Vi har andre ting å ta oss til. 

 

Publisert i Drift, Dyra på gården, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , , , , | 2 kommentarer