What a wonderful world

Hva skal man si?

Verden har bare i løpet av noen få uker blitt ubegripelig skremmende, farlig og usikker. Også i vår del av verden – ja, det har jo for så vidt ikke manglet på krig og grusomheter før, heller. De første dagene etter at den ondskapsfulle og maktsyke presidenten invaderte sine naboer ble jeg syk med covid. Ikke noe farlig, jeg er vaksinert med mine tre doser, men det var likevel ubehagelig nok. Det eneste jeg orket var egentlig bare å ligge på sofaen og døse mens TV-nyhetene surret i bakgrunnen. Det hele føltes ganske surrealistisk, som i et mareritt. Jeg fikk med meg mange ekspertuttalelser om krigens gang, og etter hvert så man at presidenten antakelig hadde feilberegnet sin motstander og at det ikke var så enkelt å ta over landet. Men – krigen fortsetter for fullt i all sin gru. For å skjerme meg selv noe har jeg etter hvert redusert mitt intense nyhetssug, men kan ikke unngå å få med meg den ubeskrivelige utviklingen av utraderte byer, død og atomfrykt i tillegg til fortvilte og pregede menneskene som har greid å komme seg ut av landet. Det er mye å bli motløs og kanskje redd og fortvilet av også for oss som betrakter det hele mer på avstand. Jeg innser dog at det ikke hjelper noen om jeg mister nattesøvnen av å marinere meg selv i elendighetsinformasjon om forhold jeg ikke kan gjøre noe med.

Det er på tide å ta seg selv i nakken og feire gleden over livet, sola, våren og alt som er godt og fint. Det har vært noen nydelige soldager her som vitner om at en annen årstid lister seg frem. Men som typisk for mars måned skifter været og sol og vårvær veksler raskt med kraftige snøbyger, vind og blåst. Med snø på bakken og sikkert frost lenger nede er det en god stund til vi kan forvente grønne spirer her. Vårjevndøgn er tilbakelagt og i helgen gikk vi over til sommertid. Uansett hva som skjer ellers i verden – sommer skal det bli i år også.

Fjøset fylles stadig mer opp av søte, spretne kalver, det har blitt et vårtegn hos oss. Et annet, og ikke fullt så sjarmerende vårtegn er de gjørmete omgivelsene. Nedtunet og gårdsveien er på de solrike dagene nesten fri for snø, men i en periode er det fryktelig sølete og hunde- og kattepoter som har løpt rundt ute, setter tydelige spor etter seg inne.

I storstua står pelargoniumplanter som er tatt opp fra vinterdvalen i kjelleren og beskåret. Det spirer allerede nye kraftige blader på de tilsynelatende tørre pinnene. Vi må vente med uteplanter en god stund til, i mellomtida kan vi pynte innendørs mens vi venter på å kunne gå ut og grave i jorda, så frø og sette planter.

En livsbejaende sang er Louis Armstrongs What a wonderful world. Og mens vi venter på bedre tider for HELE verden, lytter vi til denne fine artisten, til trøst og oppmuntring. Du finner den her. Storeggen ønsker alle en fin tid fremover. Ta vare på hverandre og se det fine i det nære.

Dette innlegget ble publisert i Året rundt og merket med , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

1 svar til What a wonderful world

  1. Marianne sier:

    Vel talt i en surrealistisk tid. Håper helsen er i stadig bedring. Her har det jammen sittet lenge i, men det hjelper på. Ta vare på dere 🥰

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s