En dag med litt søtt, mektig, litt mørkt og vakkert – Folldal

DSC_0804

Vi har vært i Folldal i dag. Fjellbygda med panorama mot det mektige Rondanemassivet, tidligere gruvesamfunn og fjelljordbruk. En snau times kjøring hjemmefra er vi i Folldal sentrum og vi tar til venstre, sør-vestover, inn på veien skiltet mot Ringebu. Her har vi ofte kjørt når vi skal over Venabygdsfjellet til Gudbrandsdalen, men i dag har vi ikke tenkt oss så langt. Etter omtrent 35 km har vi passert kommunegrensa til Stor-Elvdal og vi svinger inn på Nordre Nesset gård, til selveste Sjokoladelåven! Her produseres de deiligste små sjokoladenytelser, i alle farger og fasonger, det er bare å nyte. I tillegg kan man hilse på noen små firbente, som minigrisen Peer Grynt, kaniner, killinger og sauer. Riktig en trivelig plass å ta en stopp.

Etter å ha fylt mager og vesker med søte godsaker fra låven, kjørte vi tre kilometer til for å få med oss utsikten på Sohlbergplassen. Det er utsiktspunktet som viser samme motiv som Sohlberg malte på bildet «Vinternatt i Rondane». Litt skyer gjorde at vi ikke fikk sett helt det samme denne gangen, men fint var det, likevel. Her i dette området er det turstier som fører direkte inn i Rondane.Selv husker jeg at jeg som 12-åring ble fraktet over Atnsjøen sammen med far og bror, for å gå til Bjørnhollia og videre mot Rondvassbu. I dag trenger man ikke krysse sjøen, stien går litt nord for sjøen.

Nå gikk ferden tilbake til Folldal og til gruvemuseet. Godt synlig oppe i fjellsida ligger de røde og svarte bygningene som står slik de sto da Folldal Verk var i drift, helt fra 1700-tallet og frem til 1993, med et opphold fra 1878 til 1906. Vi ble med gruvetoget inn i berget det blå, og fikk en fin omvisning med en flink unggutt som togfører og guide. Spennende og tragiske historier for mange av de som var involvert i gruvedriften, slik det har vært mange steder det det har vært drevet slik virksomhet.

Vi avsluttet dagen med å reise videre nordover, retning Hjerkinn, og tok av til høyre på Dalholen, opp til vakre Einunndalen. Litt sol og en del regn, fikk vi nå, men denne sæterdalen er flott, uansett vær!

Publisert i Bygdeliv, Fjellregionen, Historien forteller | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

«Midt i væla» – i Alvdal

Det er fortsatt sommer og ferietid for mange og i mitt lille prosjekt om å vise mer eller mindre ukjente steder vel verdt å besøke i Østerdalen, er jeg  i dag i Alvdal, min mormors barndoms bygd. Overskriften her har jeg lånt fra bygdas egen nettavis, «Alvdal –  midt i væla». Alvdal i seg selv er vel rimelig kjent for mange, bl.a.gjennom Kjell Aukrusts udødelige univers.

DSC_0288

Aukrustsenteret ved et tidligere besøk under et julemarked. Trontoppen skinner som gull over senteret

Og Aukrustsenteret er absolutt noe å få med seg, også om du er voksen og ikke har med barnealibi. Du finner det lett tilgjengelig tett inntil riksvei 3, så du slipper omvei om du er på vei sørover eller nordover gjennom Østerdalen. Imidlertid er det mindre kjente steder i Alvdal jeg vil fokusere på i dette innlegget.

På sørsida av den nye brua over riksveien, går veien mot Husantunet, et eldgammelt, helt unikt fredet gårdstun med 18 bygninger. Tunet ligger på sin opprinnelige plass, bygningene er ikke flyttet og samlet, slik mange andre lignende museumstun er. Det vil si, bortsett fra utedoen, som kommer fra mormors barndomshjem, gården Jonsmoen på Strømmen lenger nord i Alvdal.

Huldra er en trivelig kafé på Steia, som er sentrum i Alvdal. I tillegg til (god og velsmakende, hjemmelaget) mat, finner du også håndverk og kultur i Huldra. De har nylig utvidet kraftig, og har nå to etasjer, samt en god del plasser utendørs. Underetasjen har tidligere vært bakeri, og de gamle, romslige bakerovnene står der fortsatt. Bjerkepuben kalles kjelleren, etter Bjerke bakeri, og det avholdes pubkvelder der, når det passer seg sånn.

Mens du nå allikevel er på Steia, bør du stikke innom Sans, blomsterbutikk med mer, som ligger nesten vegg i vegg med Huldra. Der lager de nydelige blomsterarrangementer og du finner i tillegg både nyttige og vakre ting og tang.

Er du glad i kulturlandskap, fjell og flott utsikt er et besøk på Tronsvangen det rette. Herfra går det en ca fire kilometer lang sti opp til toppen av det mektige Tronfjell, der utsikten er aldeles magisk i klart vær. Og, vet du, det går også bilvei (husk bompenger) opp til toppen av fjellet! Den nest høyest beliggende veien i Norge, faktisk! Oppe i fjellsida ligger forresten en indisk vismann, Swami Sri Ananda Acharya, begravet. Hans liv og tanker er en egen historie, eller flere, verdt. Du kan lese litt om ham her.

Det er mye annet du også kan oppleve i Alvdal, dette var kun små smakebiter av det jeg selv setter pris på i nabobygda. Men en attraksjon til må nevnes, nemlig Jutulhogget. Turen dit er imidlertid viet et eget innlegg, som du kan finne her.

Publisert i Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Besøk Jutulhogget!

Jeg har også tidligere skrevet om Jutulhogget, et noe mer faktabasert innlegg, som du kan lese her. I dag skal jeg vise litt mer av dette fascinerende fenomenet, etter at vi besøkte juvet i forbindelse med vårt lille nærturismeprosjekt. Du kan komme opp til Jutulhogget både fra Alvdalssida og fra Tylldalen. Jutulhogget ligger delvis i Alvdal, delvis i Rendalen kommuner. Det er Alvdal som har tilrettelagt best for besøkende og det er også på Alvdalssida vi får den beste og mest spektakulære utsikten. Husk mynter til bompenger, det koster (pr juli 2016) kr 35,-.

Vi traff noen få andre turister på turen, alle utenlandske. To av dem slo av en prat og mente at dette var et utrolig fascinerende sted, men som ikke var lett å finne da det kun sto et lite skilt ved veikanten. Kanskje en idé å markedsføre noe bedre, spesielt fra Rendalssida (dvs, veien går opp fra Tylldalen, så vidt innenfor Tynsets kommunegrense). Hvis du har med barn på turen, pass godt på dem! Og pass på hvor du setter foten, det kan være glatt! Vi fant ikke stien ned i juvet (og lette heller ikke), men det skal være en grei adkomst dit og mulig å gå gjennom hele Jutulhogget. Forøvrig er det et fint og lett turterreng i området rundt/utenfor juvet, der man både kan rusle og raste og bruke kroppen. God tur!

Publisert i Fjellregionen | Merket med , , , , , , | 1 kommentar

Bli med til Kjøkkenveien 3

Opprinnelig var planen min å lage ett blogginnlegg om en tur gjennom Østerdalen og skrive bittelitt om hvert stopp vi tok. Slik kunne det ikke bli, da flere av stedene viste seg å være så spennende og gi så mange inntrykk at de fortjener egne innlegg. Kjøkkenveien 3 er et slikt sted. Et digert, gammelt, litt slitt hus, like ved riksvei 3, men høyere beliggende enn veien og delvis skjult av trær, det er kaféen Kjøkkenveien 3. Åpnet for bare ett år siden, og drives av Vigdis og Marijke. Stedet er tilknyttet Hanen, og serverer nydelig mat av lokalproduserte økologiske råvarer. Vigdis fortalte oss at hun kjøpte huset for åtte år siden. Det var da totalt nedslitt og hun har brukt mange år på å få det opp til en slik standard som det fremstår i dag. Ikke la deg lure av husets ytre som fortsatt trenger litt mer finish, innvendig er huset en drøm! Delikate farger, gjennomført med tanke på møbler og små ting som setter prikken over i’en, som for eksempel sølvblanke små vaser med markblomster på bordene. I tillegg til utsøkt mat og drikke, var innehaverne trivelige å slå av en prat med og i de omtalte omgivelsene ga dette oss en lunsj som var så mye mer enn bare en matstopp på  veien. Anbefales! Se etter Hanenskiltet Kjøkkenveien 3, eller Caféskiltet langs riksvei 3. Kommer du sørfra må du følge med etter å ha passert Mykleby, og kommer du nordfra er det like etter Imsroa. Vi er i Stor-Elvdal kommune.

(Klikk på bildene, da får du dem store og utfylte)

Publisert i Bygdeliv, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Det enkle livet?

Jeg ser at livet på landet ofte blir karakterisert som enkelt. Har lurt litt på dette – hva er det som er enkelt ved livet på landet, sammenlignet med livet i byen? Jo, noe er utvilsomt enklere: Min erfaring etter fire år på landet er: Kort vei til og lett å kommunisere med  alle slags serviceinstanser – både kommunale og private, sånn som «plan- og bygg» (når du trenger byggetillatelse el.l.) , politi (når du f.eks. trenger nytt pass!), rørlegger eller andre håndverkere når det er påkrevd, osv osv. På butikken kjenner de deg, og yter generelt sett mye bedre service enn i byen, og naboene, ja, naboene er det aller beste. De gir hverandre en hjelpende hånd eller gode råd, ser etter hverandres hus når man er bortreist og stikker til og med innom – bare for en prat – innimellom (men uten å renne ned dørene hos hverandre i utide).

DSC_7238

På vei til fjells

 

Men enkelt…Neei, syns vel ikke livet generelt er så veldig mye enklere, likevel. I hvert fall ikke hvis det defineres som å ha mindre å gjøre, at det daglige strevet har blitt mindre, og du har mer tid til å gjøre ingenting, eller til å dyrke masse fritidsinteresser. Nå skal det ikke underslås at vi ikke akkurat har gjort det spesielt enkelt for oss selv heller, jeg innrømmer det. Jeg skjønner at ikke alle som bor eller flytter på landet driver med utstrakt rehabilitering/nybygging og landbruksvirksomhet, som vi har valgt å gjøre i tillegg til våre fulle «sivile» jobber. Men ved å bo på landet – og da mener jeg å bo landlig på et gårdsbruk og forsøke å få et levebrød ut av det – da må du like å jobbe, jobbe og jobbe. Du må frydes ved å oppleve nytt liv, både på enga og i fjøset, og særlig etter selv å ha bidratt til at dette er mulig! Videre må du tåle at ting stadig ikke går slik det var ment å skulle, f.eks. kan vannet til kalvene fryse til tross for moderne isolasjon og varme rundt rørene, og da må du tåle å springe til dem med bøtter fulle av vann, ned en bratt skråning, i 25 minusgrader, eller at den nye snøfreseren ikke fungerer og du må, heldigvis sammen med den nevenyttige sønnen som tilfeldigvis er på besøk, bytte til den gamle…( det meste av dette har en tendens til å skje når husbonden befinner seg laaangt unna, og jeg har ansvaret på gården alene.) Og så må «noen» i husstanden hele tiden skjønne seg på hvordan disse tingene skal fikses – når han kommer hjem…Og om sommeren må du være forberedt på at ferien dessverre falt nettopp på den tida som det var mulig å slå graset, og den dermed blir en smule amputert.

DSC_0624

Snøfresing er gøy – når utstyret fungerer!

DSC_0465

Fine oksekalver har klart seg gjennom den kalde vinteren

 

 

DSC_0952

Alltid noe som må fikses – heldigvis er husbonden mer enn en nevenyttig handyman!

Så er det altså noen av oss som faktisk ikke bare liker, men frydes ved dette livet. Og som kjenner at når vi oppdager den nyfødte kalven ute på marken, knapt tørr etter fødselen, eller ser sæterenga bugner og anger av markblomster og saftig gras, kjenner lukten av nyslått gras på jordet, ser hunder og katt tumle rundt på tunet i vilter lek, hente inn nylagte egg fra hønsegården, og for meg, ikke minst se gården forvandles tilbake til den tidligere tiders slektsgård jeg kan være stolt av og kjenne på sammenhengen i eget liv og hundrevis av år tilbake – ja da er det verdt alt, likevel!

Et annet, større og viktigere perspektiv, er det å bidra til å produsere trygg, velsmakende mat og sørge for at dyra har et godt liv før de blir til mat. I den grad dyr kan ha følelser, tror jeg at vi har «lykkelige kuer» og fornøyde høns! Og det er noe som gir stor mening i livet, og er da ikke verst å være med på, er det vel?

Og enda har jeg ikke nevnt alt det andre – den storslåtte naturen rundt oss på alle kanter, nærheten til den og hva vi kan høste og nyte fra den. Alle de morsomme små opplevelsene av lokale kulturopplevelser som bare finnes på bygda som seteropera, bygdespel og intimkonserter i sjarmerende små lokaler eller ute i naturen, bare for å nevne noe.

DSC_0014

Men enkelt – nei, det syns jeg ikke er den rette karakteristikk på livet vårt! Derimot kan vi med hånda på hjertet si det er godt liv, fylt av opplevelser, ny læring og masse glede!

 

 

Publisert i Bygdeliv | Merket med , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar