Hesteslepp på Bekkelægret

Langt inne i fjellheimen, innerst i Norges lengste seterdal, naturskjønne Einunndalen, ligger Bekkelægret. Einunndalen ligger i Folldal kommune, men når vi kommer til Bekkelægret har vi passert fylkesgrensa mot Sør-Trøndelag og er i Oppdal kommune. Du kan komme hit ved å kjøre opp ved Moskaret, øst mot Alvdal eller ved Dalholen vest i Folldal, mot Hjerkinn. På Bekkelægret slippes dølahester fra store deler av østlandsområdet siste helga i juni. 18 hopper, tre føll og en hingst skal i sommer få nyte det gode beitet i det som kalles Trondheimsfeltet, en hestehamn som visst regnes som en av de aller beste i hele Norge. Bekkelægret ligger på 1100 meter over havet og hestene kan beite opp mot 14-1500 meter. I år var det 90. gangen det var hesteslepp her, og vi ville ha med oss dette før vi dro på ferie.

Selv om været var grått, var temperaturen god og mange hadde gjort som oss og tatt turen inn på fjellet denne dagen. Mange spente små og store ventet på at hingsten, den riktig staselige Ullins Stjerneblesen fra Nes på Hedemarken, skulle slippes inn til hoppene. Han ankom noe urolig, så han ble litt bryskt klappet til på kjakene. Etter å ha blitt leiet noen runder rundt hoppene som også ble holdt i tømmene, ble det gitt signal, og alle hestene ble sluppet. Sirkuset var i gang! Det var flott å se de vakre, smekre dyra som beveget seg raskt omkring, og viste seg frem, både for hverandre og for oss tilskuere. De små, yndige føllene holdt seg tett inntil mødrene sine, men viste ingen tegn til at dette var særlig skremmende.

Vi er inne i Knutshø landskapsvernområde. På informasjonsbautaen leser vi at her vokser den mest spennende fjellfloraen i Nord Europa, arter som bare finnes her. Plantene er avhengige av at området blir beitet og slått for å danne livskraftige plantesamfunn. Reinen har beitet her siden isen forsvant for 10 000 år siden og er en del av en tidligere større stamme. Menneskelig aktivitet som jernbane og veier har begrenset områdene for reinsdyra, men det skal være en levedyktig stamme i området nå.

DSC_0053

Har du tenkt deg på fjellvandring eller -sykling i sommer, er dette området absolutt å anbefale. Jeg har sett Einunndalen beskrevet som en usedvanlig vakker fjelldal – og jeg er enig.  Det skal fortsatt være omkring 30 setre i drift i dalen. Ved bl.a. Romsdalssetra kan du både få servering og overnatting.

Jeg kan ikke la være å sitere husbonden igjen: «Tenk, så heldige vi er! Vi BOR midt oppi dette eventyret!» Ja, så heldige er vi. Men alle kan oppleve det, det er bare å ta turen!

 

Publisert i Bygdeliv, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Herlige midtsommertid!

Midtsommer! Bare ordet kan få meg til å smile og jeg kan kjenne den gode følelsen av solvarme, blomsterduft og forventning om gode dager. Joda, det er allerede flere dager siden sola snudde og det går mot mørkere tider – vil pessimisten si. Men det er nå de varmeste dagene venter, og for de fleste også en etterlengtet ferie.

DSC_0438.JPG

Så også for kyra våre. Vel, kanskje tillegger jeg dem vel mye menneskelighet når jeg sier de har lengtet etter å komme opp på sætra, men uansett er det ikke tvil om at de nyter det saftige grønne graset der oppe. Kanskje kjenner de også på en bekymringsløs frihetsfølelse, slik mange av oss mennesker gjør i ferien vår. Selv kjenner jeg en egen ro og velvære der oppe på sætervangen. I går, Sankthansaften, var vi der oppe en tur. Først og fremst for å gjøre alt klart for kyra som skulle komme i dag, men vi benyttet også anledningen til en tur opp til Svartåstjønna, en kort spasertur unna. Vannet var blikkstille, bare små fiskevak og en svømmende and på andre siden av tjønna brøt vannspeilet. Det vil si før Bjørk, bordercollien vår, som plutselig har blitt opptatt av vann, og plasket i vei inne på grunna, mens Birka, den mer bedagelige elgvalpen, la seg ned og tok en blund. Det var en fin kveld. Vi pratet litt med noen hyggelige hyttenaboer som også hadde en rolig midtsommer ved vannet. Hun hadde badet, fortalte at det var 16 grader og akkurat på grensen til behagelig (!) og han fisket. Ingen fangst i dag, men han hadde tatt flere fine røyer tidligere, fortalte han.

Mens jeg gikk rundt på enga vår, nynnet jeg på Alf Prøysens kjente vise, Slipsteinsvæilsen. Egentlig en sår og litt melankolsk tekst, men likevel gir den meg sommerstemning. (Sorry to my foreign readers, this poem is written in dialect and is hard to translate).  Her er teksten og under den bilder fra midtsommerdager her hos oss:

Nå duve det blommer med raulette kinn,
enga står sammarskledt,
raudkløver`n bøyer seg,
prestkragen tøyer seg,
brureslørsgraset står tett.
Æillting er kveillsro og kvile og fred,
og blomma veit ittno om det som skal skje…

Men slipsteinsvæilsen går og går,
og nå er det je som dreg sveiva i år.
Slipsteinsvæilsen går og går.
Å, blommer i enga, je veit å de får!
Når ljåen blir kvass nok og brynet blir med,
så kjæm dom i mårå og meie dekk ned,
så tona som du høre i kvellsro og fred…
…det er slipsteinsvæilsen som går…og går… og går.

Je sjøl va ein blomme så raudlett og gla,
enga stod sammars-kledt,
ormgraset smøyde seg,
villrosa føyde seg,
brureslørsgraset stod tett.
Men blommer og jinter dom blømme så vilt,
og drømme om brølløp og æillt som er gildt…

Men slipsteinsvæilsen går og går,
og nå er det je som dræg sveiva i år.
Slipsteinsvæilsen går og går.
Å, blommer, å jinter, je veit å de får!
Når ljåen blir kvass nok og brynet blir med,
så kjæm dom i mårå og meie dekk ned,
så tona som de høre i kvellsro og fred…
…det er slipsteinsvæilsen som går…og går… og går.

Alf Prøysen

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Drift, Dyra på gården, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Sportrening med Birka

I helga har Birka hatt sin første trening for å kunne bli en dugandes jakthund. Hun har blitt drøyt et halvt år, og planen er å ha henne med på den kommende høstens elgjakt. To av familiens jegere tok henne med en tur på lørdag, og kom entusiastiske hjem og fortalte om en ivrig og kjempeflink hund som hadde gjort akkurat det hun skulle. Søndag var det sterkt ønske om at jeg også skulle bli med for å oppleve (og lære?) dette. Husbonden stakk av gårde før oss andre, med elgkjøtt i en snor etter seg, for å lage skikkelig spor som Birka kunne snuse seg etter. Litt etter gikk jeg med Birka og til slutt kom husets sønn med Bjørk, som jo også måtte få være med på tur.

wp-1465838550597.jpg

Birka er klar!

Kort oppsummert kan jeg si at det ble en kjekk treningstur både for Birka og meg! Hun strenet av gårde med nesa i bakken. På kryss og tvers, gjennom busk og kratt, opp bratte skrenter og ned skråninger, over bekker og skogsvei gikk det! Hun holdt tempoet oppe, så undertegnede hadde til dels noe problemer med å holde følge hele tiden gjennom alle hindringene. Vi hadde med GPS, og kunne derfor følge med på hvor godt hun fulgte sporet husbonden hadde lagt fra seg hele veien. Med unntak av en gang, da vi krysset en vei, nølte hun overhodet ikke. Hun ga heller ikke fra seg så mye som et lite kvink, og vi syntes hun var verdens beste sporhund!

 

Publisert i Dyra våre, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Naturens søtsaker

Jeg har fått «blod på tann» når det gjelder å plukke ting rett fra naturen og forsøke å lage noe velsmakende ut av det. Denne gangen er det granskudd som er hovedingrediensen i produktet. Jeg var litt usikker på om det kunne være for sent, men siden sommeren stoppet litt opp her denne uka, var det ikke noe problem å finne finne nok av lysegrønne, mjuke granskudd. Da jeg syntes jeg hadde funnet nok, var det blitt omtrent to liter. De ble puttet i en kjele som så ble fylt med vann slik at det akkurat dekket skuddene, og kokt opp. Det hele fikk koke i snaut en halvtime, før granskuddene ble silt fra og væsken målt opp. Sukker ble helt over i væsken, i forholdet to deler sukker på tre deler væske. Så skulle det småputre på komfyren en nokså lang stund inntil blandingen tyknet og ble til sirup!

Fra lysegrønne granskudd, via grågrønn «guffe» (kokte granskudd), og gulgrønn «suppe» (avsilt væske), endte det opp med en rødrosa tyktflytende sirup som ble helt over på glass. Den smaker absolutt natur, men er deilig, søt og god og jeg gleder meg til å spise den på pannekaker, is eller som tilbehør til ost, mmmm!

PS! Jeg er så heldig å ha masse trær av ymse slag rundt omkring på eiendommen. Dersom du vil plukke granskudd og ikke har tilgang til egne trær, bør du spørre grunneier om tillatelse først.

Publisert i Året rundt, Bygdeliv | Merket med , , , , , , , , | 1 kommentar

Kaffekverna

dsc_0195.jpg

Når du hører ordet kaffekvern, tenker du sikkert på en gammeldags kvern som ble brukt til å male kaffebønner på. Mange har fortsatt en slik stående,  helst til pynt, kanskje på hytta. Det vil si, med mindre du er fra Østerdalen, og har interesse for gamle hus. Da kan det nemlig hende at ordet heller gir assosiasjoner til hus. Jeg har i et tidligere blogginnlegg skrevet om østerdalsstuer. Det innlegget kan du lese her. Her kommer mer om gamle hus: kaffekvernhus.

Når man ser en slik bygning og samtidig kjenner til hva ei kaffekvern er, kan man med noenlunde velutviklet fantasi lett forestille seg hvorfor bygningstypen har fått navnet kaffekvernhus. Det var slik at den opprinnelige østerdalsstua kunne bli for liten, og da behovet for mer plass meldte seg var det enklest å bygge på stua. Den ble utvidet i lengden, og så ble det bygget  et tverrøstet loft over midten av bygningen. Slik kunne huset altså likne ei kaffekvern, den ekstra etasjen på midten ble «kverna». Noen av kaffekvernbygningene ble bygget ut i to fulle etasjer, samt kaffekvern. Fra rundt 1850 og inn på 1900-tallet ble slike bygninger vanlige. De finnes i hele Østerdalen, men er mest vanlige fra Alvdal og nordover til Tolga. (For de som ikke er lokalkjent; Tynset ligger midt mellom disse to kommunene). Bygningstypen kalles også kvistloftsstue (Rørostraktene) og jeg har også hørt oppstue. (Oppland?)

På Storeggen har det stått mange hus, som vanlig var på de fleste gårder i gamle dager. Ett av husene har vært et kaffekvernhus, noe vi ser på et bilde fra tredveårene. Jeg har hørt at kaffekvernhuset her på gården en tid ble benyttet som bolig og «skole» for unge jenter som skulle lære seg å bli dugandes gårdskoner, altså måtte de lære både husstell og mye annet. Vi vet ikke når huset forsvant fra gården. Kanskje ble det solgt av de som overtok gården etter mine besteforeldre.

IMG_0007

Her ser vi i bakgrunnen kaffekvernbygningen som i sin tid sto på Storeggen. Det er nok likevel gampen i forgrunnen som er fokuset for fotografen.

Vi ønsket oss et «nytt» gammelt kaffekvernhus på gården. Vi var stadig på utkikk, men det var langt mellom slike til salgs. Noen ganger tok vi kontakt med eier der vi så et hus stå ubebodd (og mer eller mindre til forfall), men det var ingen som ville selge. Det er trist å se slike hus bare stå der og for hvert år bli litt mer signe og forfalne. Men en dag var vi heldige og kom over et kaffekvernhus som var til salgs, og som til og med lå bare noen få kilometer sør for oss, i Alvdal kommune.Vi fikk tilslag, merket stokkene og fikk hjelp til å plukke huset fra hverandre og kjøre det hjem. Dette var for tre år siden, og det har ligget lagret under presenning frem til sist høst, da arbeidet med å sette det opp igjen, startet.

last ned

Kaffekvernhuset før flytting til Storeggen, 2013. Huset hadde tidligere hatt et påbygg foran (øverste bilde) med bl.a. en glassveranda, men den var borte da vi så huset for første gang.

Noen av stokkene var dårlige, og sammen med snekker Svein Olav, bestemte vi oss for å bytte ut en del av  av første etasje med stavlaft. I tillegg ble det tegnet på et nytt tilbygg i front. Bygningen er et av de absolutt større kaffekvernbygningene, med to etasjer samt kaffekvern på midten. Hos oss vil den øverste delen bare være loft, med ståhøyde kun midt under taket.

Snekkerne har nå gjort unna sin del av jobben, heretter skal husbonden her (og litt jeg, også) overta resten alene, eller med gode hjelpere som ønsker å bidra. Og det er langt frem til et ferdig hus!

Etter at bygningen begynte å reise seg, sees den godt fra riksveien og vi får stadig spørsmål om hva vi holder på å sette opp nå. Har vi da ikke mer enn nok plass i de to andre husene på gården? Og hva skal den store bygningen så brukes til? Jo, vi har mer enn nok plass til oss selv og nærmeste familie. Ønsket vårt er likevel å forsøke å bygge opp igjen gården omtrent som den en gang var. Bruken vil selvfølgelig bli en helt annen enn i tidligere tider.Da var gården  fylt av mange arbeidsfolk, familiene var gjennomgående store og mange generasjoner bodde sammen og her var skysstasjon og overnatting for kongens menn på gjennomreise mellom Nidaros og Oslo. Vår drøm er å kunne fylle gården med folk og ulike aktiviteter. Hva det blir til til slutt, vil tida vise. Har du klave får du ku, sier et munnhell. Så har vi hus, får vi vel folk i dem etter hvert, også?

Under ser du den spede begynnelse av nyoppsettingen av huset. Pr i dag er taket nesten på plass, dvs såpass at det er tett, og da gjenstår bare resten! Her har vi ingen tidsplan, det blir ferdig når tida er inne.

Kilder til dette innlegget har vært Tynset bygdebok, bind V og Norsk kulturminnefonds Rapport 2013:1.

wp-1465405190999.jpg

Som vi ser, står bygningen nå alt for tett opptil stabburet. Dette må derfor flyttes litt lenger utover fra huset og mer til høyre, og det skal da også snues, slik at døra vil vende mot tunet. Den delen av første etasje som er  delvis skjult av stabburet, er der det var for dårlig tømmer og som derfor nå blir laget i stavlaft.

Publisert i Før og etter, Historien forteller | Merket med , , , , , , , , , | 2 kommentarer