2023

Jula er formelt over, det er trettende dag jul i dag. Ja, jeg vet at mange betegner 13. januar som siste dag på jula, men opprinnelig var det faktisk 6. januar –  altså  trettende dag jul, som markerte slutten. Her hos oss er de røde julelysene nå erstattet med pastellfargede lys og de røde dukene er puttet i vaskemaskinen for å bli klare til neste år. Juletreet er ribbet for pynt og ligger utenfor og snør ned.

Det har vært en rolig jul på Storeggen. Døtrene var hjemme i julehelgen, den eldste med sin lille familie. Jeg hadde nesten glemt hvor fantastisk det er å feire jul med små barn, men den halvannet år gamle datterdatteren vår lot oss oppleve magien sammen med henne. Hun var undrende opptatt av alle nissene som satt rundt omkring i huset og fikk også hilse på noen i levende live, både her hjemme på julaften og på en juletrefest i romjula. Høydepunktet for henne var likevel å få med hele gjengen på juletregang. Ikke bare en, men flere ganger i løpet av jula måtte vi opp av stolene, renske stemmen og danne ring rundt treet. Vi både bukket, nikket, neiet, skottet som rotter og hyttet som nissen med grøtskje og snudde oss i ringen mens vi sang, til stor begeistring for den minste.

Så til tilbakeblikk på året 2022. Hvor skal vi begynne? På denne tida i fjor var vi lykkelig naive og hadde ikke i tankene at det kunne bli krig i nabolaget til landet vårt. Vi tenkte vel fortsatt pandemi som største trussel og krise og fikk etter hvert selv sykdommen. Heldigvis ikke livstruende på noen måte, men kjedelig og vondt nok, vil jeg påstå. Omtrent samtidig som covid19 kom inn i vårt hus gikk så Russland til angrep på Ukraina. Vi lå på sofaen og fulgte med; BBC, NRK, TV2, CNN, Al Jazeera og andre kanaler forsøkte å analysere og oppdatere oss som best de kunne. Jeg husker følelsen av avmakt og sinne mot despoten i Russland og gråt over lidelsene og livene som gikk tapt. Sivile; barn og eldre men også de russiske unge, nærmest barn, som ble sendt som soldater og som antakelig ikke hadde noen muligheter til å slippe unna galskapen til sin maktsyke leder. Vi ble friske, men galskapen ute i verden fortsatte. Etter hvert ble det noe mindre intens oppmerksomhet på nyhetene, da jeg kjente at jeg måtte skjerme meg noe fra alle de grusomme inntrykkene. Samtidig fortsatte pandemien også ute i verden. Enkelte steder var det fortsatt påbudt med munnbind og andre smittehindrende tiltak langt utover våren. Vi fikk erfare det på en nydelig tur til Wien i mai, der vi besøkte yngstedatter som hadde et studiesemester i den vakre østerrikske byen. Det er forunderlig hvor fort man vender seg til ulik atferd. Da vi kom hjem, var det rart å ikke bruke dette munnbindet, mens det nå virker veldig fjernt.

Vel hjemme etter utenlandsturen var det bare å brette opp ermene og forberede den store begivenheten som skulle foregå en måned senere. Som tidligere skildret her på bloggen, var det litt av en oppgave vi hadde satt oss fore. Men med vær og alt annet som klaffet 100% ble det en uforglemmelig, rørende og morsom opplevelse sammen med brudepar og noen og åtti gjester.

Resten av sommeren gikk uten de store begivenhetene på hjemmebane. Dyra våre koste seg ute, de fleste på saftig fjellbeite og noen her hjemme på innmark. Den siste kalven ble født ute i starten av juli og fikk navnet Sonja, etter dronningen som hadde bursdag samme dag. Kalven ble i starten avvist av mora og de krevde litt hjelp for å finne ut av forholdet sitt. Det gikk fint etter hvert og hun er nå blitt en livskraftig kvigekalv som går sammen med alle de andre småkvigene i en egen innhengning i fjøset. De små oksekalvene har en egen binge, mens de største oksene og kuene har også sine områder for seg selv.

Bonden og sønnen jobbet (som vanlig) mye med ulike nødvendige prosjekter utover sommeren. Bl.a. var det et gammelt jordstykke vi leier, tilhørende datter og svigersønn, som sårt trengte oppgradering for å kunne gi avling neste år. Bondeyrket krever langsiktighet og mye arbeid gir ikke resultater før etter lang tid. Vi håper på godt resultat til sommeren. Samtidig begynte vi prosessen med å få ferdigstilt produksjonslokalet der vi skal ta inn kjøttet, foredle og selge det videre. Bonden jobbet alle timene han hadde til rådighet, men dessverre ble det forsinkelser da han i perioder måtte være mer på den andre jobben sin. Også sønnen ble travel utover høsten og på meg ble det dermed veldig mye fjøsarbeid. Heldigvis har jeg sluttet i min andre jobb og er derfor den eneste «fulltidsjobbende» på gården. Dvs. jeg er også litt barnevakt for veslegullet, noe som er en gave å ha fått mulighet til. Noe annet nytt fra august, var at sønnens kjæreste flyttet til gards, så nå er vi fire voksne beboere her. Hun jobber fulltid i nabokommunen.

Gullet vårt!

Nå ser vi frem til et nytt år da vi forhåpentligvis får ferdigstilt produksjonslokalet, men jeg er fortsatt bittelitt skeptisk til om vi klarer det og vil ikke love en «ferdigdato». Om få uker starter kalvingen, noe som krever vår oppmerksomhet og tilstedeværelse ekstra mye. Det ligger også andre oppgaver foran oss som bl.a. betyr noe reisevirksomhet. Vi skal selvfølgelig også kose oss med å ta imot gjester, den første kommer allerede om et par uker. Alt i alt ser det ut til at det blir et aktivt og arbeidskrevende, men morsomt år på Storeggen. Igjen.

Vårt nyttårsønske må selvfølgelig være fred i verden og bedre utsikter for alle. Selv erkjenner vi at vi er usedvanlig heldige og hvis vi har et nyttårsforsett må det være å skulle huske det hver dag.  

En kald, men vidunderlig vakker vinter har det vært, så langt. Nå kryper sola snart over Tronfjell igjen, dagene blir lysere og lengre og vi ser sommeren blinke der fremme i det fjerne.

Godt nytt år til alle følgere, fra Storeggen!

Publisert i Året rundt, Bygdeliv | Merket med , , , , , , , , | 1 kommentar

Maten vår, hvem skal lage den…

– og hvorfor?

Dette var overskriften på et åpent møte som Bygdekvinnelaget i bygda Vingelen i Tolga kommune arrangerte i går. Som leder Ingrid Vingelsgaard åpnet med å si, er bygdekvinnelagene opptatt av alle sider ved MAT, fra jord til bord.

Til å holde hovedforedraget var siviløkonom og meningsytrer Anders Nordstad, invitert. Alle som har fulgt med på bloggen hans har opplevd et stort engasjement for norsk mat, landbruk og bygdenorge, men aller mest henvender han seg til oss alle som forbrukere. Om du ikke allerede har lest ham, anbefaler jeg å søke ham opp. Han forklarer sammenhenger og gjør analyser som kan forstås. Nordstad har erfaring med industrielt jordbruk bl.a. fra Brasil og Tyskland, og fremstår som særlig kunnskapsrik om temaet. Han tegnet i går et nokså dystert bilde av fremtida dersom ikke vi som forbrukere bruker vår stemme til å si fra og på den måten kanskje kan bidra til å snu utviklingen.

Etter at Nordstad hadde holdt sitt drøyt timelange foredrag, fikk Erling Aas-Eng fra Bondelaget, Marius Eggen fra Eggen Gardsysteri, Morten Erik Stulen som representerte Coop Oppdal og landbrukssjef i Tolga, Kjersti Ane Bredesen, slippe til. Med det fremkom et bredere og noe mer nyansert bilde. Man går ikke sulten fra et bygdekvinnelagsmøte, som seg hør og bør var det nå lagt inn en kaffe- og kakepause med nydelig hjemmebakst. Etter pausen var det paneldebatt med innspill og spørsmål fra salen. Alt ledet med stødig hånd av Guri Jortveit, redaktør i avisa «Arbeidets Rett» (eller «Retten», som avisa kalles).

Hovedsakelig satt vi igjen med inntrykk av at det er en umiddelbar fare for at vi beveger oss mot en mørk, for ikke å si katastrofal, fremtid for norsk matproduksjon. Det er trist for landbruket, men aller mest for de som spiser mat – og det er jo oss alle sammen! Denne utviklingen må vi snu og det er opp til oss alle å gjøre noe med det – nå. Begynn for eksempel med å etterspørre og kjøpe norske produkter i butikken, det er ikke så vanskelig.

Publisert i Bygdeliv, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Lite ansiktsløft

Det er alltid noe mer som skulle vært gjort på gården – helst for lenge siden. Slike ting er for eksempel små malingsjobber her og der. På sensommeren tok vi oss endelig tid til en, nei to, av disse småjobbene, nemlig maling av vindskier og døromramming på nyfjøset og et sårt tiltrengt vedlikehold av den gamle døra til sommerstua.

Vi vil unngå å bruke moderne plastmaling som tetter treverket og ønsket fortsatt å bruke linoljemaling, men det skulle vise seg vanskeligere enn før å skaffe til veie malingen. Verken på Tynset eller Alvdal klarte vi å oppdrive den rette typen linoljemaling, men heldigvis – på Bygger’n på Os, drøyt førti kilometer nordover, kunne de hjelpe oss og vi fikk kjøpt en treliters boks av riktig kvalitet. Vi er klar over at det finnes flere nettbutikker som selger riktig god linoljemaling, men vi ønsker å handle lokalt når det er mulig. Dette både av hensyn til klima og arbeidsplasser – og egen økonomi – da nettbutikkene er atskillig dyrere enn de lokale. Fargen, lys engelsk rød, er den samme som vi tidligere har brukt på døra og panelet på fronten av stabburet og på garasjeporter. Det var den fargen som tilsvarte best den opprinnelige på stabburet, og vi ser at det nok også er den som er brukt på døra til sommerstua. Du kan se et innlegg om da stabburet ble flyttet her: https://storeggen.blog/2017/06/07/stabbursloft/

Publisert i Før og etter, Fjellregionen, Oppussingsarbeid | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Utplassering

Denne uka har vi hatt en elev fra Storsteigen videregående skole i Alvdal sammen med oss her på gården. Thea går linjen Naturbruk og elevene derfra skal ha utplassering noen uker i løpet av skoleåret for å se ulike former for drift. Vi var så heldige at hun valgte å spørre oss om å få ha sin utplassering på Storeggen.

Denne første uka hun har vært hos oss har hun deltatt i det daglige stellet med fóring og skraping to ganger daglig. I tillegg har hun jobbet med klipping av dyra og vært med og gitt dem vitaminbolus. Enn dag var hun med da veterinær Olav sjekket drektigheten på kuene. Hun fikk også se at veterinæren avhornet ei ku som hadde et «viltvoksende» horn som vokste inn mot tinningen. Videre har Thea vært med å klargjøre for dyr som skulle hentes av dyrebil tidlig morgenen etter. Hun har også deltatt i diverse forefallende arbeid, noe det alltid er behov for på gården.

Vi takker Thea for trivelig selskap og god hjelp i fjøset og håper hun har hatt utbytte av uka på Storeggen. Vi ser frem til neste utplasseringsuke litt senere i høst.

Publisert i Bygdeliv, Drift, Dyra våre, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Matrett med egen dag

En lys mainatt for noen år siden kunne vi betrakte ren idyll i denne saueflokken på en av våre nabogårder, før dyra ble sluppet på utmarksbeite.

Siste torsdag i september er passende nok fårikålens egen dag! Lammene har fått kose seg på utmarksbeite hele sommeren, og kjøttet fra dem smaker nydelig etter å ha godgjort seg i gryta et par, tre timer sammen med fersk kål og pepperkorn. Den serveres naturligvis med årets mandelpoteter til. Her i Nord-Østerdalen er det mange sauebruk og når rovdyra holder seg unna og ikke dreper og skader lam og sau, har dyra det fantastisk ute i naturen fra den spede forsommeren til sommeren er slutt tidlig i september.

Vi ventet ikke på fårikålens dag, men tjuvstartet med retten sist helg da vi skulle være mange til bords. Jeg har vel tilberedt fårikål årlig siden jeg selv stiftet familie for mange år siden, så oppskriften kan jeg i hodet. Denne gangen fikk jeg lyst til å sjekke mormors gamle håndskrevne kokebok, for å se om jeg gjør det «riktig» sammenliknet med den hundre år gamle oppskriften hennes. Litt forskjell var det, da det i boka står at kålen skal forvelles først, noe jeg ikke pleier å gjøre. Ellers var den identisk med oppskriften i mitt hode.

Siden fårikål, som kjent, blir bedre for hver oppvarming, er det viktig å lage mye. Nå har vi spist et par ganger, men det er fortsatt nok til enda en middag. Vi trenger imidlertid en pause nå, så resten er lagt i fryseren til en senere høstdag.

En vakker høstdag på Storeggen
Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Storeggen og maten | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar