Jula er formelt over, det er trettende dag jul i dag. Ja, jeg vet at mange betegner 13. januar som siste dag på jula, men opprinnelig var det faktisk 6. januar – altså trettende dag jul, som markerte slutten. Her hos oss er de røde julelysene nå erstattet med pastellfargede lys og de røde dukene er puttet i vaskemaskinen for å bli klare til neste år. Juletreet er ribbet for pynt og ligger utenfor og snør ned.
Det har vært en rolig jul på Storeggen. Døtrene var hjemme i julehelgen, den eldste med sin lille familie. Jeg hadde nesten glemt hvor fantastisk det er å feire jul med små barn, men den halvannet år gamle datterdatteren vår lot oss oppleve magien sammen med henne. Hun var undrende opptatt av alle nissene som satt rundt omkring i huset og fikk også hilse på noen i levende live, både her hjemme på julaften og på en juletrefest i romjula. Høydepunktet for henne var likevel å få med hele gjengen på juletregang. Ikke bare en, men flere ganger i løpet av jula måtte vi opp av stolene, renske stemmen og danne ring rundt treet. Vi både bukket, nikket, neiet, skottet som rotter og hyttet som nissen med grøtskje og snudde oss i ringen mens vi sang, til stor begeistring for den minste.
Så til tilbakeblikk på året 2022. Hvor skal vi begynne? På denne tida i fjor var vi lykkelig naive og hadde ikke i tankene at det kunne bli krig i nabolaget til landet vårt. Vi tenkte vel fortsatt pandemi som største trussel og krise og fikk etter hvert selv sykdommen. Heldigvis ikke livstruende på noen måte, men kjedelig og vondt nok, vil jeg påstå. Omtrent samtidig som covid19 kom inn i vårt hus gikk så Russland til angrep på Ukraina. Vi lå på sofaen og fulgte med; BBC, NRK, TV2, CNN, Al Jazeera og andre kanaler forsøkte å analysere og oppdatere oss som best de kunne. Jeg husker følelsen av avmakt og sinne mot despoten i Russland og gråt over lidelsene og livene som gikk tapt. Sivile; barn og eldre men også de russiske unge, nærmest barn, som ble sendt som soldater og som antakelig ikke hadde noen muligheter til å slippe unna galskapen til sin maktsyke leder. Vi ble friske, men galskapen ute i verden fortsatte. Etter hvert ble det noe mindre intens oppmerksomhet på nyhetene, da jeg kjente at jeg måtte skjerme meg noe fra alle de grusomme inntrykkene. Samtidig fortsatte pandemien også ute i verden. Enkelte steder var det fortsatt påbudt med munnbind og andre smittehindrende tiltak langt utover våren. Vi fikk erfare det på en nydelig tur til Wien i mai, der vi besøkte yngstedatter som hadde et studiesemester i den vakre østerrikske byen. Det er forunderlig hvor fort man vender seg til ulik atferd. Da vi kom hjem, var det rart å ikke bruke dette munnbindet, mens det nå virker veldig fjernt.
Vel hjemme etter utenlandsturen var det bare å brette opp ermene og forberede den store begivenheten som skulle foregå en måned senere. Som tidligere skildret her på bloggen, var det litt av en oppgave vi hadde satt oss fore. Men med vær og alt annet som klaffet 100% ble det en uforglemmelig, rørende og morsom opplevelse sammen med brudepar og noen og åtti gjester.
Resten av sommeren gikk uten de store begivenhetene på hjemmebane. Dyra våre koste seg ute, de fleste på saftig fjellbeite og noen her hjemme på innmark. Den siste kalven ble født ute i starten av juli og fikk navnet Sonja, etter dronningen som hadde bursdag samme dag. Kalven ble i starten avvist av mora og de krevde litt hjelp for å finne ut av forholdet sitt. Det gikk fint etter hvert og hun er nå blitt en livskraftig kvigekalv som går sammen med alle de andre småkvigene i en egen innhengning i fjøset. De små oksekalvene har en egen binge, mens de største oksene og kuene har også sine områder for seg selv.
Bonden og sønnen jobbet (som vanlig) mye med ulike nødvendige prosjekter utover sommeren. Bl.a. var det et gammelt jordstykke vi leier, tilhørende datter og svigersønn, som sårt trengte oppgradering for å kunne gi avling neste år. Bondeyrket krever langsiktighet og mye arbeid gir ikke resultater før etter lang tid. Vi håper på godt resultat til sommeren. Samtidig begynte vi prosessen med å få ferdigstilt produksjonslokalet der vi skal ta inn kjøttet, foredle og selge det videre. Bonden jobbet alle timene han hadde til rådighet, men dessverre ble det forsinkelser da han i perioder måtte være mer på den andre jobben sin. Også sønnen ble travel utover høsten og på meg ble det dermed veldig mye fjøsarbeid. Heldigvis har jeg sluttet i min andre jobb og er derfor den eneste «fulltidsjobbende» på gården. Dvs. jeg er også litt barnevakt for veslegullet, noe som er en gave å ha fått mulighet til. Noe annet nytt fra august, var at sønnens kjæreste flyttet til gards, så nå er vi fire voksne beboere her. Hun jobber fulltid i nabokommunen.
Nå ser vi frem til et nytt år da vi forhåpentligvis får ferdigstilt produksjonslokalet, men jeg er fortsatt bittelitt skeptisk til om vi klarer det og vil ikke love en «ferdigdato». Om få uker starter kalvingen, noe som krever vår oppmerksomhet og tilstedeværelse ekstra mye. Det ligger også andre oppgaver foran oss som bl.a. betyr noe reisevirksomhet. Vi skal selvfølgelig også kose oss med å ta imot gjester, den første kommer allerede om et par uker. Alt i alt ser det ut til at det blir et aktivt og arbeidskrevende, men morsomt år på Storeggen. Igjen.
Vårt nyttårsønske må selvfølgelig være fred i verden og bedre utsikter for alle. Selv erkjenner vi at vi er usedvanlig heldige og hvis vi har et nyttårsforsett må det være å skulle huske det hver dag.
Godt nytt år til alle følgere, fra Storeggen!
Storeggen 