For noen uker siden fikk vi en henvendelse fra en fransk student som ønsket tre-måneders praksis på en gård i Norge. Hun går på Purpan École d´ingenieurs, en femårig masterutdanning innen landbruk i Toulouse. Målet med dette internship er å praktisere engelsk, lære om norsk kultur og landbruk og selvfølgelig å delta i arbeidet på gården. Nå har vi hatt gleden av å bli kjent med Maiana, som er fra fransk Baskerland. Maiana er en trivelig, sosial og arbeidsom jente. Hun bidrar i det meste av arbeidet på gården og virker interessert og positiv. I starten av oppholdet var hun med oss til feriehuset vårt i Østfold, der hun også hjalp til i forbindelse med at det måtte legges nytt tak på uthuset. Venninnen Elisa har også vært noen dager her, og også hun hjalp til med stor iver. Her er noe av det Maiana har vært med på de første ukene av oppholdet i Norge:
En av de nye kalvene fikk Maiana gi navn – han heter Baskerland. Hypping av poteterFôrutleggeren skal læresNattogdag får melk fra bøtteI Østfold tas taksten av det råtne taket– og legges på på nytt etter at nytt undertak er lagetDet bugnet av bringebær og blåbær rett utenfor døraKveldsbad i OslofjordenBesøk av venninnen, Elisa.Jentene laget deilig fransk middag med sitronpai til dessertOgså Elisa tok i et tak i fjøsetUtflukt til Rausjødalen og det første norske andelsmeieriFjellturRausjødalsgeiterBesøk på Synner HaugsetraKalvekos med små NRFMaianas store ønske er å se elg. Her stiger spenningen da det er tydelige etterlatenskaperJentene tok utfordringen og dukket seg lenge og vel i ganske kalde SvarttjønnaKyra på fjellbeite inspiseres også
Produksjonslokalet vårt, av noen populært kalt Eldrimne, er snart helt klart og dermed kan vi endelig starte tillaging og salg av pølser, burgere og diverse stykningsdeler. Det var tunge tak å få alle maskinene inn i lokalet, men med alle «mann» behjelpelig, gikk det til slutt. Svoger Trond hadde forresten målt alle døråpninger og vinkler og lengder og bredder og høyder, så vi visste at det skulle gå. Godt at det er på plass, nå gjenstår et besøk fra Bokken AS som har levert maskinene. De skal gi oss bistand med igangkjøring, samtidig som elektrikeren må gjøre de siste tilkoblingene. I løpet av sommeren kommer vi til å starte opp noen prøveproduksjoner før vi mot høsten håper å komme i gang for fullt. Før vi får selge produkter må mattilsynet komme å godkjenne lokalet og (forhåpentligvis) gi oss tillatelsen vi trenger.
Sondre lesser av traileren Så fraktes det videre opp over tunet– til Eldrimne, der Maiken, Jorunn og undertegnede venter for å bistå med håndmakt siste biten Endelig er alt pakket ut og på plass i lokaletUtenfor lokalet og en fornøyd Sondre, beiter dyra fredelig, uten tanke på hva som foregår her inne
Forresten har vi vært på kurs på Nofima igjen – slett ikke dumt med repetisjon og enda mer ny kunnskap. Også denne gangen var det pølsemakerne Tom og Lene som holdt kurset, men nå var det med flere deltakere fra andre lokalmatprodusenter. Artig å stifte bekjentskap med kollegaer andre steder i landet.
Lene og leverposteienSpekepølser – skal bliPølsemaker Tom forklarer hvordan røyking fungerer
Vi har vært på to-dagers opplæring ved Nofima. Nofima har fine lokaler på Ås, like ved Veterinærinstituttet og NMBU; Norges miljø- og biovitenskapelige Universitet.
Vi ble møtt av den hyggelige og kunnskapsrike pølsemakeren Tom Chr. Johannessen, som startet med å gå gjennom teori om kjøttråstoff, ingredienser og metodikk ved pølseproduksjon, med oss. Han laget også resepter for oss og forklarte kjemien i disse slik at vi senere kan lage våre egne resepter. Vi lærte at i pølsemakerfaget kalles det resepter, det som i kokkefaget heter oppskrifter.
Mye teori å forholde seg til, men viktig og nødvendig å kunne noe om.
Etter litt lunsj i byggets lekre kantine, var det tid for praksis. Det var spennende å se lokaler med utstyr for alt man kan tenke seg for fremstilling av og forskning på mat, både fra fisk, kjøtt og grønnsaker og også et velutstyrt fullskalabakeri med solide analysemuligheter. Noen eksempler på forskningsprosjekter:
«Fiskeskjell inneholder kollagen. Nofima skal finne ut om skjellene kan benyttes til produksjon av fiskegelatin som skal brukes videre i bioplast»
eller
«I GutFeedingNow studerer vi helsemessige effekter av nye plantebaserte ingredienser og produkter basert på norske råvarer, med fokus på proteinfordøyelse og effekter på tarmflora og tarmhelse»
eller
«Prosjektet tar for seg utfordringer kjøttindustrien står overfor som hvordan redusere innholdet av mettet fett i bearbeidede kjøttprodukter uten at det går på bekostning av sensorisk kvalitet og hvordan utnytte overflødig animalsk fett til miljøvennlige biobaserte emulgatorer».
Ganske forskjellige områder, altså, og alt skal komme oss forbrukere og samfunnet til gode. Heldigvis er de også opptatt av å dele kunnskap, og arrangerer fagdager, kurs og seminarer for matprodusenter og andre. Det er her vi kommer inn i bildet. Vi var mektig imponerte over at vår lille bedrift bli invitert inn og får lov å ta del i slik kunnskap.
Nå fikk vi demonstrert og prøvd de ulike maskinene som vil være aktuelt å benytte for oss i vår produksjon, slik som kjøttkvern og blander, samt diverse annet utstyr som er praktisk å ha. Vi startet med å lage karbonader. Nå fikk vi også selskap av nok en pølsemaker, Lene Øverby, som Tom mente skal overta som ansvarlig når han en gang går av med pensjon. Begge disse har solid teorifaglig bakgrunn og masse erfaring og kunne i tillegg formidle kunnskap på en glimrende måte.
Tom i gang med å kverne kjøttKjøttet veiesog så skal det måles opp riktig mengde krydder,ProduksjonsromKrydder etter smak, potetmel og saltSå er det vår turGanske lekkert, hva?Middagen ble ganske enkelt karbonader på brødskiva i dag
Dag nummer to startet også med teori, men etter en times tid var det tid for praktisk arbeid igjen. I dag skulle vi lage pølser. Først ferske pølser med naturtarm:
Viktig med riktig bekledningMelk tilsettes den kvernede kjøttdeigenLene demonstrererPølsestoppingSå skal pølsene tvinnesog de ser da vitterlig ut som ordentlige, fine pølser!Til slutt henges pølsene opp på et stativ slik at de beholder formen sin. I vårt tilfelle ble de fryst ned de siste timene før vi skulle reise, for at de skulle holde seg på turen hjemover.
Siste post på programmet var å lage spekepølse. Litt annerledes enn fersk pølse, og her ble det brukt fibertarm. Etter stopping ble pølsene veid og merket, og så skal de henge til de har tørket. De vil fastne etter hvert som Ph-verdien synker.
Kjennes deigen bra ut nå, mon tro?Renhold er ekstremt viktig i dette arbeidet og godt utstyr er halve jobben, minst!Da er vi i ferd med å avslutte vårt opphold på Nofima for denne gang.Tusen takk til Tom og Lene!Vi har fått mye å tenke på!
Nå henger pølsene her og det er bare å vente…
Dette var starten på vår opplæring innen kjøttforedling. Neste skritt blir et større kurs med flere deltakere som skal starte opp til sommeren. Vi gleder oss!
Det er trangt om plassen når årets første kalver samles for å bli undersøkt for hornanlegg. Det er ikke ønskelig at kuene har horn, både for vår egen sikkerhet og for de andre kyras velferd. Reglene er slik at de kalvene som har anlegg for å få horn, må avhornes mens de er helt små. Det gjøres skånsomt av en veterinær, mens kalvene er bedøvet. Noen ganger er det ikke mulig å kjenne om kalvene har slike anlegg tidlig nok og derfor er det fortsatt noen voksne kyr med horn hos oss. Nå har vi en okse som er det som kalles homozygot kollet. Den har da to like utgaver av et ønsket gen, nemlig genet som ikke gir horn. De kalvene som får denne oksen til far, skal derfor ikke bli født med slike anlegg. At dyret er kollet betyr forresten at det ikke har horn.
Kalvene er samlet i en av de små bingene og blir merket med rødt eller grønt etter om det kjennes hornanlegg på dem, eller ikke. De voksne kuene står fredelig og eter frokosten sin mens kalvene blir undersøkt.
Nå har vi undersøkt de 18 kalvene som hittil er født om de har hornanlegg. Det er gjort avtale med veterinæren, som kommer om et par dager for å avhorne de sju som vi kunne kjenne anlegg på. Det kan blir flere, da vi fortsatt vil ha noe tid til å kjenne anlegg på de aller yngste kalvene når de er blitt litt eldre.
I følge tall fra Statistisk sentralbyrå i september 2021, var nedgangen i antall gårdsbruk siden 2010 på 17,4 prosent. Fra 2019 til 2020 ble det 592 færre gårdsbruk i Norge. Hver gård har i snitt blitt større, med 17,5 dekar mer jordbruksareal og for gårder med dyr har antallet økt fra 51,7 i 2010 til 67,6 dyr i 2020. Det er altså blitt færre bønder, men hver bonde har fått mer å gjøre. Og inntekten? Nei, den har nok ikke økt i takt med arbeidsinnsatsen.
Det lyser i fjøset selv om mørket og kulda har senket seg og det kanskje er søndag, 17.mai eller julaften.
Mange lurer nok veldig på hvorfor i alle dager vi startet med dette arbeidet i (mer enn) godt voksen alder, slik vi gjorde for snart ti år siden. Og hva med neste generasjon som nå er godt i gang med å forberede seg på å overta Storeggen en gang i ikke alt for fjern fremtid?
For min egen del handlet det å flytte hit hovedsakelig om erkjennelsen av å trå inn i en svært lang familiehistorie som strekker seg minst tilbake til 1634. Det var som en slags puslespillbit som kunne puttes inn på rett plass. I utgangspunktet hadde jeg verken kunnskap eller ønske om å drive gården på fulltid. Bonden, derimot, hadde lenge hatt et ønske om å drive gård, og endelig var dette noe han fikk meg med på da vi for drøyt elleve år siden ved en tilfeldighet oppdaget at den tidligere slektsgården var til salgs. Og resten er, ja nettopp, historie (les mer f.eks. under fanen Prosjekt Storeggen).
Etter den spede begynnelsen på eventyret vårt, fra vi flyttet inn i 2012 via de første ti drektige kvigene som kom to år senere, har mye skjedd. Det meste er dokumentert her på bloggen, både når det gjelder hus og omgivelser for oss tobente og driften og oppgraderingen for dyra. Nå, i januar 2023, har vi et godt, hensiktsmessig fjøs som er fylt opp med rundt nitti dyr, med stort og smått. Og smått har begynt å komme; Kalvingen, det aller koseligste, men også mest nervepirrende og av og til verste vi opplever, er i gang. Det har startet på beste måte i år. Tre fine, yndige små kvigekalver spretter nå rundt i fjøset. De neste to månedene blir det travelt da de fleste dyra skal kalve, og helt frem til juli vil det komme noen «slengere». Nå har bonden, sønnen og jeg planlagt hvor de forskjellige dyra skal plasseres når sommeren kommer og de skal ut på den grønne eng – eller fjell, for de fleste av dem.
Tre nye kalver har kommet og flere vil det bli de neste månedene. Her representert ved kalven Rut.Noen dyr er «hjemme» om sommeren, til fornøyelse for små og store – men de fleste er på fjellbeite en mils vei fra gården vår. (Bilder fra sist sommer. Klikk på bildet for å se hele)
Så, tilbake til spørsmålet hvorfor vi startet med dette arbeidet. Bonden opplever det svært meningsfullt, han liker å jobbe fysisk og har hele livet likt å lære nye ting, både praktiske ferdigheter og teori, noe han får i fullt monn her på gården. Et element om å fylle inn historien har nok spilt en rolle også for han. Kanskje gjelder det samme for sønnen som ønsker å overta. Det er i hvert fall viktig for oss at neste generasjon ønsker å fortsette det vi har startet, for ellers ville vår del av historiebrikken blitt mer meningsløs. Selv har jeg disse årene blitt bevisst hvor viktig matproduksjonen i landet vårt er. Vi produserer rundt 40% av maten vår selv, i krisetider, som etter den tørre sommeren 2018, har den vært nede i 30% (det er litt forskjellig hvordan det regnes ut, men uansett syns jeg det er alt for lite og nokså skummelt). Norge sender mye råvarer ut av landet og importerer tilbake foredlet mat. Vi har vårt lille bidrag til å endre dette, følg oss gjerne i prosessen der vi har som mål å selge våre egne kjøttprodukter. Når dagene ikke er alt for kalde (i morges våknet vi til minus 28) og det ikke er andre, mer presserende oppgaver, jobbes det på i produksjonslokalet. Vi krysser fingre for at vi er i gang om ikke alt for mange måneder.
Takk for at du besøker bloggen min :-) Her skrives om dette og hint,; ulike temaer som opptar meg i mitt relativt nye liv på landet - på Tynset i Nord Østerdal. Innleggene spenner fra fascinasjoner over natur, oppussingsarbeid på gården, små historier fra området/gården og ulike aktiviteter eller kulturinnslag man kan oppleve i Fjellregionen. Legg gjerne igjen en kommentar, eller følg bloggen. Da blir jeg glad!
Storeggen 