Det er alltid noe mer som skulle vært gjort på gården – helst for lenge siden. Slike ting er for eksempel små malingsjobber her og der. På sensommeren tok vi oss endelig tid til en, nei to, av disse småjobbene, nemlig maling av vindskier og døromramming på nyfjøset og et sårt tiltrengt vedlikehold av den gamle døra til sommerstua.
Vi vil unngå å bruke moderne plastmaling som tetter treverket og ønsket fortsatt å bruke linoljemaling, men det skulle vise seg vanskeligere enn før å skaffe til veie malingen. Verken på Tynset eller Alvdal klarte vi å oppdrive den rette typen linoljemaling, men heldigvis – på Bygger’n på Os, drøyt førti kilometer nordover, kunne de hjelpe oss og vi fikk kjøpt en treliters boks av riktig kvalitet. Vi er klar over at det finnes flere nettbutikker som selger riktig god linoljemaling, men vi ønsker å handle lokalt når det er mulig. Dette både av hensyn til klima og arbeidsplasser – og egen økonomi – da nettbutikkene er atskillig dyrere enn de lokale. Fargen, lys engelsk rød, er den samme som vi tidligere har brukt på døra og panelet på fronten av stabburet og på garasjeporter. Det var den fargen som tilsvarte best den opprinnelige på stabburet, og vi ser at det nok også er den som er brukt på døra til sommerstua. Du kan se et innlegg om da stabburet ble flyttet her: https://storeggen.blog/2017/06/07/stabbursloft/
Fjøsdørene får sin røde omrammingBonden i stigen på nordsida av fjøsetSnart ferdigDøra til sommerstua var i sterkt behov av litt omsorgsfullt stellDet hjalp, men noe mangler fortsatt – ser du hva?Gudleik koser seg på dørstokken der sola fortsatt varmerHer er jobben ferdig. Døra har fått full omramming, også på oversiden.
Denne uka har vi hatt en elev fra Storsteigen videregående skole i Alvdal sammen med oss her på gården. Thea går linjen Naturbruk og elevene derfra skal ha utplassering noen uker i løpet av skoleåret for å se ulike former for drift. Vi var så heldige at hun valgte å spørre oss om å få ha sin utplassering på Storeggen.
Denne første uka hun har vært hos oss har hun deltatt i det daglige stellet med fóring og skraping to ganger daglig. I tillegg har hun jobbet med klipping av dyra og vært med og gitt dem vitaminbolus. En dag var hun med da veterinær Olav sjekket drektigheten på kuene. Hun fikk også se at veterinæren avhornet ei ku som hadde et «viltvoksende» horn som vokste inn mot tinningen. Videre har Thea vært med å klargjøre for dyr som skulle hentes av dyrebil tidlig morgenen etter. Hun har også deltatt i diverse forefallende arbeid, noe det alltid er behov for på gården.
Thea vasker no-fence-bjeller og -batterier som kyra gikk med på fjellet i sommer.Hun får kua inn i behandlingsboksen– og klipper (barberer) den når den er trygt på plass i boksen.Sondre gir kua vitaminbolus.Da er du ferdig og skal få slippe løs igjenThea gir seg også tid til litt kos med oksene, her er det Gulliver som er den heldigePå tide med en matpauseLunsj på fjøskontoretThea følger interessert med når veterinær Olav sjekker om kyra har blitt med kalv i løpet av sommeren. Sommer hadde et horn som vokste inn i tinningen, og det måtte fjernes.
Vi takker Thea for trivelig selskap og god hjelp i fjøset og håper hun har hatt utbytte av uka på Storeggen. Vi ser frem til neste utplasseringsuke litt senere i høst.
En lys mainatt for noen år siden kunne vi betrakte ren idyll i denne saueflokken på en av våre nabogårder, før dyra ble sluppet på utmarksbeite.
Siste torsdag i september er passende nok fårikålens egen dag! Lammene har fått kose seg på utmarksbeite hele sommeren, og kjøttet fra dem smaker nydelig etter å ha godgjort seg i gryta et par, tre timer sammen med fersk kål og pepperkorn. Den serveres naturligvis med årets mandelpoteter til. Her i Nord-Østerdalen er det mange sauebruk og når rovdyra holder seg unna og ikke dreper og skader lam og sau, har dyra det fantastisk ute i naturen fra den spede forsommeren til sommeren er slutt tidlig i september.
Vi ventet ikke på fårikålens dag, men tjuvstartet med retten sist helg da vi skulle være mange til bords. Jeg har vel tilberedt fårikål årlig siden jeg selv stiftet familie for mange år siden, så oppskriften kan jeg i hodet. Denne gangen fikk jeg lyst til å sjekke mormors gamle håndskrevne kokebok, for å se om jeg gjør det «riktig» sammenliknet med den hundre år gamle oppskriften hennes. Litt forskjell var det, da det i boka står at kålen skal forvelles først, noe jeg ikke pleier å gjøre. Ellers var den identisk med oppskriften i mitt hode.
Siden fårikål, som kjent, blir bedre for hver oppvarming, er det viktig å lage mye. Nå har vi spist et par ganger, men det er fortsatt nok til enda en middag. Vi trenger imidlertid en pause nå, så resten er lagt i fryseren til en senere høstdag.
Fortere og fortere går tida. Før «i væl’n», som de gamle her ville ha sagt, var det nettopp de gamle som klaget over at tida gikk fort, men nå høres det like ofte fra en ungdom som fra et gammelt menneske. Det må være tida vi lever i som gir oss en sånn opplevelse, tenker jeg. Det som får meg til å reflektere over dette med tid nå, er at det allerede har blitt høst. I hvert fall sier kalenderen at den første høstmåneden, september, er godt i gang. På en gård er det gjerne sånn at man følger litt ekstra godt med på både været og året som helhet. Arbeidet bestemmes naturlig nok av hvor man befinner seg i sesongen – eller året. Nå er andreslåtten unnagjort. Jordene ligger der nyfriserte med gresstubbene sine og frister hunder og katter til en enklere jakt på mus og vånn (jordrotte). Eller bare til en aldri så liten frisk løpetur. Nattefrosten har så vidt meldt sin ankomst hos oss, men dagene er som litt over middels gode sommerdager med sol som varmer og gir temperaturer rundt tjuetallet.
Graset er nyslått og lagt i en stor haug for å bli til plansiloBildekksidene hentes. De er tunge, så traktoren er god å ha Langt ute på jordet er Birka svært så fornøyd med jaktmulighetenePlast må, dessverre, til for at foret skal holde seg gjennom en hel høst, vinter og vårFint å være flere som strekker og drarPlasten er på plass og dekksidene skal legges på toppen for å holde den på plass
Likevel, snart er det tid for å ta hjem dyra fra fjellet. De fleste dyra i flokken vår har nå kunnet kose seg i flere måneder på fjellbeite. Nå begynner beitet å bli litt skrinnere for dem, i tillegg vil det etter hvert bli folksomt i området av fugle- hjort- og etter hvert også elgjegere. Vi må dessuten gjøre denne jobben med å kjøre dem hjem når vi har mulighet til det, rent tidsmessig. Det er alltid en liten kabal, som helst skal gå opp. Nå er vi fire voksne fastboende på gården vår, noe som gjør en betydelig forskjell i arbeidsbelastningen, men det er samtidig blitt flere dyr og mer å gjøre, totalt sett.
Enn så lenge kan Gulla og de andre nyte tilværelsen utendørsSkyggene er lange og høsten banker definitivt på – en ny sesong er i emning.
Alt er godt, syns den lille hjerteknuseren vår og lesker seg med bær i koppen rett fra buskene.
Vi har sanket bær. Først og fremst har det blitt plukket hagebær, det vil si rips og solbær. I følge familiemedlemmer som har vært mer på fjelltur enn meg den siste tida, er det lite eller ingen multebær å finne i år, så da dropper jeg å lete etter det. I dag har jeg imidlertid vært på bringebærtur i det nydelige sensommerværet og sanket med meg to og et halvt kilo. Nå står det bringebærsyltetøy i kjelleren ved siden av ripsgele og solbærsyltetøy som ble plukkete og kokt for noen dager siden. Noen få flasker solbær- og ripssaft har det også blitt. Saftkokeren som ble innkjøpt i fjor har virkelig fått gjøre nytte for seg.
Vi rakk å plukke ripsen før den ble for moden slik at geléen ble stiv uten tilsetning.Saftkoker – et supert hjelpemiddel!
Å rusle ute blant bærbuskene på slike fine soldager, er som meditasjon og balsam for sjelen. I dag glemte jeg tiden, og plutselig viste det seg at jeg hadde vært ute i fire timer uten å ense at det var langt forbi lunsjtid. Mot slutten dukket sønnen opp og ble med på plukkingen. Han og samboeren har vært på mange turer den siste tiden, men da har det i hovedsak vært kantareller som har vært målet.
Kantareller fra sønn og svigerdatter – – tørrstekt i panne med bacon, persille og hvitløk, mmmm!Vi har hatt trivelig selskap under bærplukkingen, viktig at noen tester smaken underveis.Bringebær – rett i koppen! Fint med litt selskap i bærkrattet
Det plukkes visst bare omtrent ti prosent av all bær i landet vårt. Da jeg var barn, var det annerledes. Da dro hele familien stadig ut på tur med det mål for øyet å drive matauk ved å fylle bærspann med de deiligste råvarer – aldeles gratis fra utmarka. Den gangen var det en nødvendighet for de fleste familier å spe på matbudsjettet ved å lage eget syltetøy og saft. Jeg innrømmer at det ikke alltid var like gøy å være med på bærtur, særlig tyttebær og blåbær syntes jeg var nokså kjedelig å plukke. Kanskje fordi jeg ikke var så veldig glad i akkurat de bærslagene, eller også fordi det er mer slitsomt å måtte bøye seg for å plukke slike bær. Dette i motsetning til for eksempel bringebær. Der jeg var i dag kunne jeg nærmest bare stå på samme flekken og snu meg etter hvert som jeg plukket. Det bugnet nærmest av bringebær. Det er klart at det da er morsommere å plukke enn når det er så skrint at man må lete etter hvert bær.
Heldigvis er nå noen av kjellerhyllene fylt opp av ferske godsaker – ripsgelé, solbærsyltetøy, bringebærsyltetøy og saft – ved siden av (fortsatt) tomme norgesglass, multer fra et annet år, julebrus og gløgg fra i fjor og diverse annet kjellerfyll.
Det er fortsatt mengder av bær der ute, både bringebær, blåbær og tyttebær – og nok til alle som orker og vil. I morgen skriver vi første september, men det betyr ikke at det er for sent. Snart er det helg, så planlegg en bærtur, da vel!
Takk for at du besøker bloggen min :-) Her skrives om dette og hint,; ulike temaer som opptar meg i mitt relativt nye liv på landet - på Tynset i Nord Østerdal. Innleggene spenner fra fascinasjoner over natur, oppussingsarbeid på gården, små historier fra området/gården og ulike aktiviteter eller kulturinnslag man kan oppleve i Fjellregionen. Legg gjerne igjen en kommentar, eller følg bloggen. Da blir jeg glad!
Storeggen 