Det går seg til med kaffekvernhuset, kanskje blir det ferdig en gang…

DSC_0394

Kaffekvernhuset har reist seg sakte men sikkert, etter at det ble plukket fra hverandre for seks – sju år siden der det sto på gården Finktrøa, rett over grensa til Alvdal. Det ble tatt opp til Storeggen, for så å bli puslet sammen igjen her og fikk byttet ut noe av det som var i for dårlig stand. Flere tidligere innlegg har vist denne historien (se her og her). Periodevis har huset stått her uten noen virksomhet i, men i rykk og napp har det gått fremover og nå begynner vi å skimte hvordan huset vil bli seende ut, også innvendig.  

Man går først inn i en entre, med henholdsvis bad og vaskerom/teknisk rom på hver side. Kjøkkenet er hjertet i kaffekvernhuset. Det er det første rommet du kommer inn i etter entreen, og all videre trafikk inn i huset går gjennom kjøkkenet. Heldigvis kunne vi bruke den originale trappa som fulgte med huset. Etter noen alvorlig tunge tak for å få den inn, for så å bli vasket, skrapt og malt, kom den på plass på kjøkkenet. Gelender mangler fortsatt og skal tillages etter gammel mal. Blåfargen ble valgt etter en gammel kjøkkenbenk som også skal få sin plass sammen med en tallerkenhylle som hører til. Et matskap ervervet på en auksjon på Bortistu’ Neby, ble også malt i samme blåfarge og skrudd opp på veggen. Under skapet skal det etter hvert komme en vanlig kjøkkeninnredning. Med unntak av ytterveggen som måtte isoleres og kles med panel, er kjøkkenveggene beholdt som tømmervegger, men til forskjell fra de fleste andre tømmerveggene her på gården, er disse malt. Siden blåfargen på bl.a. trappen i rommet er såpass kraftig, valgte vi en lys grå farge på tømmeret. Rommet har også lite naturlig lys, da vinduslyset kun kommer fra vest.

Pipe måtte jo huset ha, og den ble murt opp av bonden før vi malte og la gulv.  Her kan du se noe av prosessen, så langt:

Når man kommer inn på kjøkkenet, ligger det som skal bli stua i fløyen inn til venstre.  Veggen mot kjøkkenet har vi beholdt som tømmervegg, mens de andre veggene er kledd med østerdalspanel malt i den klassiske fargen gustaviansk blå:

På kjøkkenets høyre side blir det to soverom, innenfor en liten mellomgang. Døra som skal settes opp for å skille dette fra kjøkkenet,  er en fin dobbelt skyvedør som vi har funnet på låven, pusset og malt. Foreløpig står døra «på vent» til vi får den på plass på skinnene den skal henges på. Det har jeg gledet meg til lenge, men må vente litt til. Soverommene er malt i henholdsvis dus rosa og grønt (Bildene yter ikke fargene rettferdighet!)

I andre etasje kommer selve drømmesalen! Det er ett stort rom som består av hele midtstykket, eller oppstua, på kaffekverna. Der håper vi at det kan arrangeres både det ene og det andre – det skal bli plass til mange. Her er veggene klargjort til tapetsering, og de skal få noe utsmykninger i tillegg (den som følger med, får se). En liten del av veggene skal også her forbli rå tømmervegg.

I de to fløyene på hver side av drømmesalen, blir det henholdsvis et stort familierom, soverom, arbeidsrom og bad. De rommene venter fortsatt på skillevegger, kledning og gulv.  

Fortsatt gjenstår mye, men det er morsomt å jobbe nå når det har kommet til farger og interiør. Takk for at du ble med på  omvisningsrunden. Fortsettelse følger, uvisst når. 

Publisert i Før og etter, Oppussingsarbeid | Merket med , , , , , , , | 4 kommentarer

Tidligpåskeblogginnlegg

Hønsene representerer levende påskepynt

Du kan lage et tidligpåskeblogginnlegg, sa bonden. Så her kommer det, på palmesøndag, påsken 2020. Dette rare, skumle og annerledes året vi er i nå. På våre trakter skulle det vært fullt opp av påsketurister nå. Hyttefolk, studenter, venner og familie som besøker slekt, slik det har pleid å være i uminnelige tider. Nå kommer ingen. Da jeg var barn, dro vi på besøk til besteforeldre her, og senere til hytta som mine foreldre fikk bygget da jeg var i tenåra. I voksenlivet har tradisjonen fortsatt, ved å dra til familiehytta, og senere, når vi ble flere familier å dele på godene, også det vesle huset etter min mormor. I tillegg til samvær med familie, var påskeferie skiturer, påskeskirenn, appelsiner, Kvikklunsj, yatzy og kortspill.

Nå bor vi altså her, midt i påskeparadiset – heldige som vi er. Vi har god plass rundt oss, og trenger ikke anstrenge oss særlig mye for å holde de anbefalte to meterene mellom oss og andre. Likevel er det noe som føles feil. Gjesterommene står tomme, sengene er uoppredde og trenger ikke klargjøres til påskegjester, slik de pleier. De voksne barna og deres kjærester, holder seg der de bor, og vi vet ikke når vi kan få treffe dem igjen. En smule økt bekymring kan vi også kjenne på, da de bor i områder der smitten er ganske omfattende og høyest i landet vårt. Vi holder kontakten med dem både på telefon og ikke minst andre sosiale medier. Tradisjonen tro tar vi en påskequiz, selv om vi sitter i hver vår stue, med opp til fem-sekshundre kilometer mellom oss. Jeg har også investert i et fyldig kryssordblad, og har flere uleste bøker, så det skal ikke bli vanskelig å få tida til å gå.

Før påskeferien startet, var jeg stort sett også her – med hjemmekontor. Hektiske og annerledes dager, med jobbing fra kjøkkenbordet på Storeggen. Nå har jeg fått ferie og dagene går sin vante gang her på gården. Det betyr selvfølgelig fjøsstell morgen og ettermiddag, både for kyr og geiter. Som avveksling holder vi på litt i kaffekvernhuset. Maling ble innkjøpt før påske, sånn at vi ikke skulle risikere å gå tomme, og materialer har vi også liggende klare.

Foreløpig har vi dermed ikke vært på skitur, men det er jo mye igjen av påsken – ja, den har vel strengt tatt ikke startet riktig ennå. Selv har jeg nå fri til over påske, mens bonden jobber både her og «der», altså på den andre jobben sin. Litt fritid blir det nok likevel, også for han.

Vi sender våre beste ønsker om god påske til nære og fjerne blogglesere. Ta godt vare på dere selv og ta hensyn til smittevernanbefalinger.

Publisert i Året rundt, Fjellregionen, Oppussingsarbeid | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Mars 2020

Mye dreier seg om koronasmitte, karantene og sykdom nå. Verden har vel aldri opplevd en liknende situasjon med en sånn krise som rammer hele kloden og som vi blir konfrontert med gjennom sosiale medier med en voldsom kraft. Her oppe i vår lille, fredelige del av verden, er vi, nærmest som vanlig, veldig heldige, i hvert fall foreløpig. Fjellregionen har en situasjon som fortsatt betegnes som liten til moderat risiko. Likevel er det mange som berøres, ved å være i karantene hjemme eller hjemme for å passe barn pga at skoler og barnehager er stengt. Regionen har innstendig anmodet om at folk fra andre områder holder seg borte for ikke å bringe smitte inn til oss. Vi håper alle forstår alvoret og tar dette inn over seg.

Så, mer enn nok om koronasituasjonen.

Killingene har vokst og er daglig ute i «barnehagen», altså hundegården. I dag var det datter og kjæresten hennes som fulgte dem dit. Som regel løper de firbente rett opp og inn gjennom porten, men det hender, som i dag, at en og annen finner noe mer spennende på veien og da er de ikke alltid like greie å håndtere.

I tillegg til det vanlige gårdsstellet med kyr, høns og geiter, jobber vi litt i kaffekvernhuset, bl.a. med å male tak. En skitur har vi også tatt oss tid til, og vi er i det store og hele mye utendørs der vi har selskap av diverse dyr og fugler.

Vi oppfordrer alle til å ta vare på seg selv og følge rådene fra myndighetene. Og vi håper situasjonen vil normalisere seg igjen raskt.

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Nytt beiteland

I lia under Fåsten er det en skogteig som tilhører Storeggen. Vi vil ordne mer beite for kyra våre i nærheten av gården, derfor har nå Glommen Mjøsen Skog begynt å felle trærne for oss på dette området slik at det skal bli fremkommelig og greit for dyra våre å ta seg frem og finne beite. Killingene, som nå virkelig har fått opp energinivået, skal få ta seg av en del av landskapspleien på området. Vi ser for oss at det kan bli et trivelig beiteland der geit og ku går sammen. Men først vil det måtte ryddes noe av oss mennesker når skogsmaskinene har gjort sitt. I dag ligger det store hauger med kvist og kvast der hvor det er hogget. Tømmeret som allerede er tatt ned, er lagt i pene hauger på kanten av jordet nedenfor nyryddingen. Det lukter så godt når du passerer.

For meg kan det virke ganske uoverkommelig bare å skulle rydde opp etter at tømmeret er ferdig hogget ned og fraktet bort. Likevel slår det meg hvor utrolig effektivt og lettvint alt er nå fremfor hvordan det må ha vært i eldre tider. Før motorsaga kom på -50-tallet, sto tømmerhoggerne med sin store håndsag, tigersvansen, og slet dypt inne i skogene hele den iskalde vinteren. Det hendte visst ikke sjelden at klærne frøs fast i veggen i de dårlig isolerte tømmerkoiene de bodde i. Tømmeret måtte trekkes på snøen av hester ned til islagte elver, for så å fløtes nedover når isen gikk utpå våren. Alt sammen fysisk hardt og farefullt arbeid.

Syns det her passer godt med diktet Tømmerkoievise, av selve skogens dikter, Hans Børli. Visa er udødeliggjort av Erik Bye https://sonichits.com/video/Erik_Bye/T%C3%B8mmerkoievise
Vi kan forestille oss at drømmer om varme land, palmer, blomster, frukt, vin og lettkledde jenter var det som hjalp hardhausene å holde ut det enorme strevet i tømmerskogen. Skjønt, alt var ikke bare trasig. Mange av våre beste skiløpere hadde arbeidet sitt i tømmerskogen. Ja, i følge folkoristen og forfatteren Thor Gotaas, var alle skiløperne for 200 år siden skogsarbeidere. Det finnes mange historier om dem som gikk på ski for å komme frem og delta i skirenn i Oslo eller andre steder, flere mil unna. Styrken de fikk gjennom arbeidet gjorde dem til enestående atleter uten trenere – eller treningsprogrammer overhode.

Tømmerkoievise

Her er det kaldt og kustli´ Karl
med snø og sno fra nord.
Men langt i sør fins varme land
med palmesus og sol.
Der skulle vi ha vøri Karl.
Vi skulle reist i fjor.
Der skulle vi ha vøri Karl.
Vi skulle reist i fjor.

Du har vel hørt om syden Karl
der kokospalma står
så lang og slank at toppen opp
i sjølve himmel´n når.
Der skulle vi ha vøri Karl
med tigersvansen vår.
Der skulle vi ha vøri Karl
med tigersvansen vår.

Der vekser brød på trea Karl.
Ja, tru meg om du kan.
Å alle drekker palmevin
av store fem-potts spann.
Der skulle vi ha vøri Karl.
Da hadde det gått ann.
Der skulle vi ha vøri Karl.
Da hadde det gått ann.

Der fins det fine jenter Karl.
Dem danser rundt i ring
med blomst i hår
og strå om lend
å ellers ingen ting.
Der skulle vi ha vøri Karl
hos Lola og Lu Ping.
Der skulle vi ha vøri Karl
hos Lola og Lu Ping.

Du sitter stur og stille Karl
Du jonter på en skrå.
Det er så langt til sydens vår
å palmekysten blå.
Dit skar vi aldri komma Karl
Det kan du lite på.
Dit skar vi aldri komma Karl
Det kan du lite på.

Publisert i Bygdeliv, Drift | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Bygdekvinnelaget

For noen år tilbake ble jeg medlem i bygdekvinnelaget, noe du kan lese om her. Laget som jeg er medlem av, er Fåset. Fåset er ei lita bygd litt sør for Tynset sentrum, og veien opp til det mer kjente Savalen går gjennom bygda. Gården vår ligger egentlig utenfor selve Fåsetbygda, men hører til skolekretsen der. Mot slutten av fjoråret skulle det være årsmøte i bygdekvinnelaget vårt, og spørsmålet var om det skulle legges ned, eller om noen likevel ville ta på seg styreverv og forsøke å få laget på fote igjen. Siste året hadde det vært så godt som ingen aktivitet og ikke et fungerende styre. Gjennomsnittsalderen på medlemmene økte og de fleste følte vel at de hadde nok av ansvar og aktivitet i livet ellers. Kort fortalt ble det likevel denne kvelden stablet et styre på bena. Det ble sagt at noen av bygdas yngre kvinner hadde gitt uttrykk for interesse for å melde seg inn, så vi ønsket å gi laget en sjanse. Vi bestemte samtidig at vi ville arrangere en kveld der vi inviterer Connie fra Den grønne låven. Vi håper flere av bygdas – og andre – unge og eldre damer finner veien til Fåset skole denne kvelden.

Bildet kan inneholde: tekst

I dag var jeg på regionmøte i Alvdal sammen med Gerd og Anna fra Fåset. Der var folk fra hele Nord-Østerdalen, og vi fikk blant annet et interessant lite foredrag av Hege Barstad som utdanner seg til bunadtilvirker, et yrke kanskje de færreste har hørt om. Hun syr, reparerer og syr om bunader, og vi fikk se eksempler på en gammel alvdalsdrakt som hun har funnet tilbake til og begynt å sy til både unge konfirmanter og gamle damer på noen og åtti! Det var befriende å høre henne og se ulike eksempler på stoffer og forklær som ikke nødvendigvis er godkjent av «bunadspolitiet». Hun hadde for eksempel selv et forkle med nydelige store røde blomster – fordi hun liker farger og syns det er så lite av det i det forkleet som er vanlig til bunaden hennes.

Det var forøvrig en trivelig dag på Alvdal, og et resultat av det var at vi ble enige med alvdalslaget om å samarbeide og finne på aktiviteter sammen. Har du lyst til å bli med, ikke nøl med å melde fra, og kom gjerne med forslag til aktiviteter vi kan ha. Det er sosialt, lærerikt og trivelig å være med i bygdekvinnelaget!

Publisert i Bygdeliv | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar