Kuslepp

DSC_0385

Kyra våre går ute (hvis de vil) året rundt. Men de har naturligvis ikke tilgang til friskt gress utenom sommersesongen. Når gresset har vokst stort nok til at det kan beites på, slippes kyrne utenfor innhegningen der de går i vinterstid. Det er alltid morsomt å betrakte de svære dyrene der de løper utover, hopper og spretter i yr glede. For ikke å snakke om kalvene! De er riktignok ganske tilbakeholdne i starten, og følger ikke mødrene sine utenfor kjent grunn før de er lokket, rautet og ropt på mange ganger. Men når de først tør våge seg ut i det grønne, er det ikke måte på sprell.

De store kuene løper frem og tilbake og forsøker å få med ungene sine, og endelig tør de bli med, som du kan se på denne lille filmen fra årets kuslepp i forrige uke. Nå skal de få lov til å beite ned innmarka her rundt gården, før de skal på ferie på Moanlangsætra, en mils vei herfra, oppe mot fjellet.

Publisert i Året rundt, Dyra våre, Fjellregionen | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Mai farvel

Det er ikke lett å henge med og ha oversikt til en hver tid. Ikke i verden og ikke her hjemme. Her på bloggen er det greiest at jeg konsentrerer meg om det nære. I går så jeg noen hadde lagt ut bilder fra samme dag her på Tynset for tre år siden. da var det nysnø! I år er det nærmere tretti varmegrader og vi klarer knapt å forestille oss vinter og snø lenger. Det sies at dette er den varmeste mai måned som noen sinne er målt på Østlandet. Jeg oppdaget til min forskrekkelse at heggen var avblomstret og flere av markblomstene sto i fullt flor uten at jeg hadde fulgt med på prosessen. I dag måtte jeg ta meg en liten blomsterrunde og plassere rundt på bordene ute. Rabarbraen har også vokst seg kjempestor og nå gjelder det å bruke den før den blir for trevlete.

Så håper vi at det blir en fin sommer også, og ikke, som noen mener, at finværet snart må være brukt opp for i år. Jeg satser heller på at det har satt seg skikkelig fast og holder til langt uti august. Eller, litt sommerregn må gjerne komme innimellom. Særlig vil nok bonden sette pris på det. Forøvrig kom vår siste av årets kalver til verden i dag, og alt ser ut til å stå bra til med både mor Engelin og den lille oksekalven hennes. I morgen tar vi farvel med mai, og lurer på hvor den egentlig ble av.

 

Publisert i Året rundt, Bygdeliv | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Nasjonaldag

17,mai kom i år med strålende sol fra skyfri himmel, og – høyst uvanlig i Nord-Østerdal – knallgrønne bjørker, jorder og plener! Nå er nesa rød av sola og føttene såre etter mange skritt i varme bunadsko, og vi har sunket ned i sofaen og legger dagen bak oss. Heldige oss nordmenn og -kvinner som fortsatt kan feire dagen vår på denne måten. Det er tid for refleksjoner over vårt demokrati, vår fredelige plass i en urolig verden. La oss håpe det varer.

Her er noen glimt fra dagen på Tynset:

 

 

Publisert i Året rundt, Bygdeliv | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Dansesol

ss

Har du hørt om Sølve Solfeng? Han er den lille gutten i Hans Aaneruds påskefortelling fra 1910, han som gikk til toppen av fjellet for å se solen danse påskemorgen. Historien starter med disse ordene:

«Jorden ruller ustanselig avsted. Det er som hvert sted haster mot solens opgang. (…)»

Etter et par sider har Aanerud en vakker skildring av solens betydning for menneskene og troen på at den kan danse under noen spesielle omstendigheter, denne spesielle dagen.

«Den (påsken) er lagt umiddelbart efter forårets jevndøgn, da solen på jordens nordlige halvdel helt har seiret for det aar; fra den dag er døgnets mørketid mindre end dets lystid – lyset seirer. Paasketanken og paaskestemningen kunde her møtes – og de møttes – mot de ældre tanker og stemninger fra solfestenes dage, og de var saa like at de kunde gå helt over i hverandre og til slut gik helt op i hverandre. Derfor er det blit en fast tro som findes endnu den dag idag, at den som paa paaskemorgenen først av alle mennesker faar se solopgangen, han vil faa se solen danse. Da gjælder det at komme høit. (…) Men det er umaken værdt. Den som har set det, for den vil livet bli lyst – han vil for altid være verget mot tungsind.»

Om kvelden påskeaften hører åtte år gamle Sølve besteforeldrene snakke om at han er et søndagsbarn, noe som høyner sjansen betraktelig for å kunne få oppleve solen danse dersom han kommer seg opp på Suluhø, det høyeste fjellet i nærheten. De snakker om at det er skareføre og klarvær om natten, og at det nok vil ta en tre timers tid å komme til toppen av Suluhø. Sølve oppfatter at besteforeldrene vil han skal gå, selv om de ikke sier det direkte til ham. Om natten står han opp og setter i vei alene på skaren gjennom skogen. Litt skummelt er det, for han har aldri før vært i skogen om natten. Han skvetter til av et bulder når orrhanene tar til med sin leik. Han går etter lyden og får se et mylder av fugler som spiller og leiker på en slette i skogen. Sølve klarer å nå toppen innen sola står opp og han får en fantastisk opplevelse i soloppgangen der oppe på fjellet, der han også oppfatter at solen danser for ham. Han oppdager plutselig også ei lita jente som er ute i samme ærend, men hun blir så redd når hun ser ham, at hun springer ned igjen der hun kom fra, på andre siden av fjellet. Aanerud skildrer solrenningen på denne måten:

«En straalebundt skjøt pludselig op over skogen der langt ude i øst, spredte seg ret opp på himmelen til alle kanter. Det flimret et øieblik, som om skogen og himmelen var i heftig bevægelse og saa gled solranden stor og veldig op over skogkanten og flommet sit lys ut over alle fjeld.»

I år falt påskemorgen på første april, det er dagen da eldste datter i familien har bursdag. Det har vært en eventyrlig påskeuke, iskalde netter, men sol fra skyfri himmel alle dagene. Vi snakket om Sølve Solfeng for et par dager siden, kanskje inspirert av det vakre været. Bursdagsbarnet uttrykte et ønske om å gå opp på Gruvkletten for å se soloppgangen derfra. Kanskje ville solen danse for henne, på selveste bursdagen! I alle fall ville det helt sikkert kunne bli en fin opplevelse, bare man kom seg ut av dyna tidsnok til å rekke å komme opp på fjellet. Først syntes vi andre det var en litt for sprø idé. Men da værmeldingen ble sjekket utover lørdagen, og påskemorgenen  ikke så ut til å ville stå noe tilbake fra dagene førut,  lå det dermed perfekt til rette for en tidlig morgenskitur til Gruvkletten.

Vi syntes altså ikke vi kunne la sjansen gå fra oss og da klokka var et par minutter over seks hadde vi fått på oss skiene oppe ved Svartåsen og tråkket av sted innover og oppover mot toppen. Det var allerede begynt å lysne. Og det ble en aldeles nydelig tur! Fullmånen skinte i vest mot en himmel av fiolett, mens mot øst tegnet fjellformasjonene seg mot en stadig dypere oransje himmel. Og så kom sola, med de første spede stråler av gull før hele solskiven steg opp, langt der borte over de Nord-Østerdalske fjell. Vi hadde ikke helt nådd toppen da sola kom, men det tok ikke bort noe fra inntrykket. Månen bleknet fort da sola hadde kommet opp, for så å forsvinne helt. Men hele verden rundt oss ble farget lys rosa og fjellene så annerledes ut enn de gjør andre tider på døgnet. Så om sola ikke akkurat danset, viste den oss en praktfull soloppgang,  første påskedag, 1. april 2018. Da vi kom til toppen, var det tid for frokost og kaffe før vi suste ned igjen. Litt av en start på en bursdag var det!

Her er noen av bildene fra turen:

 

Publisert i Året rundt, Fjellregionen, Historien forteller | Merket med , , , , , , , , , , | 5 kommentarer

Fjøsjobb

Bonden er bortreist noen dager, og da er ansvaret for gården mitt. I dag tok jeg fri fra min vanlige jobb, og koste meg i det nydelige vinterværet. På sånne dager er det helt ok å være vikar for bonden, men til vanlig får han styre med gårdsdrifta uten innblanding nå for tida.

Jeg tok med meg bordercollien vår, Bjørk, til hjelp. Jeg liker best at de store limousindyra er på behørig avstand når jeg holder på å jobbe, og da er Bjørk god å ha til både å drive dem ut av fjøs eller rundbuehall, og å holde vakt så de ikke plutselig står der igjen. Bonden har skrytt fælt av henne i det siste, men jeg har ikke helt trodd at hun har blitt så voldsomt flink. Der tok jeg feil, for hun lystret alle kommandoer og gjorde alt riktig i dag! Bjørk er snart tre år. Kanskje er det fordi hun har blitt ordentlig voksen og ikke lenger har ungdommens innfall, sånn som før. I alle fall var hun til god hjelp og veldig flink i dag.

Etter at jobben var unnagjort fikk Bjørk en tur rundt på gården sammen med de to andre hundene, Ella, flatcoated retriever, og elghunden Birka. Mens Bjørk da løper mange ganger så langt som selve turen er, tusler Ella kloss i hælene på meg, mens Birka graver hodet dypt ned i snøen i håp om å finne en snømus eller andre spennende saker.

Publisert i Bygdeliv, Dyra på gården | Merket med , , , , , , , , , | 2 kommentarer