Fyre med ved

I vårt moderne samfunn var det i mange år noe avleggs å bruke ved som oppvarming. Elektrisitet og parafinovner erstattet de gamle vedovnene i mange hus og leiligheter og det ble et enklere liv for mange. Aller minst vedfyring var det på 1970-tallet. I mitt barndomshjem hadde vi flere varianter av oppvarming, både elektrisk, paprafinovn og vedovner. Men mange mistet kunnskap om hvordan de skulle få fyr på et bål med vedkubber, og ikke minst hvordan veden skal behandles fra treet hugges i skogen til den kan legges i en ovn for å brenne rent og gi god varme. Med de nye rentbrennende ovnene er det heldigvis blitt mer vanlig å fyre med ved igjen, og det brukes ofte som tilleggsvarmekilde.

For noen år siden kom det en bok av en norsk forfatter som omhandlet nettopp ved. Boka heter «Hel ved», og forfatteren er Lars Mytting. Boka, som kan sies å være en hyllest til ved, er i tillegg en praktisk bok om blant annet treslag, redskaper, kløyving og stabling. Boka ble, nokså overraskende også for forfatteren, en stor suksess. Ikke bare i Norge, men også i en del andre land, bl.a. Sverige. Jeg lærte ganske mye av den boka. Bl.a. at vedfyring ikke gir økte klimagassutslipp så lenge forbruket er i balanse med tilveksten. Norske skoger binder i dag halvparten av co-2 utslipp i landet. Vårt årlige vedforbruk er bare tolv prosent av tilveksten og under en halv prosent av alt skogvolumet i Norge. Vi burde altså fyre mye mer med ved. Men det er viktig at veden er god – har riktig tørrhet og at det brukes rentbrennende ovner. Da skulle vi unngå den lokale forurensningen som forekommer på kalde vinterdager i byene, når stillestående luft formørkes av sotpartikler og gjør det vanskelig å være ute for barn og lungesyke.

Hel ved er forøvrig et positivt uttrykk som brukes om personer –  veldig skikkelige personer, tvers i gjennom ærlige, redelige, ekte og som står opp for sine verdier. Slik vi vel ønsker å være, alle sammen.

Nykløvd ved lukter så godt! Noen dager etter påske, altså i slutten av april, var bonden her i full gang med å gjøre i stand neste vinters ved. For en ting som er sikkert er det at det, i hvert fall her hos oss, kommer en ny vinter med frost og kulde – selv i disse skumle varme, klimaendringstider. Nå er veden berga og det gjenstår bare å stable den i det nye vedskjulet. Det må bare få et støpt gulv først.

 

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Drift | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

På siste verset

Ute på Tyve, den store, flate sletta mellom åsene som utgjør Tynsetbygda, slynger de to elvene Glomma og Tunna seg i store svinger, og mellom dem er det dyrka mark med poteter og gras. Det har vært dyrkning på sletta i uminnelige tider og det står fortsatt flere gamle løer i utkanten av jordlappene.

DSC_0562

Ikke så lett å se at jorda er dyrket nå når snø fortsatt dekker landskapet. Og selv om elvene er is- og snødekket, ser vi hvordan de slynger seg rundt på Tyvesletta.

Løer er fra gammelt av betegnelsen på en lagringsplass for korn eller, her i Nord-Østerdalen, for vinterfór til husdyra. Det er fortsatt en vanlig bygningstype å se i det norske kulturlandskapet.

Dessverre ser det ut til at løene ute på Tyve  antakelig ikke vil bestå særlig lenge.  Jeg har sett bare en som er tatt ordentlig vare på , den vesle tømmerløa som vi ser fra kjøkkenvinduet vårt, ikke langt fra Glommas bredd.

DSC_0028

Denne vesle løa er restaurert og er et fint gammelt kulturminne på jordet nedenfor gården vår

De andre ser ut til å synge på siste verset. Når taket lekker, eller enda verre, delvis eller helt mangler, tar det ikke lang tid før hele bygninger kollapser. Vi ser nå flere løer på Tyve som er i ferd med å ende opp slik. Bare i løpet av de par siste åra har forfallet satt fart. Min fascinasjon over gamle hus er stor, om det er uthus, våningshus eller herskapshus, for den del.  Jeg blir litt trist av å se de gamle husene nærmest gå i oppløsning foran øynene på meg, selv det som i utgangspunktet er kun simple plankebygg. Det er en del av historien vår som er i ferd med å forsvinne når løene blir borte.

 

Turstien, Nebyrunden, går forbi flere av disse løene som nå er i ferd med å kollapse. I dag fotograferte jeg dem jeg passerte på turen. For noen er forfallet langt fremskredet og det er kun et tidsspørsmål før de ramler helt sammen. Andre vil nok bli stående lenger, men i løpet av få år, er de alle borte, dessverre.

 

Publisert i Historien forteller | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Å, den som hadde en hest og kunne dra til martnan som lasskjører!

Tirsdag er det klart for Rørosmartnan for 166. gang! De får det sannelig til på Røros, også i vår tid. Vi som holder til litt utenfor Bergstaden, får også ta del i litt av de spesielle tradisjonene knyttet til Martnan. I dag har Nord-Østerdalen lasskjørerlag lagt av gårde fra Museumsparken her på Tynset. Noen har da allerede kjørt noen dager, men det er ingenting mot flere av de andre lasskjørerne som kommer mer langveis fra, og som kjører i flere dager før de når martnan.

Lasskjører, eller fórbonde, var svensker som fraktet varer og folk , ”foror”, eller lass, med hest og slede om vinteren. I 1981 kom det 10 ekvipasjer fra Kløvsjø til Rørosmartnan. Dette var den første «forbondsresan» på over 50 år. For tjue år siden ble ferdasgård-tradisjonen brakt til live igjen, da Dalarna Femund Forkjörarförening, fikk slå seg ned i Langknutgården i Bergmannsgata under martnan.

I år ventes det bortimot 80 hesteekvipasjer til Rørosmartnan. Rundt 30 av disse kommer fra vårt eget distrikt, og hører til Nord-Østerdalen lasskjørerlag. På Røros vil de ha tilhold i Finborudgården. Her på http://rorosmartnan.no/rorosmartnan/ finner du mye stoff om martnan, både før og nå.

I år har jeg dessverre ikke anledning til å overvære åpningen av Rørosmartnan, men jeg har skrevet om dette tidligere. Den lille byen på fjellet har til vanlig omtrent fem og et halvt tusen innbyggere, men i løpet av martnan vil det være opptil 80 000 mennesker innom Bergstaden. Rørosmartnan byr på opplevelser som anbefales dersom du er interessert i handel, folkeliv, kultur og/eller tradisjoner, og som du garantert ikke finner maken til noe annet sted. Jeg skal i hvert fall ta meg en tur, også i år. Kanskje ses vi?

 

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Fjellregionen, Fra gammelt av | Merket med , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Vi kom oss ut – på kom-deg-ut-dagen!

Den norske turistforening, DnT, arrangerer årlig det de kaller «kom deg ut-dagen». De fleste aktivitetene som arrangeres er kanskje rettet mot barn og barnefamilier, men vi lar oss inspirere til å dra på tur, i år som i fjor. Været innbød ikke til utedag i utgangspunktet. Ved frokosttider var det rundt 20 minusgrader, grått og lett snødryss. Vi hadde diverse arbeidsoppgaver i fjøset før vi kunne dra, men etter at vi var ferdige der hadde temperaturen steget noen grader og vi la optimistisk i vei. Egentlig hadde vi ingen tanke på å skulle se sola.  MEN – i det vi parkerte – sånn ca ti minutter hjemmefra, lettet skyene og det mest praktfulle vintereventyret åpenbarte seg for oss! Vi valgte å gå utenfor løypetraseene, og angret ikke, selv om vi måtte tråkke oss gjennom løssnø. De eneste som hadde tråkket i puddersnøen før oss, var haren, elgen og reven. Mens vi trasket i snøen var det en gammel VM-sang som satte seg fast i hodet mitt. Du har sikkert også hørt den, første verset går sånn:

Tekst: Alfred Næss

Vinter og sne
En guttunge stabber av sted,
på bittesmå ivrige barneski
bare vent en gang skal du bli,
Han vet ikke at i tusen år
har skispor krysset naturen vår,
men lager kryss over snødekt jord,
sitt første spor.

Her kan du bli med på turen vår. Det er fryktelig vanskelig å velge bort bilder denne gangen, så det er nok for mange. Vi mente vi hadde tatt i gjennomsnitt like mange bilder som stavtak på turen…

På vei hjem, passerte vi andre som definitivt er ute på tur i helgen. nemlig deltakerne i Femundløpet. Det er et av verdens lengste langdistanse hundeløp, med start og mål på Røros. Jeg har skrevet om Femundløpet før, du kan se den posten her.

 

Publisert i Året rundt | Merket med , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Flyttesjau!

Endelig får kyra våre et nytt hjem! Vi skal en periode fremover leie fjøset på nabogården, der de har sluttet med dyr nå. I høst har bonden vår holdt på å klargjøre der oppe slik at det skulle passe for ammekyra fra Storeggen. Det har tatt en god del ekstra tid da det, som så ofte ellers, har kommet til ulike komplikasjoner og forsinkelser underveis. Men sist uke var elektrikeren og ordnet det siste, og i dag var det dags for å flytte bølingen til deres nye hjem.

Plan ble lagt. Dyra måtte ledes opp til spissen av vårt eget jorde, deretter over nabojordet og over veien før siste etappe var gårdsveien opp til det andre fjøset som skulle bli deres nye hjem. Vi hadde alliert oss med et par andre familiemedlemmer, og vi var enige om å ta med Bjørk, vår gode border collie, som stort sett er en flink hjelper for oss når vi skal ha kontroll på dyra. Bonden var optimist, mens et par av oss andre nok var noe mer skeptiske.

Bonden skulle gå først og lokke med mjøl, altså kraftfor, i ei bøtte, mens vi andre skulle passe på bak og på sidene så de ikke stakk avgårde i alle andre retninger enn dit de skulle.

Det startet bra. Imidlertid er dette dyr som ikke syns det er særlig trygt å befinne seg på nye trakter, og da de nådde veien som skulle krysses, var det slutt på velviljen. En av dem snudde om og dermed fulgte alle de andre etter og hele bølingen travet ned til deres gamle fjøs. Det var bare å starte på’n igjen. Jeg fikk meg en fin trimøkt i dag, etter at vi hadde vært frem og tilbake – opp og ned igjen fem ganger før det lyktes oss å få alle dyra, store, mellomstore og små kalver, trygt og godt opp. Der har de nå fått rikelig med gress fra rundballer og de har mer plass inne i fjøset enn de har hatt før.

Oksene er igjen her hjemme hos oss, og har fått overta boligen etter kyra. Da har de også fått mer plass når de ønsker å holde seg innendørs. Vi får tro de alle blir fornøyde. Selv er vi lettet over at det hele gikk såpass greit som det gjorde.

dsc_0190

Når vi går hjem over jordet, er himmelen fortsatt lys og vakker og Tronfjell ruver som alltid i syningen

 

Publisert i Bygdeliv, Drift, Dyra på gården | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar