Nye steg

For snart ti år siden flyttet vi fra Oslo og til Storeggen gård på Tynset. Naivt, sa noen. Uoverkommelige arbeidsoppgaver, sa andre. Ja visst, sa vi, men også frisk luft, fantastiske fjell og natur og lykkelige dyr. Hverdagen på gården inneholder alle disse momentene. Og midt oppi det produserer vi storfekjøtt fra kyr som har levd sine liv med utsikt til det mektige Tronfjell på vinteren. Om sommeren har de hatt deilig sæterbeite på fjellet. Kom og opplev det selv, og ta med deg følelsen hjem, i form av storfekjøtt av høy kvalitet. Spiser du lykkelig kjøtt – blir du kanskje litt mer lykkelig!

Det har vært en aktiv, ja, ganske travel, høst for oss på Storeggen. Selv om fjøset er nytt og fint, betyr det ikke nødvendigvis mindre arbeid som skal gjøres. Antall dyr er økt betraktelig for å få fylt opp fjøset tilstrekkelig til at det ikke skal være for kaldt for dyra. De lager jo sin egen varme og dersom de er for få, kan det fort bli for kaldt i fjøset vinterstid. Da vi planla, og etter hvert søkte Innovasjon Norge om støtte til å bygge fjøset, var det i samråd med og etter en god prat med alle tre barna våre. Det måtte være en forutsetning at en av dem ville overta og drive videre. Nå er sønnen godt i gang med sitt nye virke her på gården. Det har gitt oss en ny giv, og i oktober startet vi på etablererkurs gjennom Klosser Innovasjon.

Hvorfor gjør vi dette? Jo, vi ønsker å selge varene direkte til forbruker. Slik kan vi ha bedre kontroll over kjøttet etter slakt. Vi vet at vi har et unikt produkt å selge – kjøttet fra limousinkyr er fettfattig, men veldig saftig og fantastisk smakfullt. Vi vet også at våre kyr lever et godt liv og utnytter de ressursene som finnes her i Fjellregionen. Her er det meget krevende å dyrke noe særlig annet enn gras og poteter. Dyra våre fóres med gras hele vinterhalvåret og vi tar dem på fjellbeite om sommeren der de kan kose seg med urter og grasvekster som ellers ikke ville kommet til nytte. Det betyr også at det vakre kulturlandskapet pleies og holdes i hevd. Alt dette ønsker vi å formidle slik at de som er opptatt av matsikkerhet, etisk produsert mat og god kvalitet kan få et tilbud om kjøtt som oppfyller disse kravene. Forbruket av rødt kjøtt skal reduseres, men da bør det kjøttet som fortsatt skal spises representere slike kvaliteter som nevnt ovenfor.

Vi er i ferd med å bygge opp et kjøkken for å kunne foredle produkter. Og så blir det flere kurs og kanskje besøk til andre tilsvarende bedrifter som vi kan lære av. Dette er også noe våre to døtre og alle barnas partnere er involverte i, og som vi lenge har pratet om. Nå skal det bli en realitet. Vi gleder oss til fortsettelsen. Hva med deg?

Avslutningsvis vil jeg ta med en koselig hendelse av en mer privat karakter. Vi hadde humanistisk navnefest for barnebarnet vårt forrige helg. Gjester hadde kommet fra fjern og nær og det ble en minneverdig helg med en flott seremoni ved HEF Nord-Østerdal i Huset Aukrust i Alvdal lørdag formiddag. Ekstra morsomt og overraskende for meg var det at en gammel studiekamerat, Erling, hadde kommet helt fra Brumunddal for å holde hovedtalen.

Bestefedre på vei til navnefest

Til middagen serverte vi deilig elggryte – for det er også en bærekraftig, velsmakende og anbefalelsesverdig matrett som syntes å falle i smak til alle gjestene.

Elggryte «in progress»
Festbordet

Publisert i Drift, Fjellregionen, Storeggen og maten | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , | 10 kommentarer

Mer fra det gode (sommer-)livet

Flere av bildene som skulle følge det forrige innlegget hadde falt ut, de kommer derfor her:

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

Det gode liv

En sommer er over, sang Kirsti Sparbo tradisjonelt som siste innslag på Reiseradioen i dag. Passende nok er det en regnvåt helg som fører tankene til høst og mørkere tider. I morgen er det arbeidsdag igjen etter et par nydelige ferieuker. Sommeren har i det hele tatt bydd på mye godt, med mange gode stunder med familie og gode venner, selv om sykdom i nær familie også har lagt en skygge over sommeren. I tillegg ble vår gode Birka, elghunden, syk og måtte hasteopereres. Det gikk heldigvis bra med henne, men hun kan ikke lenger få valper.

Det aller beste har naturligvis vært det store, lille underet som ble født i slutten av mai – det lille barnebarnet vårt – som vi så lykkeligvis har fått tilbringe tid sammen med nesten daglig siden hun kom til. Det er forresten ganske stor konkurranse om å være søtest her for tida; Killingene Amelia, Hedy og Anton, som jeg har vist frem før, kom i midten av mai og var da helt nyfødte. De holder fortsatt stand som veldig søte og artige små krabater. Så, i slutten av mai, da sommeren gjorde sitt inntog med sol og varme dag etter dag, kom jo veslejenta, som ingen av de firbente kan konkurrere med. Nå i ferien har vi blitt ytterligere beriket med to bedårende kattunger, Oliane og Schøtler. Sistnevnte er her i påvente av å flytte sammen med den lille nye familien til eldstedatter når de har klargjort kårboligen for å flytte til gården sin. Foreløpig pusses det opp der, så kattungen får være her med søsteren sin, enn så lenge.

Ikke nok med dette. Sønnen vår har flyttet inn i kaffekvernhuset her på Storeggen. Tynset ungdomsskole blir hans arbeidsplass i månedene fremover, i tillegg til gården. Han har med seg vesle viltre Vilja! Hun er en fire måneder gammel Breton fuglehund, og har allerede sjarmert oss alle. Til og med de to «gamle» hundene, Bjørk og Birka, ser ut til å sette pris på nykomlingen.

Nå er vi klare for hverdager og etter hvert høst, men fortsatt er det bare midt i august og vi håper på flere fine dager fremover, selv om sommeren definitivt er på hell. Bildene under gir noen glimt fra årets Storeggensommer 2021. Fortsatt god sensommer til alle blogglesere!

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Dyra på gården | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Hva er det beste?

Dronebilde, tatt av Ståle Romstad

Det beste ved å bo på Storeggen, hva er egentlig det? Sikkert vil det være forskjellig svar om det er meg, bonden eller ett av barna som blir spurt. Nåja, foreløpig bor ingen av barna her, men siden de frekventerer gården nokså ofte, vil de ha en formening om hva som er finest ved å være her, i alle fall. Forresten er det ikke mer enn noen få uker til sønnen vår, han som vil overta Storeggen etter oss, flytter hit. Han skal bo kaffekvernhuset, og vi gleder oss til å få praktisk hjelp på gården, men også til å kunne drøfte ulike spørsmål med ham og få innspill til videreutvikling av gården. Men mest av alt gleder jeg meg til å få ham nærmere i det daglige.

Og nettopp der er jeg ved noe av det beste – det fineste – ved å bo her på Storeggen. Det å ha god plass til å samle alle jeg er glad i, og ha lange, gode dager og kvelder med dem. Lage felles minner med dem, drømme sammen med dem om hvordan det skal bli her etter hvert, og å prate om den felles historien til gården og slekta, som vi har blitt kjent med gjennom disse årene vi har bodd her. Det å ta i mot andre gjester, familie og venner, og se at de trives her, er også en veldig god følelse. På gården har vi god plass til å ta i mot mange gjester – både til fest og overnatting – og siden familien vokser, er det ekstra koselig når vi alle kan være sammen her.

Stor stas er det med det siste tilskuddet på familietreet, ei lita jente som vi har blitt besteforeldre til. Hun kommer til å vokse opp bare få kilometer fra Storeggen, der foreldrene har kjøpt en egen gård. Det gir perspektiv til både historien og fremtida, det også.

Det er mye, mye mer som er fint ved å bo på Storeggen. Under pandeminedstengningen ble det særlig merkbart, da mange vi kjenner i byene ble isolerte og hadde det ganske trasig. Hos oss gikk livet mye sin vante gang og ting var ikke veldig annerledes, rent bortsett fra at vi ikke traff familien og venner på lang tid.

Jeg har ferie akkurat nå. Bonden vår jobber lange dager på sin andre jobb så denne uka tar jeg fjøsstellet om morgenen og er også som regel med ham på ettermiddagen. I dag tidlig etter at jeg var ferdig i fjøset, sto jeg på badet og skrubbet av meg fjøsslukta og akkurat da kjente jeg på en sånn god følelse av å ha gjort noe bra. Akkurat den følelsen tror jeg flere vil kunne kjenne seg igjen i av andre som driver med matproduksjon. Enten det er å stelle med dyra og forvisse seg om at de har det bra, kanskje ta i mot et nytt lam eller en ny kalv, eller høste korn eller grønnsaker – markens grøde. For meg handler det om at den jobben har mening. Selv om det noen ganger er riktig fælt å holde på med møkk, måtte ut og jobbe i streng kulde, sene kvelder eller oppleve at dyr blir syke eller at gjenstander går i stykker (for det gjør de hele tiden!). Heldigvis og nødvendigvis er bonden vår usedvanlig hendig (eller «handy» som det heter på ny norsk) og fikser det meste, men av og til ber han om bistand fra meg til å holde, dytte, dra eller bare være moralsk støtte i arbeidet.

På dager som de vi har hatt den siste tida, høysommer med deilig sol og varme, glemmer vi trøbbeldagene. Vi tar en tur på setervangen og sjekker at dyra som går der oppe også har det greit. Der bugner det av markblomster, og dyra går blanke og fine rundt i enga. Da er livet herlig og ingenting er bedre enn å bo og leve akkurat her! Det beste – det er alt, det.

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Drift, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , | 1 kommentar

Bondeopprør

Har du hørt om bondeopprøret 21? Høres kjedelig ut, kanskje, om du er erklært bymenneske og syns at bondelandet og bønder er totalt uinteressant. Bortsett fra at det kan være fint å betrakte kulturlandskap når man ferierer i Norge (som vi alle nå mer eller mindre for tiden må) og å innta lekkert tilberedt kortreist mat på en av de bedre og trendy restauranter i byen(e).

Mange bymennesker er heldigvis også opptatt av andre sider ved bondelandet, og støtter oss som har valgt å bo her – og oss som har valgt å produsere mat. Det er til det beste for oss alle, enten du bor i by eller bygd.

Vi på Storeggen er nok ikke helt representative for den jevne bonden i Norge. Vi valgte å flytte ut av storbyen for å kjøpe tilbake slektsgården som hadde vært ute av familien i flere tiår etter at den ble solgt da min mor var ung voksen. Før det har gården gått i arv gjennom odel i mange slektsledd – og jeg ble dermed ellevte generasjon på gården. Historien forteller om oppturer og nedturer for gården gjennom disse firehundre årene vi kjenner til fra Storeggen – eller Rødstø, som var det første navnet. Stort sett fulgte nedturene på gården dårlige tider i samfunnet for øvrig, som andre steder i landet. Likevel klarte den seg gjennom uår, strenge kuldeperioder og sesonger med dårlige avlinger, som på 1700-tallet da mange sultet i hjel i Norge.

Visst var vi naive da vi flyttet hit for ni år siden, og litt romantiske med. Vi forsto likevel at det å få i gang gårdsdrifta her ville kreve hardt og vedvarende arbeid, lite eller ingen fritid og overhodet ikke noe å bli rik av. Men litt inntekt fra gården hadde vi vel en drøm og et håp om å kunne få, i hvert fall etter noen år. Det kan se ut til å bli med drømmen. Nå står det et flott, nytt fjøs der kalver fødes, spretter rundt og har det godt sammen med kuer, kviger og okser, og arbeidet for oss har blitt triveligere. Arbeidet har imidlertid langt fra blitt mindre. Et såpass stort økonomisk løft som dette nye fjøset innebærer, betydde at vi måtte øke bestanden av dyr. Bare det å stelle for, fôre og skrape møkk etter 80 dyr tar mer tid enn for femti, og så kommer alt det andre arbeidet som må gjøres på gården, i tillegg. Siden vi begge også har (minst) hundre prosent jobb utenfor gården, noe som for øvrig er hundre prosent nødvendig, blir det veldig lange arbeidsdager.

Så vil noen hevde at vi har valgt det selv, og ja, det har vi og kanskje enda mer enn mange andre bønder som har følt seg forpliktet til å overta foreldregården der de selv har vokst opp. Vi er det man kaller godt voksne, og er så heldige at vi har god helse og god økonomi i utgangspunktet. Det gjør det mulig for oss å holde på slik vi gjør. Min bekymring ligger på fremtida. Sønnen vår ønsker å overta, og planen er at han flytter hit og begynner å jobbe sammen med oss allerede nå fra høsten. Så lenge vi, og særlig bonden selv, er friske og arbeidsføre, vil det nok gå bra, men hva med den dagen vi ikke lenger kan bidra med økonomi og arbeidsinnsats? Det er vår private bekymring. Saken er imidlertid mye større enn som så. Den pågående pandemien har vist oss hvor utrolig sårbart samfunnet vårt er. Det er helt nødvendig at vi må bli mer selvforsynte i dette landet. Hver dag legges det ned flere gårdsbruk – bøndene orker rett og slett ikke mer, og i hvert fall ikke når det oppleves å streve så hardt for å få nærmest ingenting tilbake. Vi som driver landbruk, sørger også for store ringvirkninger med arbeidsplasser for mange flere i andre næringer. Vi sørger for at landskapet blir holdt i hevd og ikke gror igjen helt (selv om det holder hardt nå, mange steder!) og ikke minst sørger vi for at vi i Norge kan spise sunn og god mat, for eksempel kjøtt fra beitedyr som ikke er påført antibiotika (uten når det er nødvendig). Blant annet derfor støtter vi bondeopprøret -21. Under er teksten fra facebookgruppa som startet opprøret kopiert. Signér gjerne og støtt oss, du også:

Det hele startet igjennom at flere yngre bønder møtte hverandre på sosiale medier. Vi utvekslet synspunkter, og ble etter hvert en gruppe som ble enige om at nok får være nok. Uten en nivåhevning av bondens del av lønnsomheten i norsk matproduksjon har vi ikke en fremtid vi ønsker å anbefale yngre bønder. Realiteten er at vederlag til arbeid og egenkapital har nærmest stått uendret siden 2015. Resten av samfunnet drar i fra. I landbruket er det et ordtak at man skal gi gården videre i bedre stand en man overtok. Slik bør det også være med Landbrukspolitikken. I alt for mange år har regjeringen bygd ned og ødelagt politikken istedenfor å forbedre den. Vårt mål er å samle bønder og folk i en klar og tydelig stemme. Vi ønsker å samle på tvers av organisasjoner og politiske partier. Politikerne plikter å svare ut sine fagre ord med en politikk som kan bygge norsk matproduksjon i stand til å produsere det vi kan. Skal vi oppnå endring kreves politisk vilje til at også vi som er matprodusenter skal ha sosial og økonomisk akseptable vilkår. Signer oppropet vårt her: https://www.opprop.net/bondeoppro Bak #BONDEOPPRØR 21 STÅR; Arne Manger, Lesja 41511556 mangerarne@gmail.com Ola Lie Berthling, Namsos 47367759 li_eberth_ling@hotmail.comSven Martin Håland, Figgjo 90972569 svenmh110@outlook.comHans Jørgen Boye, Nes på Helgøya 97740541 hjboye@live.no Tor Jacob Solberg, Skiptvet 91165119 tj.solberg@hotmail.com

Som nevnt i en annen blogpost har det seg også slik at eldstedatter og hennes samboer har kjøpt seg gård, bare fire km fra Storeggen. Sammen med to venner som også nettopp har kjøpt gård, har de nå startet en podcast. De prater om mye rart som opptar dem som helt ferske bondegårdeiere, og i episode 2 kommer de blant annet inn på temaet bondeopprøret. Du kan høre episoden her: https://open.spotify.com/episode/15K6LTTFkilKV1Juv3tqO5?si=V67TjZ0PTZmzH7mf3wxH1g.

Helt på tampen må jeg nevne at det akkurat nå pågår et stort utbrudd av covid-19 i vår kommune og de nærmeste nabokommunene. Smitten innhentet altså også oss til slutt. Selv er vi friske og lever omtrent som før – bortsett fra større innslag av hjemmekontor og at flere forretninger er stengt. Så håper vi at ingen blir alvorlig syke og at smitten blir stoppet, både her og over alt ellers. 17.mai er så godt som avlyst her, kanskje like greit i år, med en forferdelig våt værmelding. Vi setter vår lit til neste år, som forhåpentligvis vil overgå alle tidligere års feiringer! Likevel ønsker vi alle en god 17.mai, her representert med fjorårets alternative tog – traktortoget 🙂

Publisert i Bygdeliv | Merket med , , , , , | 2 kommentarer