Låvelager

Skrevet 11. oktober 2015 av storeggen
Vakre Savalen er stedet på Tynset som nå snart huser 180 flyktninger.

Området ved den vakre innsjøen, Savalen, er stedet på Tynset som nå snart huser 180 flyktninger.

Flyktningekatastrofen i Europa har også nådd Norge og til og med lille Tynset! Det er opprettet flere akutte flyktningemottak rundt om i landet, deriblant på Savalen (Tynset), for å gi mennesker tak over hodet de første dagene eller ukene i Norge, før de får tildelt noe mer permanent oppholdssted i et ordinært mottak. Savalen er mest kjent som vintersportssted, men det har også tidligere vært mottak for flyktninger der.

Det finnes facebookgrupper for mange slags formål, og en av dem er en nasjonal «Flyktninger, velkommen til Norge»-gruppe, og så er det på de ulike stedene laget lokale undergrupper, som vår «Refugees welcome to Fjellregionen (Nord-Østerdalen)». I forbindelse med at gruppa ble opprettet, ble det startet en innsamling av klær og utstyr til flyktningene. Siden informasjonen var/er sparsom, var det lite man visste om behovet. Da de første menneskene ankom, så man imidlertid at det var et stort behov for varme klær og sko. Ingen hadde sokker, for eksempel.

Det strømmet inn med klær fra fjern og nær! Noen kom med flere esker og sekker med tøy, noen kom med leketøy, barnebøker og annet utstyr til barn og babyer. Noe ble levert på Kvikne og noe hos oss på Storeggen. Det ble deretter kjørt opp på Savalen. Der ble det sortert og plassert i det som til vanlig fungerer som butikk der oppe for turister i sesongen. Det var takknemlighet og spore i ansiktene til de som kom og fikk klær, og det skal ha vært flere som var overrasket over at de ikke måtte betale noe for det de fikk. Noen av de frivillige har vært i butikken hver eneste dag, og det er imponerende hvilken innsats som er lagt ned der. Nå har alle som kom foregående uke fått det de trenger, men fortsatt strømmer det inn klær. Vi tar i mot og lagrer det på låven inntil videre, da butikken for øyeblikket er full. Skulle det bli slik at vi ikke får levert alt til folk her, vil det resterende bli sendt til andre mottak eller evt til andre land der det er behov.

I dag arrangerte noen av de frivillige en liten sosial samling nede ved Savalsjøen, med bålbrenning og grilling av pinnebrød og marsmallows. Det var en god måte å komme i kontakt med menneskene. Ikke overraskende er det mange sterke historier, men inntrykket er at for de fleste er det viktigste å få lov å vise bilder og fortelle hverdagshistorier om barna sine, familien sin, og det livet de har forlatt.  Og mange ville lære norske ord og uttrykk! Heldigvis kan flere av de som har kommet litt engelsk, og de oversatte til andre. En mann jeg snakket med, kommenterte at det var en veldig liten by, dette. Jeg forklarte at det var kun et feriested, og at svært få bor der, men tenkte i mitt stille sinn at det nok ikke virker spesielt befolket for ham å oppleve Tynset heller. Kommer man fra en millionby, er det meste i vårt land nokså smått.

Publisert i Fjellregionen | Merket med , , , , , , , | 2 kommentarer

Kalvedansen

Skrevet 13. september 2015 av storeggen

Kyra våre har kommet hjem. Sommerferien på sætra er over for i år. Det er koselig å ha dem hjemme igjen, vi kan sitte å betrakte dem fra frokostbordet eller fra Klettstua. Men før vi kom så langt, skulle kalvene skilles fra kuene, for nå har de blitt så gamle at de skal avvennes fra å die melk fra mødrene sine.

Det skulle ikke være så helt enkelt å få til. Kalvene ser ut til å ha nyttegjort seg godt av sæteroppholdet, og har vokst til store – og tunge- «fjortiser» som ikke var særlig interessert i å dyttes den veien vi ønsket å få dem. Til slutt hadde vi voksne kyr og kalver likevel trygt i forskjellige innhegninger – trodde vi. Morgenen etter hadde imidlertid en kalv kommet seg tilbake til mor! De voksne kyra respekterer elektriske gjerder, men for denne kalven var det visst helt uproblematisk å løpe tvers gjennom trådene – elektrisk eller ikke! Så da var det på’n igjen med å løpe etter kalven og drive den tilbake til de andre små, som nå går sammen med Eventyr, den store oksen. Og nå er de alle innenfor faste gjerder! Neste operasjon blir å skille kvigekalvene fra oksekalvene. Når vi er sikre på at de ikke vil begynne å die igjen, skal alle kvigene, både de små og de store, komme sammen, mens alle oksene skal være atskilt fra dem, på andre siden av fjøset.

Kalvedans er egentlig en dessert, en pudding som lages av den første råmelka etter at kua har kalvet. På grunn av  det høye proteininnholdet i råmelka, stivner den ved oppvarming. Men det er kalvene som trenger den melka, så vi har ikke melket kuene våre og fått laget kalvedans på den ekte måten. For å jukse litt, kan man lage kalvedans på en annen måte. Her er oppskrift på både den ekte og den falske puddingen. Server gjerne med bær og evt vispet krem.

 Ekte kalvedans

  • 1,5 liter råmelk
  • 1 dl fløte
  • 75 g sukker
  • 5 kardemommefrø
  • 0,5 ts malt kanel

Jukse-kalvedans

  • 2 egg
  • 7 dl h-melk
  • 2 1/4 dl tørrmelk
  • 2 ss sukker
  • 1/2 ts kardemomme
  • 1/2 ts kanel
Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Dyra våre | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Bunadslandet

Skrevet 5. september 2015 av storeggen

Norge er et bunadsland, og mange av oss elsker våre bunader og bruker dem i årevis. Mange, særlig jenter, får bunad sydd til seg i konfirmasjonsgave, og bruker den hver 17.mai, i brylluper og andre store markeringer, helt til noen av oss må gi slipp på dem etter utallige utsyinger og reparasjoner av års bruk, og noen flere kiloer rundt magen enn da vi som unge konfirmanter sto der, stolte i våre splitter nye bunader. Heldigvis er det ofte sånn at bunadene da kan tas i bruk av neste generasjon.

I dag har det vært et bunadsopptog på Tynset. I forbindelse med Tynsetmart’n som avsluttes i dag, hadde husflidslagene i Folldal, Alvdal, Tynset og Kvikne påtatt seg arrangementet. Det ble vist frem bunader og folkedrakter hovedsaklig fra nærområdet, men også noen fra Bardu/Målselv, som var inspirert av naturen i NordØsterdal, fra Sør-Trøndelag og Røros, fra Romerike og fra Aust-Agder. Mye fint å se, og museumskonsulent fra Nordøsterdalsmuseet, Helga Reidun Bergebakken Nesset, fortalte om de ulike draktene og skikker knyttet til dem.

Hulda Garborg, som sammen med mannen sin, Arne, bodde på Tynset i lange perioder av livet, var svært opptatt av nasjonal bevissthet og tradisjoner. Hun forbindes særlig med målsaken, folkevisedans og bunader. Hun sto i spissen for å utvikle bunader bygget på de gamle folkedraktene. I 1903 ga hun ut boka «Norsk kledebunad» med mange mønstre, og hun skaffet tilveie utstillingslokale som senere ble «Heimen» husflidsutsalg som mange kjenner til og bestiller sine bunader fra den dag i dag.

I mange områder av landet kledde folk seg etter lokale skikker, og de forskjellige bygdene hadde ulike variasjoner som skilte klærne fra hverandre. Slike klær kalles av fagfolk for «folkedrakter», som er en parallell til folkemusikk, folkeeventyr o.l. For de som brukte disse klærne, var «draktene» bare deres helt alminnelige klær! En bunad kan derimot defineres som «spesielle antrekk med tilknytning til et visst geografisk område; antrekk som har, gir seg ut for å ha eller ligner på andre drakter som har sin bakgrunn i eldre tiders lokalt særpregede klesdrakt, og som i våre dager brukes til spesielle anledninger av folk som ellers så noenlunde følger samtidens mote.» (Fra boka Bunader i Hedmark fylke av Åsa A. Lange)

Bunadene utvikles fortsatt. Selv har jeg min gamle hedemarksbunad som jeg valgte til min konfirmsjon, men mine døtre valgte en annen, og egentlig eldre variant av samme bunad. Mor hadde Lødrupbunad, en av Østerdalens to festbunader, utviklet på 1940-tallet. Den har min storesøster arvet, og nå en av hennes døtre. Guttene er det verre med. I konfirmantalderen er som regel gutter noe mindre utvokst enn jenter, og dessuten kan vel guttebunader være vanskeligere å sy med mulighet for diverse utvidelser. Men stadig flere voksne menn ønsker seg bunad, og det er vel heller ingen som er kjekkere og flotter,e enn en mann i bunad!

Publisert i Bygdeliv, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Seterbruk

Skrevet 31. august 2015 av storeggen

Seter/sæter er i Tynset og omegn opprinnelig benevningen på et sted der dyra fra gården holder til om sommeren. Kyrne blir melket og, i hvert fall i tidligere tider, ble også melka foredlet der. I dag blir melka hentet med melkebilen flere ganger i uka og kun unntaksvis ystes og kinnes og behandles melka til andre produkter.  I følge Ivar A. Streitliens bygdebok for Tynset, bind III, går seterbruket i Tynset tilbake til vikingtida. Da var antall gårdsbruk blitt så stort at det ikke var nok areal til dyrefór i bygda hele året. Til ei seter på 1800-tallet, hørte det en setervang, hamnerett og bruksrett i setersameiet, eventuelt hadde setra egne skogteiger. Noen gårder hadde to, eller endog tre setre. Det var vårseter og sommerseter, eventuelt også høstseter.

Det må ha vært et tungt og slitsomt arbeide på setra. Melka og det som ble laget av den, som ost og smør, måtte oppbevares slik at det holdt seg og ikke ble fordervet før det kunne bli fraktet til bygda. Det må ha vært viktig med renhold og lagring, og mye av redskapen som ble brukt, var ikke av det lette, enkle slaget. Til ysting ble det brukt en bukjele. Den var av kobber, og kunne være av ulik størrelse, men mange var temmelig tunge, selv om de var laget av kobber som ikke er det tyngste materialet. I et skifte på Storeggen i 1737 er det oppgitt at vekta på bukjelen er 1 bismerpund 12 merk, som tilsvarer omtrent 12 kg. I samme skiftet nevnes også ei svensk jerngryte. Jerngrytene var enten svenske eller hollandske. (Tynset bygdebok, bind III).

DSC_0797

Våre kyr anno 2015, på området ved Storeggens gamle seter. Utsikten er den samme.

Seterlivet var kvinnenes område, og det var seterkulla som bestemte. Hun holdt orden både med dyr, gjetergutt eller -jente og med mjølka og foredlingen av den. For mange jenter var det en opplæring i å bli en god gardkjerring og kunne ta seg av dyr og hus. Tross det harde arbeidet, beskrives ofte seterlivet som et godt liv, og setra som et sted folk lengtet tilbake til. Jeg husker min egen mor beskrev seterlivet som fritt og deilig, og det var en spesiell opplevelse da jeg helt på tampen av hennes liv var med henne opp på Storeggens gamle seter, der hun som datter på Storeggen hadde jobbet som seterkulle (budeie) i flere somre i ungdomsåra.  Et brev til min mormor, skrevet av lærerinde Sophie Steenstrup, i 1925, beskriver noe av det samme. Frk. Steenstrup skriver bl.a.: «Glæder mig saa til aa komme opover til sæteren og fjeldet. Syntes der var saa vakkert og triveligt trods regnveiret den søndagen i høst.»

DSC_7284

Ei seter i vårt område som driver delvis på «gammelmåten», er Oddveig og Inge Eggens seter, Spellmovollen, i Dalsbygda, som vi besøkte da vi hadde vært på fjelltur i Forollhogna. Eggens har bygget opp setra fra den en gang var karakterisert som en ruin, til en trivelig setervang, der de driver med mjølkekyr, foredling av flere mjølkeprodukter, i tillegg til at de har turister boende i fullt utstyrte hus på og nedenfor vangen. Det er Oddveig som holder hus på Spellmovollen hele sommeren, og hun er et svært trivelig bekjentskap for dem som stikker innom.

Publisert i Bygdeliv, Fjellregionen, Fra gammelt av | Merket med , , , , , , , , , , | 2 kommentarer

Fjellets gull

Skrevet 30. august 2015 av storeggen

DSC_7272

Denne helga har vi også vært på fjelltur. Det fine været har holdt seg, og det er fantastisk å komme seg opp i høyden og se det flotte utsynet nå når det nærmer seg høst. Lufta er ganske klar og bidrar til at vi kan skue langt av gårde. Denne gangen hadde vi imidlertid en tanke om å se mer ned enn utover; vi var på utkikk etter fjellets gull, nemlig multer. Og vi var heldige og fant noen flotte multemyrer – så det var bare å bøye ryggen og plukke!

Fakta om bærene: Multe, også kalt molte (Rubus chamaemorus) er en flerårig plante som kan bli snaue 30 cm høy og har en krypende jordstamme. Multe har vært brukt mot forskjellige plager, både forkjølelser og mageproblemer, avhengig av hvilke deler av planten man har brukt. Den inneholder også mye C- og A- vitaminer i tillegg til en god del andre stoffer som virker på forskjellige deler av kroppen. Multer er vanlig på myrer, men forekommer i størst mengde nordpå i landet, der den også noen steder dyrkes kommersielt.

Et par uskrevne regler må man kjenne til om man skal på multetur. Man plukker IKKE kart! Uansett om det er dårlig med bær, skal man la de umodne bærene stå. Og så er det en annen «regel», man sier IKKE hvor man har funnet multene. Mange har sine helt bestemte steder å lete etter de ettertraktede bærene og det er fånyttes å spørre hvor det er.

Sønnen vår mente forresten at begrepet på bærtur fikk en ny og konkret betydning. Når man finner en del bær, følger man ikke særlig med på hvor man går – stumpen i været og nesa i myra og plutselig er man langt utenfor der man trodde man var – og hvor er turfølget??? Heldigvis var det ingen som gikk seg helt bort, og vi kom alle helskinnet hjem med spannene fulle av «gull»! Jeg ser at det er mange som har vært ute i samme ærend som oss i helga, og som dem, kan også vi glede oss over å ha sikret årets juledessert – og mer til. Forresten, hvorfor ikke prøve en ny vri på akkurat den desserten i år? Her kan du se en spennende oppskrift som ser riktig så lekker ut, den vil jeg i alle fall prøve.

Publisert i Året rundt, Fjellregionen | Merket med , , , , , | 1 kommentar