Bunadslandet

Norge er et bunadsland, og mange av oss elsker våre bunader og bruker dem i årevis. Mange, særlig jenter, får bunad sydd til seg i konfirmasjonsgave, og bruker den hver 17.mai, i brylluper og andre store markeringer, helt til noen av oss må gi slipp på dem etter utallige utsyinger og reparasjoner av års bruk, og noen flere kiloer rundt magen enn da vi som unge konfirmanter sto der, stolte i våre splitter nye bunader. Heldigvis er det ofte sånn at bunadene da kan tas i bruk av neste generasjon.

I dag har det vært et bunadsopptog på Tynset. I forbindelse med Tynsetmart’n som avsluttes i dag, hadde husflidslagene i Folldal, Alvdal, Tynset og Kvikne påtatt seg arrangementet. Det ble vist frem bunader og folkedrakter hovedsaklig fra nærområdet, men også noen fra Bardu/Målselv, som var inspirert av naturen i NordØsterdal, fra Sør-Trøndelag og Røros, fra Romerike og fra Aust-Agder. Mye fint å se, og museumskonsulent fra Nordøsterdalsmuseet, Helga Reidun Bergebakken Nesset, fortalte om de ulike draktene og skikker knyttet til dem.

Hulda Garborg, som sammen med mannen sin, Arne, bodde på Tynset i lange perioder av livet, var svært opptatt av nasjonal bevissthet og tradisjoner. Hun forbindes særlig med målsaken, folkevisedans og bunader. Hun sto i spissen for å utvikle bunader bygget på de gamle folkedraktene. I 1903 ga hun ut boka «Norsk kledebunad» med mange mønstre, og hun skaffet tilveie utstillingslokale som senere ble «Heimen» husflidsutsalg som mange kjenner til og bestiller sine bunader fra den dag i dag.

I mange områder av landet kledde folk seg etter lokale skikker, og de forskjellige bygdene hadde ulike variasjoner som skilte klærne fra hverandre. Slike klær kalles av fagfolk for «folkedrakter», som er en parallell til folkemusikk, folkeeventyr o.l. For de som brukte disse klærne, var «draktene» bare deres helt alminnelige klær! En bunad kan derimot defineres som «spesielle antrekk med tilknytning til et visst geografisk område; antrekk som har, gir seg ut for å ha eller ligner på andre drakter som har sin bakgrunn i eldre tiders lokalt særpregede klesdrakt, og som i våre dager brukes til spesielle anledninger av folk som ellers så noenlunde følger samtidens mote.» (Fra boka Bunader i Hedmark fylke av Åsa A. Lange)

Bunadene utvikles fortsatt. Selv har jeg min gamle hedemarksbunad som jeg valgte til min konfirmsjon, men mine døtre valgte en annen, og egentlig eldre variant av samme bunad. Mor hadde Lødrupbunad, en av Østerdalens to festbunader, utviklet på 1940-tallet. Den har min storesøster arvet, og nå en av hennes døtre. Guttene er det verre med. I konfirmantalderen er som regel gutter noe mindre utvokst enn jenter, og dessuten kan vel guttebunader være vanskeligere å sy med mulighet for diverse utvidelser. Men stadig flere voksne menn ønsker seg bunad, og det er vel heller ingen som er kjekkere og flotter,e enn en mann i bunad!

Dette innlegget ble publisert i Bygdeliv, Fjellregionen og merket med , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s