Retrodilla?

I vår lille turistguide, som forøvrig passer like bra for fastboende i distriktet, har turen i dag kommet til Glopheim kafé. For de retrointeresserte er stedet et absolutt must, og for oss andre, som bare syns det er morsomt og sjarmerende, er det like fullt et sted man bør stikke innom for en opplevelse utover det kulinariske. Kaféen skal være helt urørt og dermed identisk slik den var da den var ny på 1950-tallet og er svært godt bevart. Den er også fredet av riksantikvaren, og har fått tildelt Olavsrosa fra Norsk kulturarv for opplevelser utenom det vanlige.

Likevel var vi de eneste gjestene denne dagen da vi besøkte Glopheim. Det kunne vært fint om personalet hadde fortalt litt om stedet, men de var kanskje sommervikarer, og virket litt sjenerte og lite pratsomme. Men vi fikk god anledning til å bese og fotografere både inne og ute, samt å nyte de deiligste kanelboller!

Glopheim ligger på Atna i Stor-Elvdal kommune, og like ved kan man ta av Riksvei 3 og kjøre Rondane turistveg mot Sollia. For å komme til Glopheim tar man brua over Glomma noen hundre meter, og kommer til tettstedet Atna. Det gule funkishuset er lett å finne på høyre side like ved veien, og har god parkering utenfor. God fornøyelse!

Publisert i Bygdeliv, Fjellregionen, Fra gammelt av, Uncategorized | Merket med , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Besøk Jutulhogget!

Jeg har også tidligere skrevet om Jutulhogget, et noe mer faktabasert innlegg, som du kan lese her. I dag skal jeg vise litt mer av dette fascinerende fenomenet, etter at vi besøkte juvet i forbindelse med vårt lille nærturismeprosjekt. Du kan komme opp til Jutulhogget både fra Alvdalssida og fra Tylldalen. Jutulhogget ligger delvis i Alvdal, delvis i Rendalen kommuner. Det er Alvdal som har tilrettelagt best for besøkende og det er også på Alvdalssida vi får den beste og mest spektakulære utsikten. Husk mynter til bompenger, det koster (pr juli 2016) kr 35,-.

Vi traff noen få andre turister på turen, alle utenlandske. To av dem slo av en prat og mente at dette var et utrolig fascinerende sted, men som ikke var lett å finne da det kun sto et lite skilt ved veikanten. Kanskje en idé å markedsføre noe bedre, spesielt fra Rendalssida (dvs, veien går opp fra Tylldalen, så vidt innenfor Tynsets kommunegrense). Hvis du har med barn på turen, pass godt på dem! Og pass på hvor du setter foten, det kan være glatt! Vi fant ikke stien ned i juvet (og lette heller ikke), men det skal være en grei adkomst dit og mulig å gå gjennom hele Jutulhogget. Forøvrig er det et fint og lett turterreng i området rundt/utenfor juvet, der man både kan rusle og raste og bruke kroppen. God tur!

Publisert i Fjellregionen | Merket med , , , , , , | 1 kommentar

Bli med til Kjøkkenveien 3

Opprinnelig var planen min å lage ett blogginnlegg om en tur gjennom Østerdalen og skrive bittelitt om hvert stopp vi tok. Slik kunne det ikke bli, da flere av stedene viste seg å være så spennende og gi så mange inntrykk at de fortjener egne innlegg. Kjøkkenveien 3 er et slikt sted. Et digert, gammelt, litt slitt hus, like ved riksvei 3, men høyere beliggende enn veien og delvis skjult av trær, det er kaféen Kjøkkenveien 3. Åpnet for bare ett år siden, og drives av Vigdis og Marijke. Stedet er tilknyttet Hanen, og serverer nydelig mat av lokalproduserte økologiske råvarer. Vigdis fortalte oss at hun kjøpte huset for åtte år siden. Det var da totalt nedslitt og hun har brukt mange år på å få det opp til en slik standard som det fremstår i dag. Ikke la deg lure av husets ytre som fortsatt trenger litt mer finish, innvendig er huset en drøm! Delikate farger, gjennomført med tanke på møbler og små ting som setter prikken over i’en, som for eksempel sølvblanke små vaser med markblomster på bordene. I tillegg til utsøkt mat og drikke, var innehaverne trivelige å slå av en prat med og i de omtalte omgivelsene ga dette oss en lunsj som var så mye mer enn bare en matstopp på  veien. Anbefales! Se etter Hanenskiltet Kjøkkenveien 3, eller Caféskiltet langs riksvei 3. Kommer du sørfra må du følge med etter å ha passert Mykleby, og kommer du nordfra er det like etter Imsroa. Vi er i Stor-Elvdal kommune.

(Klikk på bildene, da får du dem store og utfylte)

Publisert i Bygdeliv, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Det enkle livet?

Jeg ser at livet på landet ofte blir karakterisert som enkelt. Har lurt litt på dette – hva er det som er enkelt ved livet på landet, sammenlignet med livet i byen? Jo, noe er utvilsomt enklere: Min erfaring etter fire år på landet er: Kort vei til og lett å kommunisere med  alle slags serviceinstanser – både kommunale og private, sånn som «plan- og bygg» (når du trenger byggetillatelse el.l.) , politi (når du f.eks. trenger nytt pass!), rørlegger eller andre håndverkere når det er påkrevd, osv osv. På butikken kjenner de deg, og yter generelt sett mye bedre service enn i byen, og naboene, ja, naboene er det aller beste. De gir hverandre en hjelpende hånd eller gode råd, ser etter hverandres hus når man er bortreist og stikker til og med innom – bare for en prat – innimellom (men uten å renne ned dørene hos hverandre i utide).

DSC_7238

På vei til fjells

 

Men enkelt…Neei, syns vel ikke livet generelt er så veldig mye enklere, likevel. I hvert fall ikke hvis det defineres som å ha mindre å gjøre, at det daglige strevet har blitt mindre, og du har mer tid til å gjøre ingenting, eller til å dyrke masse fritidsinteresser. Nå skal det ikke underslås at vi ikke akkurat har gjort det spesielt enkelt for oss selv heller, jeg innrømmer det. Jeg skjønner at ikke alle som bor eller flytter på landet driver med utstrakt rehabilitering/nybygging og landbruksvirksomhet, som vi har valgt å gjøre i tillegg til våre fulle «sivile» jobber. Men ved å bo på landet – og da mener jeg å bo landlig på et gårdsbruk og forsøke å få et levebrød ut av det – da må du like å jobbe, jobbe og jobbe. Du må frydes ved å oppleve nytt liv, både på enga og i fjøset, og særlig etter selv å ha bidratt til at dette er mulig! Videre må du tåle at ting stadig ikke går slik det var ment å skulle, f.eks. kan vannet til kalvene fryse til tross for moderne isolasjon og varme rundt rørene, og da må du tåle å springe til dem med bøtter fulle av vann, ned en bratt skråning, i 25 minusgrader, eller at den nye snøfreseren ikke fungerer og du må, heldigvis sammen med den nevenyttige sønnen som tilfeldigvis er på besøk, bytte til den gamle…( det meste av dette har en tendens til å skje når husbonden befinner seg laaangt unna, og jeg har ansvaret på gården alene.) Og så må «noen» i husstanden hele tiden skjønne seg på hvordan disse tingene skal fikses – når han kommer hjem…Og om sommeren må du være forberedt på at ferien dessverre falt nettopp på den tida som det var mulig å slå graset, og den dermed blir en smule amputert.

DSC_0624

Snøfresing er gøy – når utstyret fungerer!

DSC_0465

Fine oksekalver har klart seg gjennom den kalde vinteren

 

 

DSC_0952

Alltid noe som må fikses – heldigvis er husbonden mer enn en nevenyttig handyman!

Så er det altså noen av oss som faktisk ikke bare liker, men frydes ved dette livet. Og som kjenner at når vi oppdager den nyfødte kalven ute på marken, knapt tørr etter fødselen, eller ser sæterenga bugner og anger av markblomster og saftig gras, kjenner lukten av nyslått gras på jordet, ser hunder og katt tumle rundt på tunet i vilter lek, hente inn nylagte egg fra hønsegården, og for meg, ikke minst se gården forvandles tilbake til den tidligere tiders slektsgård jeg kan være stolt av og kjenne på sammenhengen i eget liv og hundrevis av år tilbake – ja da er det verdt alt, likevel!

Et annet, større og viktigere perspektiv, er det å bidra til å produsere trygg, velsmakende mat og sørge for at dyra har et godt liv før de blir til mat. I den grad dyr kan ha følelser, tror jeg at vi har «lykkelige kuer» og fornøyde høns! Og det er noe som gir stor mening i livet, og er da ikke verst å være med på, er det vel?

Og enda har jeg ikke nevnt alt det andre – den storslåtte naturen rundt oss på alle kanter, nærheten til den og hva vi kan høste og nyte fra den. Alle de morsomme små opplevelsene av lokale kulturopplevelser som bare finnes på bygda som seteropera, bygdespel og intimkonserter i sjarmerende små lokaler eller ute i naturen, bare for å nevne noe.

DSC_0014

Men enkelt – nei, det syns jeg ikke er den rette karakteristikk på livet vårt! Derimot kan vi med hånda på hjertet si det er godt liv, fylt av opplevelser, ny læring og masse glede!

 

 

Publisert i Bygdeliv | Merket med , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Hesteslepp på Bekkelægret

Langt inne i fjellheimen, innerst i Norges lengste seterdal, naturskjønne Einunndalen, ligger Bekkelægret. Einunndalen ligger i Folldal kommune, men når vi kommer til Bekkelægret har vi passert fylkesgrensa mot Sør-Trøndelag og er i Oppdal kommune. Du kan komme hit ved å kjøre opp ved Moskaret, øst mot Alvdal eller ved Dalholen vest i Folldal, mot Hjerkinn. På Bekkelægret slippes dølahester fra store deler av østlandsområdet siste helga i juni. 18 hopper, tre føll og en hingst skal i sommer få nyte det gode beitet i det som kalles Trondheimsfeltet, en hestehamn som visst regnes som en av de aller beste i hele Norge. Bekkelægret ligger på 1100 meter over havet og hestene kan beite opp mot 14-1500 meter. I år var det 90. gangen det var hesteslepp her, og vi ville ha med oss dette før vi dro på ferie.

Selv om været var grått, var temperaturen god og mange hadde gjort som oss og tatt turen inn på fjellet denne dagen. Mange spente små og store ventet på at hingsten, den riktig staselige Ullins Stjerneblesen fra Nes på Hedemarken, skulle slippes inn til hoppene. Han ankom noe urolig, så han ble litt bryskt klappet til på kjakene. Etter å ha blitt leiet noen runder rundt hoppene som også ble holdt i tømmene, ble det gitt signal, og alle hestene ble sluppet. Sirkuset var i gang! Det var flott å se de vakre, smekre dyra som beveget seg raskt omkring, og viste seg frem, både for hverandre og for oss tilskuere. De små, yndige føllene holdt seg tett inntil mødrene sine, men viste ingen tegn til at dette var særlig skremmende.

Vi er inne i Knutshø landskapsvernområde. På informasjonsbautaen leser vi at her vokser den mest spennende fjellfloraen i Nord Europa, arter som bare finnes her. Plantene er avhengige av at området blir beitet og slått for å danne livskraftige plantesamfunn. Reinen har beitet her siden isen forsvant for 10 000 år siden og er en del av en tidligere større stamme. Menneskelig aktivitet som jernbane og veier har begrenset områdene for reinsdyra, men det skal være en levedyktig stamme i området nå.

DSC_0053

Har du tenkt deg på fjellvandring eller -sykling i sommer, er dette området absolutt å anbefale. Jeg har sett Einunndalen beskrevet som en usedvanlig vakker fjelldal – og jeg er enig.  Det skal fortsatt være omkring 30 setre i drift i dalen. Ved bl.a. Romsdalssetra kan du både få servering og overnatting.

Jeg kan ikke la være å sitere husbonden igjen: «Tenk, så heldige vi er! Vi BOR midt oppi dette eventyret!» Ja, så heldige er vi. Men alle kan oppleve det, det er bare å ta turen!

 

Publisert i Bygdeliv, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar