Herlige midtsommertid!

Midtsommer! Bare ordet kan få meg til å smile og jeg kan kjenne den gode følelsen av solvarme, blomsterduft og forventning om gode dager. Joda, det er allerede flere dager siden sola snudde og det går mot mørkere tider – vil pessimisten si. Men det er nå de varmeste dagene venter, og for de fleste også en etterlengtet ferie.

DSC_0438.JPG

Så også for kyra våre. Vel, kanskje tillegger jeg dem vel mye menneskelighet når jeg sier de har lengtet etter å komme opp på sætra, men uansett er det ikke tvil om at de nyter det saftige grønne graset der oppe. Kanskje kjenner de også på en bekymringsløs frihetsfølelse, slik mange av oss mennesker gjør i ferien vår. Selv kjenner jeg en egen ro og velvære der oppe på sætervangen. I går, Sankthansaften, var vi der oppe en tur. Først og fremst for å gjøre alt klart for kyra som skulle komme i dag, men vi benyttet også anledningen til en tur opp til Svartåstjønna, en kort spasertur unna. Vannet var blikkstille, bare små fiskevak og en svømmende and på andre siden av tjønna brøt vannspeilet. Det vil si før Bjørk, bordercollien vår, som plutselig har blitt opptatt av vann, og plasket i vei inne på grunna, mens Birka, den mer bedagelige elgvalpen, la seg ned og tok en blund. Det var en fin kveld. Vi pratet litt med noen hyggelige hyttenaboer som også hadde en rolig midtsommer ved vannet. Hun hadde badet, fortalte at det var 16 grader og akkurat på grensen til behagelig (!) og han fisket. Ingen fangst i dag, men han hadde tatt flere fine røyer tidligere, fortalte han.

Mens jeg gikk rundt på enga vår, nynnet jeg på Alf Prøysens kjente vise, Slipsteinsvæilsen. Egentlig en sår og litt melankolsk tekst, men likevel gir den meg sommerstemning. (Sorry to my foreign readers, this poem is written in dialect and is hard to translate).  Her er teksten og under den bilder fra midtsommerdager her hos oss:

Nå duve det blommer med raulette kinn,
enga står sammarskledt,
raudkløver`n bøyer seg,
prestkragen tøyer seg,
brureslørsgraset står tett.
Æillting er kveillsro og kvile og fred,
og blomma veit ittno om det som skal skje…

Men slipsteinsvæilsen går og går,
og nå er det je som dreg sveiva i år.
Slipsteinsvæilsen går og går.
Å, blommer i enga, je veit å de får!
Når ljåen blir kvass nok og brynet blir med,
så kjæm dom i mårå og meie dekk ned,
så tona som du høre i kvellsro og fred…
…det er slipsteinsvæilsen som går…og går… og går.

Je sjøl va ein blomme så raudlett og gla,
enga stod sammars-kledt,
ormgraset smøyde seg,
villrosa føyde seg,
brureslørsgraset stod tett.
Men blommer og jinter dom blømme så vilt,
og drømme om brølløp og æillt som er gildt…

Men slipsteinsvæilsen går og går,
og nå er det je som dræg sveiva i år.
Slipsteinsvæilsen går og går.
Å, blommer, å jinter, je veit å de får!
Når ljåen blir kvass nok og brynet blir med,
så kjæm dom i mårå og meie dekk ned,
så tona som de høre i kvellsro og fred…
…det er slipsteinsvæilsen som går…og går… og går.

Alf Prøysen

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Dette innlegget ble publisert i Året rundt, Bygdeliv, Drift, Dyra på gården, Fjellregionen og merket med , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s