Jeg er så heldig å ha den glede til stadighet å oppdage små hefter og publikasjoner med lokalhistorisk innhold, fra tiår tilbake. Nesten hver gang jeg tar en tur på loftet, der vi har lagret det meste, bl.a. kasser med brev, bøker og liknende fra mormors hus, finner jeg noe av interesse. Nå har jeg bladd gjennom et par utgaver av «Årbok for Glåmdalen», nærmere bestemt fra 1942 og 1952. Mange av artiklene gir et innblikk i kulturliv, ættesaga, folkeminner og livsskildringer og er et fint supplement til bygdebøkene som her i traktene finnes i hver en bygd. Redaktør for årboka var Håvard Skirbekk og han skriver at boka er ei «helsing heimanfrå til alle utflytte både her i landet og i Amerika». Hvorvidt det ble utgitt en årbok hvert år, vet jeg ikke. Jeg har foreløpig funnet bare disse to i sakene etter mormor. Derimot skal det siden 1979, med få unntak, ha blitt utgitt «Årbok for Nord-Østerdalen». Dessverre ble det ikke utgitt noen slik i fjor, men jeg håper det igjen vil komme en i 2017.
I dag er Glåmdalen navnet på dalføret sørover fra Elverum, men tidligere må det også ha blitt brukt nordover, det som i dag er Østerdalen. I glåmdalsårbøkene er det mange artikler fra Nord-Østerdalen, og bakerst i bøkene annonseres det for flere av datidens forretninger på Tynset, Alvdal og andre Nord-Østerdalskommuner.
En av artiklene i boka fra -52 er skrevet av folldølen Ivar A. Streitlien. Han beskriver hva budeiene hadde for knep når kua ikke ville gå hjem om kvelden eller når fremmede kyr kom inn i buskapen ved kjøp eller arv og gikk i retning der de kom fra i stedet for hjem til sitt nye fjøs. Han skriver:
«Mest vanleg var det da å gi kua gløymsalt. Dette kunne lagast på mange måter.»
Deretter beskrives sju ulike måter budeiene brukte for å få kua på bedre tanker. De fleste metodene omfatter salt, og en av disse var at budeia la salt i venstre skoen sin, og så skulle hun gå med dette til hun hadde glemt det tre ganger. Eller:
«Gamla i Norsen Steigen bruka ein annan måte da ungkona, som var frå oppi Grimsbu, kom flytjande med nokre kyr heimanfrå. Ho rende salt tre gonger gjennom venstre trøyeerma på fjøstrøya si og gav kyrna. «Eg trur ikkje noko på det, men eg gjer det likevel», sa ho.»
Et annet problem budeia kunne støte på, var at kua ikke ville slippe mjølk, altså det kom ikke en dråpe melk når den ble forsøkt melket. Dette skjedde oftest dersom det var ei ukjent budeie, en vikar for den faste. «Det hjelp ikkje korkje med godord eller klapp eller ekstra høytapp, ja ikkje eingong mjøldrikke.» Kun en ting kunne da hjelpe, og det var å finne frem fjøsklærne til rette budeia, ta dem på seg og la kyrne få lukte på dem.
Andre råd var å bore et hull i veggen i båsen der kua sto og stikke en pinne fast i hullet og si: «Nå står du så fast i båsen som pinnen i åsen.» Eventuelt kunne en leie kua «rundt ein jordfast stein tre gonger rangsøles. Truleg vart det her og bruka ein formular attåt.»
Enkelte kvinner hadde spesielle evner, og gikk under betegnelsen «ronhulder». Streitlien beskriver ei som «gjorde åt kyr som låg borte. Ei av desse gjorde åt på den måten at ho grov eit hol i jorda, gjekk rundt tre gonger rangsøles og mumla noko attåt. Ei onnor forklara det slik at hestskoen over fjøsdøra snudde galne vegen, så det var ikkje noko rart om kua la seg borte. Opningen på skoen vende oppover, men den skulle vende nedover.»
Nå må jeg innrømme at jeg er usikker på hva som egentlig menes med at kyra «låg borte», men det må være noe som laget problemer for budeia, så mye er sikkert. Om dagens mjølkebønder har liknende triks med sine vrange kyr, vet jeg ikke. I så fall har de fått noen tips her, aldeles gratis.
En av våre limousinkuer får gjøre nytten som illustrasjonsfoto selv om den kun gir melk til egen kalv, og ingen problemer har oppstått i den forbindelse.
Storeggen 