Jeg har bodd på Tynset før. For tretti år siden, i jula 1986, flyttet jeg inn i det vesle huset etter mormor. Dengang uten bad, og med utedo. Vinteren var iskald, og Tynset levde opp til sitt rykte dengang, som Norges kaldeste plass. Da jeg og venninne Marit skulle «på by’n» lørdag 9. januar, kom vi til stengt dør på «Kronestua». Stengt på grunn av kulde – gradestokken viste minus 44 grader Celsius! Men hjemme hadde jeg vedovn og varme klær, og klarte meg bra.

Jeg hadde ikke bil, og det var vel antakelig like greit i kulda. Sparken ble det vanligste fremkomstmiddelet. Det var ikke mange som beveget seg utendørs, bortsett fra helt nødvendige turer, som til og fra jobb, eller til butikken. Der sto bilene utenfor med motoren i gang mens folk handlet, for ikke å risikere startproblemer igjen etter handleturen. Møtte man folk på veien kunne man knapt kjenne hverandre igjen, så innpakket som alle måtte være for ikke å pådra seg kuldeskader. Det var vanskelig å bevege seg med så mye klær. Ikke så vi mye, heller, da det straks dannet seg et tykt lag med rim rundt øynene, som var det eneste av kroppen som var i kontakt med friluft.

Det er mulig at glemselens slør har lagt seg over mye av opplevelsene denne vinteren. Slik jeg husker det, varte kulda i ukevis, om enn ikke så ekstremt som nede på førtitallet hele tiden. (Ute-)doturene varte nok ikke lenge om gangen, og for det meste gjaldt det å holde seg inne og fyre, for elektrisk varme dugde ikke alene. Jeg kan ikke erindre at det oppsto noen spesielle problemer for meg som følge av det kalde været, men kan gjenkalle en noe skummel følelse da jeg så den røde målesøylen på gradestokken forsvinne aller nederst på skalaen.

Vintrene etterpå har antakelig variert fra milde til nokså kalde, heldigvis ikke så mange har vært fullt så kalde som den i 1987, men vi har da opplevd flere og tretti grader i løpet av de siste årene også. Nå, nøyaktig tretti år etter, har vi en slags blanding av litt kaldt vær enkelte dager, til mildvær, regn og isglatte veier andre perioder. I dag er det en av de milde dagene med null grader og litt sånn blygrått, lavt skydekke. Ikke mye minner om vinteren for tretti år siden. Inne har vi  har fortsatt tomatplanten fra i sommer i kjøkkenvinduet, og forundres stadig over nye små tomater som modnes. De ville nok ikke klart seg særlig lenge i mormorhuset den vinteren for tretti år siden.