Storeggen

Sandbecks menuett

Skrevet 9. mai 2017 av storeggen

Jeg vokste opp med Vidar Sandbeck på radioen. Ønskekonserten på søndagskveldene spilte ofte «Pengegaloppen» eller en annen av Sandbecks viser, og han var også å høre i Barnetimen for de minste. Sandbeck var østerdøl, fra Åsta ved Rena i Åmot kommune. Han skulle egentlig bli fiolinist. men da han flyttet tilbake til hjembygda etter mange år med fiolinstudier bl.a. i Trøndelag og i Oslo, kunne han ikke lenger livnære seg som musiker, og han solgte både fela og notene. Vidar Sandbeck må ha vært en svært kreativ og kunstnerisk sjel. I tillegg til fiolinspillet drev han med treskjæring, han skrev også romaner i tillegg til de mer kjente visene. Og han ga ut plater der han sang sine egne viser. Menuett i mai er ei slik vise. Jeg har hørt at visa egentlig het Østerdalsmenuett, men at han ble frarådet å kalle den det, for det navnet ville ikke slå an, nemlig! Nei, Østerdalen er jo fortsatt en nokså godt bevart hemmelighet, men Menuett i mai, den slo an, og er en nydelig liten perle av en sang. «Det er sammar i vente, det er lykke å hente.» Vi venter. Foreløpig er vår østerdalsvår ikke mye å skryte av. Etter en god og varm start på måneden, har vi nå fått snøbyger og nordavind og det føles slett ikke lenger som vår. LØvspretten lar vente på seg. Vinteren klorer seg fast, til tross for at vi er inne i den siste av de tre vårmånedene, og junisommeren står og banker på og vil inn. Om bare noen korte, lyse uker. Men altså, Menuett i mai kan vi høre likevel.

Vil du bli med i menuetten
i de grogrønne mainetten’
når det våres, når det våres
utmed gangsti og vegg.
Vil du leke og gle’ deg
tar du kjæresten med deg
uti skogen når det lever
milla bjørker og hegg.

Du kan høre e fløyte trille,
du kan ane ho Tirilille,
der ho danser, der ho danser,
sine sirlige trinn
over gråbleke stener,
under løvrike grener.
Og det kvisker og det nynner
og det risler og rinn.

Det er ongdom og det er drømmer,
det er lengsel i alle gjømmer,
sjå det gjynger, sjå det gjynger
i en fin menuett.
Det er sammar i vente,
det er lykke å hente.
Det er livet som forærer
deg en blomebukett.

Det er morro å vara frøken,
det er artig å høre gjøken
når det våres, når det våres
over enger og drag.
Men gu’bære så ille
om du itte fær stille,
der du tripper over tunet
når det lysner tå dag.

Og det synger i menuetten
i de grogrønne mainetten’ –
ingen spådom, ingen spådom
kan formørke ditt sinn.
Det er fast under sola,
det er gamalt på jorda:
Je vil leve, je vil finna
en å kalle for min.

Her er noen flere glimt av årets østerdalsvår:

: Rådyret trekker ned til barmark for å finne mat

: Plutselig hører det meg

: og snur seg og ser på meg (før det stikker av gårde)

: Foreløpig nokså grå utsikt fra Fåsten

: -og snø i skogkanten

: Nydelige nabohesten trives i sola

: Gåsunger

: Tranene har slått seg til på Tyvesletta og venter på at fjellet skal ønske dem velkommen

: Fjellvåken svever høyt over oss alle

: Sola forsvinner så vidt bak Fåsten, men snart går den over

: Kalvene leker sisten med mødrene sine

: Glomma stiger, om enn sakte i det kalde været

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Fjellregionen, Historien forteller | Merket med andrik, Østerdalen, bygdeblogg, Fjellvåk, gåsunger, hest, iskaldt, juni, kalver, løvsprett, mai, Menuett i mai, museører, rådyr, Traner, Tynset, Vidar Sandbeck | 2 kommentarer

Spretten ku!

Skrevet 21. april 2017 av storeggen

Bondefaget innebærer livslang læring, og vi føler oss fortsatt ofte bare i startgropa. Stadig oppstår det situasjoner som vi ikke har vært borti før, og som må håndteres – gjerne nokså raskt.

For litt siden oppdaget vi at en av kuene haltet nokså mye på det ene forbenet. Med nær forestående kalving, var hun diger og langsom, og nå så det riktig vanskelig ut for henne å bevege seg til og fra fóringsplass, drikkekar og soveplass. Vi fikk henne inn i en av båsene i fjøset, og fikk undersøkt benet. Ingen leddbetennelse eller andre tegn til alvorlig skade. Kanskje var hun tråkket på av en av de andre kyra, men vi ville få henne til å legge seg så vi også kunne få undersøkt klauven fra undersiden. Vi tenkte derfor å beholde henne i sykebingen og fylte opp med masse fór og liggehalm. Til vanlig går alle dyra løse i det store fjøsrommet, mens de små kalvene kan gå inn i en mindre bås, om de ønsker det.

Morgenen etter fant jeg et nytt fange med gras og skulle til å kaste det ned i båsen til henne, da jeg syntes det var merkelig stille der nede. Jeg kikket ned (det er en luke fra etasjen over, der vi også kan komme ned i fjøset uten å måtte gå inn i det store hovedrommet), og ser ingen ku! Fjøset var helt tomt, det!

: Dette er fjøset slik det fremstår til vanlig, når møkka er måket ut og lagt på ny halm

: Grinda mellom båsen der kua var, var bøyd øverst

: – på begge sider!

: Bjørk er fornøyd når jobben er gjort med å reparere grinda

Ved nærmere ettersyn nede i fjøset så jeg at kua hadde klart å komme seg over grinda – den er omtrent i min skulderhøyde. Som du ser av bildene, har hun forsøkt å komme over på begge sider, da grinda er bøyd kraftig ned mot hver av festene på siden. Til slutt har hun altså klart det! Hun var visst ikke så syk, likevel, nei! Litt bekymret for både henne og kalven i magen, har vi fulgt litt ekstra med henne etterpå. Noen få dager senere fikk hun kalven sin, en livskraftig kvigekalv som har fått navnet Fagerlin. Og benet, ja der er helt bra igjen! Men hvordan hun klarte å komme seg over grinda – ja, det er fortsatt et mysterium for oss!

: Fagerlin, så fin!

: Her koser hun seg sammenmed to av søskenbarna

Mor har det bra etter klatrenummeret. Ikke tegn til halting lenger, heller 🙂 Snakk om spretten ku!

Publisert i Bygdeliv, Drift, Dyra på gården, Dyra våre, Fjellregionen | Merket med fjøs, kalv, kalving, limousin, oksekalv | Legg igjen en kommentar

En dag i mars, liten situasjonsrapport

Skrevet 28. mars 2017 av storeggen

Det har vært en lang og flott vinter her oppe i Nord-Østerdalen. Den første snøen kom allerede 1. november, og det har kommet påfyll mange ganger etter den tid. Nå har vi altså hatt snø og skiføre i fem måneder, og påskeferien nærmer seg. Påskegjestene vil nok helst at snøen skal vare til over ferien, men selv begynner vi, for å være ærlig, å bli ganske forsynt av vinter og snø nå. Vi hører om sommertemperaturer og blomster som spretter opp av jorda lenger sør på Østlandet, og blir bittelitt misunnelig. Men så leser og hører vi om uvær og enda mer snø i nord, og erkjenner at jammen er vi heldige, vi som bor her i Østerdalen!

Veien i bakken er i alle fall blitt bar

– og vi kan skimte antydning til gåsunger i tretoppene

Det blir stadig mindre igjen av is og snø

Takdrypp

Og så lager vi litt vår inne. Lerkekvistene springer ut etter få dager inne i varmen

Dagene går fort. Etter at noen av familiemedlemmene har kommet seg avgårde på skole eller jobb, går de av oss som er hjemme, ut til dyra.

Våryre springer hundene rundt i snøsørpa

Nye lukter dukker opp og pirrer nysgjerrigheten

Ella er fonøyd når hun finner en trebit eller kvist hun kan tygge på

Gudleik og Bjørk tar seg tid til litt kos i sola

Hundene får mat, og kufjøset renses for kumøkk og strøs med ny halm. Noen av kalvene skal også ha litt ekstra kraftfôr og rundballer legges i fôrhekkene til alle kyra. I disse dager sjekker vi jevnlig om noen av kyra er i kalving eller om det har kommet en ny kalv i løpet av natta. Foreløpig venter vi fortsatt på den første.

Fløyelin er ei riktig god ku. Nå venter hun på kalven sin.

Snøhvit er ei av fjorårets kalver, hun går sammen med mor, søstre og tanter

I en annen innhegning går oksekalvene fra i fjor. De er ganske sosiale og her er det TrakTor som kommer og vil hilse på.

Kyra liker å være mest mulig ute, men om natta vil de inn i fjøset og sove noen timer. En ny halmmatte hver dag sørger for komforten.

Også den vesle hønseflokken vår våger seg ut i varmegradene midt på dagen.

I dag ble all plasten fra rundballer kjørt til gjenvinning, og vi har ryddet opp litt rundt om på gården. Da jeg skulle fylle opp fuglemateren med solsikkefrø, oppdaget jeg at den kjelleren som sekken med frøene sto, var full av vann, og dermed fikk vi en ekstra oppgave med å tømme den! Det ble båret x antall vannbøtter opp fra kjelleren, de fleste var også fulle av solsikkefrø som fløt rundt i vannet…

Den utvendige kjelleren må luftes etter at den er tømt for vann. Heldigvis er kjelleren under kjøkkenet fortsatt tørr og fin.

Etter at middagen er unnagjort, er det lekselesing, og eventuelt kjøring og henting til fotballtrening, før kvelden kan senke seg over hus og heim. Små turer med hundene og kos med katten får vi til innimellom. Så kikker vi litt på fjellene og ser at nå har jammen snøen minket mye, både på Tron og på Klettan! Skal se det blir vår her i år, også!

Tronfjell begynner å bli riktig «flekkete» etter de siste dagers snøsmelting

Brøytekantene minker heldigvis, også!

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Drift, Dyra på gården, Fjellregionen | Merket med bordercollie, bygdeblogg, flatcoated retriever, gamle trehus, høns, kalving, kyr, Lev landlig, limousin, Nord-Østerdalen, norsk elghund grå, Norske hjem, Tynset, vår | 3 kommentarer

Sakte, sakte blir det hus igjen

Skrevet 13. mars 2017 av storeggen

Om hustypen kaffekvern og prosessen med å plukke ned vårt hus og starte på oppbyggingen igjen, kan du lese om i dette blogginnlegget. Litt forkomment og overmodent for å bli tatt vare på, sto kaffekvernhuset der i Alvdal. Vi fikk merket stokkene, tatt det ned og kjørt det hjem til Storeggen, der det lå lagret et par år før det ble satt opp igjen. Litt småsjuk husbond i vinter har forsinket prosessen, men nå er han i gang igjen. Her kan du se hvor langt vi har kommet pr i dag.

Slik sto huset før det ble tatt ned og flyttet til Storeggen.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Fortsatt er det langt igjen til ferdig hus, men vi gleder oss over hver liten fremgang.

Publisert i Før og etter | Merket med bygdeblogg, kaffekvernhus, Nord-Østerdal, Panel, stavlaft, tømmerhus, Tynset | 2 kommentarer

Oksekalvenes siste tur

Skrevet 12. februar 2017 av storeggen

Så er det endelig klart for å sende våre førstefødte limousinokser til slakt. Ting tar tid i denne bransjen, ingen tvil om det. Oksekalvene som sendes til slakteriet i dag, er født om våren for snart to år siden. Nå har de vokst seg store og fine og skal bli til nydelig mat. Så naturlig og likevel så brutalt er det. Heldigvis vet jeg at våre okser har hatt et godt liv. De fikk die sine mødre hele den første sommeren på sætra. Der var det også godt, saftig beite og herlig fjelluft, og de fikk et godt grunnlag for livet videre. Her hjemme på gården har de fått beveget seg ute innenfor et romslig område, med ly for vær og vind i to rundbuehaller. De har gått ved siden av, men dog atskilt fra sine mødre og søstre, for ikke å risikere bedekking av disse.

: For et eventyr det var da de første kalvene ble født for snart to år siden!

: Mor og nyfødt kalv i snøen

: Odin var ille ute da mor forlot ham etter fødselen

: Noen av mødrene var ekstra rause og lot gjerne «tanteungen» også få en sup

: Sæteridyll!

: Månetyr er storebror i okseflokken, og ble født under en måneformørkelse som vår andre kalv, etter storesøster Gulla. Han har vært den største og kraftigste hele tiden, men rolig, sosial og snill.

: Tron heter denne karen. Han ble født ute, med utsikt til, nettopp Tronfjell!

: Her er Odin som ble overlatt til seg selv etter fødselen, da mor i ørska gikk fra ham. Han er oppkalt etter husets datter, Oda, som reddet ham ved å sitte og gni og stryke på den nyfødte helt til mor kom til seg selv igjen, og overtok. I dag er han en stor og kraftig oksekalv.