This gallery contains 7 photos.
Snart er jula her. Heldige som vi er, i vår fredelige, vidunderlige vesle hjørne av verden, er vi nå i siste forberedelser til vår store høytid. Den feirer vi, og forsøker å finne tilbake til gode følelser og tradisjoner vi … Les videre
Desember for meg er forventning, sanser som pirres av gjenkjennende, gode dufter , musikk og farger. Og – kanskje det viktigste – minner som dukker opp gjennom lukten av grønnsåpe og pepperkaker og alt det andre som hører med og kommer tilbake år etter år. Fortsatt er det sånn at blant annet kongerøkelsen som tennes første desember fremkaller den gode julefølelsen som ble etablert i barndommen og som lever videre i vårt hus, som nå er her på Storeggen. Vi kan ikke skryte av å ha mørketid her i Nord-Østerdalen, men jammen er det dager i desember som ikke slipper til mye lys. De dagene det er klarvær, blir sola borte bak Tronfjell midt på dagen, og er det overskyet, blir det slett ikke skikkelig lyst i løpet av dagen. Men lyset like før eller like etter sola kommer opp over fjellene, er nydelig!
Store deler av landet ser ut til riktig å plages av mangel på snø i år. Hos oss er vi så heldige å ha hatt et hvitt teppe overalt helt siden første november, og julestemningen kom derfor ekstra tidlig. Et par mildværsperioder har heldigvis ikke klart å ødelegge.
En ny situasjon for oss på Storeggen er at vi har fått et nytt familiemedlem, en fjortenåring som har kommet alene til Norge fra et krigsherjet land, og som derfor trengte en familie å flytte inn til. Vi var de heldige som fikk bli hans norske familie. Nå gleder vi oss til å feire jul sammen med ham og de andre barna, som kommer hjem til jul når alle eksamener og oppgaver er innlevert. I mens koser vi oss ute og inne, med snøen, levende lys og bakst og stikker innom de julemarkeder som dukker opp i nærområdet vårt og bidrar til en ekstra spiss på førjulstida. Til helga er det museet på Ramsmoen og Parkveien – julegata på Tynset – som har sine julemarkeder. Hvis du virkelig vil oppleve julestemning, ta en tur dit, da vel!
Oksen Eventyr har vært hos oss to somre nå, og han har blitt far til flere små kalver. Til våren kommer hans kull nummer to. Neste sommer kan han ikke lenger få være sammen med kyra på sætra. Han ville i så fall kunne risikere å bedekke sitt eget avkom, og det går jo ikke! Så nå skal Eventyr selges. Vi håper at noen vil overta den snille oksen vår. Takk for jobben du har gjort, Eventyr!
På vandring langs jorder og enger på den flate sletta Tyve, mellom gården vår og sentrum, passerer vi mange gamle uthus. Til dels falleferdige løer, men likevel så vakre i sin sølvgrå patina, der de står og vitner om tidligere tiders slit. Her oppe i Nord Østerdalen er det meste av høstens fargesprakende løv nå blåst av trærne. Jorda, hus og trær står kalde og nakne og venter på at den første snøen skal bre seg stille over alt. Slik den alltid har gjort og alltid vil komme til å gjøre på denne tida av året.
Nå er høsten her
og høsten er en liten gul mann
som kommer ut av skogen
med kofferten sin og plukker lauvet ned av
trærne og tar med seg blomsterstilkene og mange
av fuglene, og så maler han himmelen
grå og mørk, og lager triste søledammer i veiene
Fra «Årets tider» av Arild Nyquist
I gamle dager, i hvert fall på Hedemarken der jeg vokste opp, hadde vi potetferie ved disse tider av året. Skolefri var det riktig nok, men ferie var det knapt. Tvert i mot hard jobbing ute på potetjordene fra tidlig morgen til sen ettermiddag. Jeg minnes iskalde morgener på sykkel i høsttåke frem til den endeløse potetåkeren. Traktoren duret i jevn fart frem og tilbake og kastet opp potetene som vi, alle skoleungene, var engasjerte for å plukke, gjerne sammen med våre mødre. De fleste var husmødre som fikk mulighet til å spe på familiens budsjett med «potetpenger».
Vi brukte gummihansker med fingervanter inni, for ikke å fryse alt for mye på fingrene. Allerede etter kort tid første dagen verket ryggen, og vi lurte på hvordan vi skulle klare å holde ut hele uka. Mange, lange timer holdt vi ut, og bare en (alt for) kort matpause midt på dagen ga oss en kjærkommen ryggstrekk og litt hvile. Greit nok i sol og godt vær, verre var det i regn. Merkelig nok husker jeg nesten bare de fine, solrike dagene. Tanken på lønnen i den andre enden var vel den viktigste årsaken til at vi holdt ut – og kom tilbake, år etter år. Min aller første potetlønn, 400,- kroner, tror jeg det var, gikk i all hovedsak til en lenge ønsket kassettspiller.
På den store gården der vi jobbet, ble man ikke ferdig med potetopptakingen på en uke. Alle husmødrene holdt derfor på en uke lenger enn oss på ute på åkeren. Vi ungene syntes det var fryktelig urettferdig at de, i tillegg til pengene, hvert år ble belønnet med et selskap inne i storgårdens finstue da de var ferdige med sine to uker. Der ble de traktert med kaffe og verdens høyeste, lekreste bløtkake! I hvert fall var vi sikre på at kaken var akkurat sånn. Vi, som bare fikk pengene i hånda, der vi andektige og lykkelige over at potetferien var over for denne gang, en og en ble kalt inn til bonden (eller for vår del, til forpakteren) for å motta vår lønn for strevet.
Det er ingen som har potetferie lenger. Potetbøndene høster potetene maskinelt, og de fleste unger rekker ikke en gang å ønske seg ting før de får det, så det ville antakelig vært vanskelig å få rekruttert slik arbeidskraft nå om dagen. Høstferie har skolene likevel av en eller annen merkelig grunn, beholdt, selv om skoleåret bare så vidt har kommet i en slags gjenge etter den lange sommerferien. Men nok om det, her på gården har vi ingen ferie, men i år vi har poteter!
Ved et nokså spontant innfall ble det satt ned noen settepoteter på en liten jordflekk vi har i hagen. Sent på våren var det, faktisk nesten sommer, og vi var nokså i tvil om det ville bli noe særlig til avling. Denne uka måtte de opp av jorda, kulda var på vei. Og avling var det blitt! Det var veldig artig å se de gule mandelpotetene nærmest «sprute» frem der vi grov. Rundt regnet førti – femti kilo til sammen ble det, og vi er strålende fornøyde med vår første potetavling.
Mandelpoteter er det som i hovedsak dyrkes her i fjellbygdene. I Alvdal har de en egen festival til ære for denne kvalitetspoteten. Pølsekurs var ett av tilbudene på festivalen i år. Der var vi forrige helg og lærte å lage pølse, eller «pøsje» (lang ø-lyd) som det heter på dialekt. Elgpøsje er for eksempel herlig sammen med potetstappe av mandelpotet! Når elgjakta er over for i år, blir det trening på hjemmebane!
Storeggen 