Så er det endelig klart for å sende våre førstefødte limousinokser til slakt. Ting tar tid i denne bransjen, ingen tvil om det. Oksekalvene som sendes til slakteriet i dag, er født om våren for snart to år siden. Nå har de vokst seg store og fine og skal bli til nydelig mat. Så naturlig og likevel så brutalt er det. Heldigvis vet jeg at våre okser har hatt et godt liv. De fikk die sine mødre hele den første sommeren på sætra. Der var det også godt, saftig beite og herlig fjelluft, og de fikk et godt grunnlag for livet videre. Her hjemme på gården har de fått beveget seg ute innenfor et romslig område, med ly for vær og vind i to rundbuehaller. De har gått ved siden av, men dog atskilt fra sine mødre og søstre, for ikke å risikere bedekking av disse.