Bondefaget innebærer livslang læring, og vi føler oss fortsatt ofte bare i startgropa. Stadig oppstår det situasjoner som vi ikke har vært borti før, og som må håndteres – gjerne nokså raskt.

For litt siden oppdaget vi at en av kuene haltet nokså mye på det ene forbenet. Med nær forestående kalving, var hun diger og langsom, og nå så det riktig vanskelig ut for henne å bevege seg til og fra fóringsplass, drikkekar og soveplass. Vi fikk henne inn i en av båsene i fjøset, og fikk undersøkt benet. Ingen leddbetennelse eller andre tegn til alvorlig skade. Kanskje var hun tråkket på av en av de andre kyra, men vi ville få henne til å legge seg så vi også kunne få undersøkt klauven fra undersiden. Vi tenkte derfor å beholde henne i sykebingen og fylte opp med masse fór og liggehalm. Til vanlig går alle dyra løse i det store fjøsrommet, mens de små kalvene kan gå inn i en mindre bås, om de ønsker det.

Morgenen etter fant jeg et nytt fange med gras og skulle til å kaste det ned i båsen til henne, da jeg syntes det var merkelig stille der nede. Jeg kikket ned (det er en luke fra etasjen over, der vi også kan komme ned i fjøset uten å måtte gå inn i det store hovedrommet), og ser ingen ku! Fjøset var helt tomt, det!

Ved nærmere ettersyn nede i fjøset så jeg at kua hadde klart å komme seg over grinda – den er omtrent i min skulderhøyde. Som du ser av bildene, har hun forsøkt å komme over på begge sider, da grinda er bøyd kraftig ned mot hver av festene på siden. Til slutt har hun altså klart det! Hun var visst ikke så syk, likevel, nei! Litt bekymret for både henne og kalven i magen, har vi fulgt litt ekstra med henne etterpå. Noen få dager senere fikk hun kalven sin, en livskraftig kvigekalv som har fått navnet Fagerlin. Og benet, ja der er helt bra igjen! Men hvordan hun klarte å komme seg over grinda – ja, det er fortsatt et mysterium for oss!

Mor har det bra etter klatrenummeret. Ikke tegn til halting lenger, heller 🙂 Snakk om spretten ku!