Svart, hvitt og blått

– det er slik omgivelsene oppfattes nå om dagen. Snøen dekker det meste av landskapet, og trær, hus og andre ting virker svarte mot alt det hvite. Dvs hvis ikke sola er fremme. For da blir det jo en helt annen opplevelse. Og blått blir det jo i blåtimen, vet vi. Tida da sola har gått ned, enten vi har sett den eller den har vært bak skyene hele dagen. Og før alt rundt oss blir slukt av mørket, ER det faktisk blått, bare se.

I dag har jeg endelig gått vinterens første skitur! Må sende en takk til Tynset Turlag, som prepper løypenettet! Jeg må si at det var ubeskrivelig deilig å komme seg ut i løypene, men lurer jo litt på hvordan følelsen vil fortone seg i morgen. Begrensningens kunst ble liksom borte for meg et øyeblikk. Og med en meget trekkevillig turkamerat, i hvert fall tidvis, gikk det fykende og rykende – helt til han ikke hadde så lyst mer… Bildene under er i farger – men altså stort sett svart – hvite.

 

Publisert i Året rundt, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Forvandling på gang

Hvis noen trodde huset vårt var ferdig, kan jeg opplyse om at det er det altså ikke. På langt nær. Men det blir gjort litt hele tiden, og nå begynner vi å se enden på et par rom til; rommet der den gamle trappen kommer opp, trappestua, og Klettstua (ja, det er veldig mange stuer i et slikt gammelt våningshus!). I dag ser du bilder fra trappestua. Det gjenstår fortsatt mye «pirk», for eksempel de siste strøkene på lister, og så er det elektrikerarbeid, men det må vente til alle rom er klare.

Vi har valgt tapet på en av veggene (ytterveggen) i trappestua, og som på soveromsveggen nede, har vi valgt en av de historiske tapeter fra Norsk Arv, av typen «Strandgaten» fra ca 1890. Vi bestilte fra TSH Interiør Design/Norsk Arv as som vi har god erfaring med fra tidligere, med rask og grei levering. Jeg tror nok ikke det har vært tapet i dette huset tidligere, men da vi var tvunget til å foreta grundig isolering av ytterveggene og det uansett ikke var originale vegger disse stedene, syntes vi det kunne bli fint med tapet, uten at det ville bryte med den opprinnelige stilen. Det er derfor også tapet på de to ytterveggene i Klettstua, men det får du se i et annet blogginnlegg.

Arbeidet i trappestua har pågått over lang tid. Det var ved juletider for ett år siden den gamle isolasjonen i ytterveggen ble fjernet og erstattet med ny, og vinduet ble byttet med en dør ut mot den nye verandaen. Mye «rart» å finne i den gamle isolasjonen. Det er greit å vite at det er fjernet nå, syns jeg! Rommet har stått uten at noe vesentlig har skjedd der nå noen måneder etter at det ble isolert, men så, i jula ble det tid til å starte opp på nytt. Foreløpig har vi ikke riktig bestemt hva som skal skje med gulvet, vi lever inntil videre godt med det som det er.

Under ses litt av prosessen med trappestua:

Publisert i Før og etter, Oppussingsarbeid | Merket med , , , , , | 7 kommentarer

Sola bak fjellet

Midt på vinteren forsvinner sola et par timer bak Tronfjell. Men, som en venn sa, dere har jo TO soloppganger her! Da ble det straks hyggeligere at sola forsvant en liten stund. Disse bildene er tatt nylig, og på det første bildet kommer sola opp for første gang, litt til venstre, eller kanskje riktigere sagt, øst, for Tron, som vi skimter bak husveggen, i høyre bildekant. Da er klokka 10:48. Litt etter forsvinner sola, som vi ser, bak fjellet, og «står opp» igjen på andre siden. Klokka er bare 14:38 da den på det siste bildet går ned til høyre for Tronfjell. Spesielt i tida mellom soloppgang nummer to og den endelige solnedgangen, er landskapet ofte badet i et nydelig lysskjær, men jeg innrømmer det er vanskelig å fange det helt og fullt på bilder.

Om kort tid vil vi nå merke at dagene igjen blir lengre og lysere. Gradvis blir de vakre, sarte fargene borte og et skarpere, klarere vinterlys overtar – om vi da er så heldige at sola skinner, naturligvis. Det er forresten mange som er glad i Tronfjell. Venner av fjellet har til og med sin egen gruppe på Face book! Selv har jeg laget et par tidligere innlegg om mektige Tron i Nord-Østerdal. De kan du finne her, og her.

Publisert i Fjellregionen | Merket med , , , | 3 kommentarer

Velkommen, nye år!

På årets siste dag er det vanlig å tenke over hva som har skjedd og hvilke ønsker vi har for det neste året. Denne bloggen er ikke stedet for de store overskriftene om tilstanden i verden, selv om det er noe vi bryr oss om og det dessverre er mye som kunne vært sagt om den. Nei, bloggen handler først og fremst om det begrensede nærmiljøet, gløtt inn i tilværelsen vår her på Tynset. Livet på Storeggen gir oss stadig nye, spennende, utfordrende, eventyrlige opplevelser nesten daglig, og det er vanskelig å trekke frem en enkelt hendelse. Men det som står frem som noe helt spesielt fra i år, er at vi har fått så mange dyr her hos oss. Etter at Gandhi, den fine, snille hunden vår, som den eneste firbente, hadde bodd hos oss i halvannet år, kom katten Gudleik Knotten. Fra den søteste lille kattungen som han var, har han vokst seg stor (men ikke for stor), og ganske tøff (men ikke for tøff!). Han er en bedagelig fyr, trives helst inne, gjerne sovende halvveis oppå føttene til en av husets tobente. Han får mat og har senga si nede i fjøset hos kyrne, men tror stadig at det vil være en godbit å lure til seg på kjøkkenet, selv om dette knapt har skjedd. Evig optimist, kanskje?

DSC_0129

Og så kyrne, ja! Ti i tallet er de, og kom endelig en kveld sent i oktober. De blir stadig rundere over magen, som de jo skal når de går med kalv. Det gjør de alle ti, så vi kan vel være sikker på en ting for 2015, og det er at det blir enda flere firbente her på gården! Kyrne var litt skvetne og holdt avstand de første dagene, men er nå godt integrerte i familien, de også! Her er de i fullt firsprang rundt på jordet en dag i jula. Muligens var det snøfreseren som satte fart på dem denne dagen.

DSC_0119

Men, oioi, jeg holder på å glemme hønsene våre! De søteste kyllingene vi hadde sett, så dagens lys tidlig i juni, da de kakket seg gjennom eggeskallet sitt og tittet ut til oss. Etter hvert som de ble litt større og tålte mer, fikk de et eget hønsehus med tilhørende hønsegård over kufjøset. Sju stykker bor sammen der nede nå. Og jammen gjør de god nytte for seg, da vi daglig sanker inn nye egg fra hønsehuset. Foreløpig mestrer de tilværelsen med to haner og fem høner, men det kan være at noen flere må bøte med livet etter hvert, om de ikke holder fred med hverandre.

DSC_0524

Jula bød, som så ofte før, på vakre synsinntrykk fra omgivelsene våre. Vi trenger ikke gå mer enn bort til vinduet for å oppleve slike. En liten rusletur  med kamera, omkring på gården gir oss varige inntrykk, som disse jeg deler med dere her. Julaften kjente vi at det begynte å bli kaldt, og det var bare begynnelsen, med to – treogtjue kuldegrader. De neste dagene holdt det seg stor sett rundt tretti, før det steg opp til åtte – ti. Stor var overraskelsen i går da det i minus åtte plutselig begynte å regne, og en liten regnbue viste seg på himmelen i nord.

DSC_0127 DSC_0128 DSC_0131 DSC_0133

I ettermiddag var himmelen igjen nydelig rosa og oransje i sørvest. Vi skal, slik tradisjonen har blitt, ut og ringe med stabbursklokka og tenne bål på haugen ved midnatt. Det er vår form for markering av inntreden til det nye året.

Vi takker for 2014, takk til alle dere som er innom bloggen, og en særlig takk til dere som kommenterer. Det setter jeg stor pris på og det inspirerer til å fortsette. 

2014-12-31 15.19.20

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Dyra våre | Merket med , , , , , , , | 2 kommentarer

Mer enn tretti blå

Kulda kom, den, i natt. Da vi våknet første juledag, hadde vannet frosset. Gradestokken viste 32 minusgrader, og hadde i løpet av natta vært nede på 34. Men røret lot seg heldigvis tine, og vi tenkte at kulda kunne fordrives med varme klær. På med ull under, og varmedress. Det som i mer urbane strøk kun forbindes med barnehagepersonell – samt barn – men som blant bønder i Østerdalen er et absolutt must. Så dro vi katten frem fra gjemmestedet under ovnen og toget ut i kulda med katt og hund. Vi følte oss nok litt som michelinmannmennesker, stappet som vi var med klær. Men ååh, så vakkert det var ute! Kjelke og spark er heller ikke forbeholdt barn og barnehager, nei! Aking er gøy, uansett alder! Gandhi ble i fyr og flamme og fikk endelig utløp for sine gjeterinstinkter! Han fór frem og tilbake mellom kjelke og sparker, bjeffet og skjelte, bet og bar seg. Og da vi rente ned bakken, prøvde han, med dårlig hell, å stoppe spark/kjelketoget. Gudleik, derimot, ville helst bæres, og krøp til slutt inn i det varmere fjøset. Etter hvert bet kulda såpass i nese og kinn at vi avsluttet akingen og gikk ned til kyra i stedet. De så ikke ut til å være det minste affiserte av kulda, og valgte å være ute. De har blitt vant til oss alle, og kom gjerne bort og lot seg stryke på.

Etter at kyrne ble fôret, har vi holdt oss inne og fyrt i ovnen. Både Gandhi og Gudleik liker seg også best innendørs nå. Gradestokken har fortsatt ikke krøpet over minus 31 grader celsius i løpet av dagen.

Vi bør ikke klage over kulda i våre dager, Kjell Aukrust beskriver den samme virkeligheten, men likevel så annerledes, fra stykket «Polarliv i Alvdal» i boka «Bror min»:

«Det var hardt å være Alvdøl i februar. Satte kaldgufset inn for fullt, blei det romstering inni klesskapet. Neve’ Glåma hjalp hverken krimduk eller pulsvanter. Ikke kunne en følge med gradstokken heller. Kvikksølvet gjømte seg langt neri glaskula, titta såvidt oppatt når vi ånda på’a. Folk som måtte ut kom blåfrøsne innatt på glatte skosuler med boks’sælan om legga. Døm kilte seg inn tel komfyr’n med brokbaken mot omnstrekken.

Foran komfyr’n var det levelig, men lite å ta seg tel. Enkelte råskinn leste romaner. Andre satt og tenkte, mens de fleste bare satt. Gamle kjerringer, innsydd for vinteren, grov seg oppgitt i håret med bundingsstikka gjennom ullsjala!

(…)

Nei, klimaet i Alvdal var for eskimoer og sau med ull på! -Je trur forsyne meg det klakner alt i hop je! sa Berte en mårra. Hu kom skranglendes opp att fra kjeller’n med stivfrøsne pastinakkstelker og poteter harde som småstein i bytta. Hu gnidde henda over komfyr’n og bar seg ille.

Men det var flere enn Berte som strevde med å få opp kroppstemperaturen. På badet herja far min nifs og halvnaken med Mensendieck-gymnastikken. Med nævatak i tæla rør sparka’n veldig ut. Det knaka i trutne ledd, og blodåra slo ut på legga. Han var uberegnelig og lang i skrittet. Hadde vi noe ugjort på badet, måtte vi sette oss inn i Mensendieck-rytmen – ellers kunne vi bli skamsparka. Slang foten bakover, smatt bror min forbi’n. Andre gangen tok je sjansen. Detta skjedde på eget ansvar under hårfine beregninger.

(…)»

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Fjellregionen | Merket med , , , , , , | 1 kommentar