Kulda kom, den, i natt. Da vi våknet første juledag, hadde vannet frosset. Gradestokken viste 32 minusgrader, og hadde i løpet av natta vært nede på 34. Men røret lot seg heldigvis tine, og vi tenkte at kulda kunne fordrives med varme klær. På med ull under, og varmedress. Det som i mer urbane strøk kun forbindes med barnehagepersonell – samt barn – men som blant bønder i Østerdalen er et absolutt must. Så dro vi katten frem fra gjemmestedet under ovnen og toget ut i kulda med katt og hund. Vi følte oss nok litt som michelinmannmennesker, stappet som vi var med klær. Men ååh, så vakkert det var ute! Kjelke og spark er heller ikke forbeholdt barn og barnehager, nei! Aking er gøy, uansett alder! Gandhi ble i fyr og flamme og fikk endelig utløp for sine gjeterinstinkter! Han fór frem og tilbake mellom kjelke og sparker, bjeffet og skjelte, bet og bar seg. Og da vi rente ned bakken, prøvde han, med dårlig hell, å stoppe spark/kjelketoget. Gudleik, derimot, ville helst bæres, og krøp til slutt inn i det varmere fjøset. Etter hvert bet kulda såpass i nese og kinn at vi avsluttet akingen og gikk ned til kyra i stedet. De så ikke ut til å være det minste affiserte av kulda, og valgte å være ute. De har blitt vant til oss alle, og kom gjerne bort og lot seg stryke på.

Etter at kyrne ble fôret, har vi holdt oss inne og fyrt i ovnen. Både Gandhi og Gudleik liker seg også best innendørs nå. Gradestokken har fortsatt ikke krøpet over minus 31 grader celsius i løpet av dagen.

Vi bør ikke klage over kulda i våre dager, Kjell Aukrust beskriver den samme virkeligheten, men likevel så annerledes, fra stykket «Polarliv i Alvdal» i boka «Bror min»:

«Det var hardt å være Alvdøl i februar. Satte kaldgufset inn for fullt, blei det romstering inni klesskapet. Neve’ Glåma hjalp hverken krimduk eller pulsvanter. Ikke kunne en følge med gradstokken heller. Kvikksølvet gjømte seg langt neri glaskula, titta såvidt oppatt når vi ånda på’a. Folk som måtte ut kom blåfrøsne innatt på glatte skosuler med boks’sælan om legga. Døm kilte seg inn tel komfyr’n med brokbaken mot omnstrekken.

Foran komfyr’n var det levelig, men lite å ta seg tel. Enkelte råskinn leste romaner. Andre satt og tenkte, mens de fleste bare satt. Gamle kjerringer, innsydd for vinteren, grov seg oppgitt i håret med bundingsstikka gjennom ullsjala!

(…)

Nei, klimaet i Alvdal var for eskimoer og sau med ull på! -Je trur forsyne meg det klakner alt i hop je! sa Berte en mårra. Hu kom skranglendes opp att fra kjeller’n med stivfrøsne pastinakkstelker og poteter harde som småstein i bytta. Hu gnidde henda over komfyr’n og bar seg ille.

Men det var flere enn Berte som strevde med å få opp kroppstemperaturen. På badet herja far min nifs og halvnaken med Mensendieck-gymnastikken. Med nævatak i tæla rør sparka’n veldig ut. Det knaka i trutne ledd, og blodåra slo ut på legga. Han var uberegnelig og lang i skrittet. Hadde vi noe ugjort på badet, måtte vi sette oss inn i Mensendieck-rytmen – ellers kunne vi bli skamsparka. Slang foten bakover, smatt bror min forbi’n. Andre gangen tok je sjansen. Detta skjedde på eget ansvar under hårfine beregninger.

(…)»