Å flytte et lite hus

Skrevet 6. juli 2015 av storeggen

Nå har jeg skrevet et del om sætra vår, som jeg liker å kalle enga og området der kyra våre er sendt på sommerbeite. Og som jeg også har skrevet, har vi ikke noe sæterhus å benytte, kun en tømmerkasse uten vinduer, dører mm, og der grunnmuren har sprukket opp og bjelker knekt… Det vil ta en stund før vi kan prioritere å sette i stand huset der.

Så kom vi på at vi faktisk har et bitte lite hus stående helt ubenyttet litt lenger ned i lia, mellom gården og sætervangen. Det er ei lita koie, antakelig opprinnelig brukt til et krypinn for jegere om høsten. Den har to sengeplasser, en kjøkkenkrok, vedovn og skapplass, altså en liten, gammeldags «campingvogn» – riktignok uten hjul, men med meier, for å kunne dras på snø.

Der den sto hadde den imidlertid ingen funksjon for oss, og vi bestemte oss for å forsøke å flytte den opp til sætervangen. Spørsmålet var bare hvordan det skulle gjøres. I nærheten av koia står et gammelt drag som nok er brukt til å frakte koia dit den nå sto. Dette er imidlertid ikke brukbart lenger, det er ikke mulig å feste draget til traktor, det er svært rustent og hjulene er punkterte. Vi bestemte oss for å prøve å få løftet koia opp på en tilhenger og kjøre den med traktoren opp til bestemmelsesstedet. Og så satte vi i gang! Sånn gikk det:

Slik sto koia, midt i skogen. Grå og værbitt, men funksjonabel til vårt bruk.
Det måtte hugges noen småtrær og busker for at traktoren skulle få manøvrert seg i riktig stilling
– og så forsøker vi å løfte huset
En styrer traktoren og en dirigerer (og den tredje tar bilder!)
Stokk og stein under koia må flyttes for å lage vei videre
Uff, så tung den var, da!
Koia er snudd og har kommet et stykke på vei. Men andre hjelpemidler må også tas i bruk, her jekker vi
Etter hvert er koia flyttet de rundt femti meterene ned til der hvor tilhengeren er plassert
Noen nervepirrende minutter mens koia «svever» over bakken
– men den lander perfekt på tilhengeren
On the road again
Vel oppe på sætervangen, rygges den ned
Tilhengeren er plassert på sætertunet, og koblet fra traktoren
– og traktoren manøvreres rundt for et nytt løft
Den gode nabo, Thor, gir en hjelpende hånd, her har han klatret opp i treet med sag, for å fjerne grener slik at huset får plass
Så svever huset for siste gang
Vel på plass ser den slik ut fra enga – stående på sætertunet foran tømmerkassa
Nydelig utsikt fra vinduet!

Nå skal koia vaskes og males innvendig for så å få nye madrasser og annet inventar. Vi gleder oss til å ta den i bruk!

Publisert i Før og etter, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , | 2 kommentarer

Fløkkdagen

Skrevet 30. juni 2015 av storeggen

Litt rart ord i overskriften her, men det er dialekt og betyr «flyttedagen», og handler om den dagen gardsfolket flyttet dyra, husholdet samt ting og tang som var nødvendig for å tilbringe sommeren under enklere kår, opp på sætra. Vi har bare flyttet dyra våre, og som nevnt i andre innlegg, har vi ikke sæterhus engang. Men masse saftig gras har det blitt til alle de 21 kreaturene våre!

Vi vurderte frem og tilbake om vi skulle gå med dyra den ene mila opp til sætervangen, men endte med å bestille dyrebil og frakte dem på den måten i år, som er første gang. Jeg var vel den som feiget ut og ikke ville gå, da jeg er redd for at dyra kan bli urolige og begynne å løpe ut av flokken. Derfor bil, altså. Dyra ble først delt i to grupper . Ni av kyrne fikk komme inn til oksen Eventyr, og den siste «Mamma Mø» ble værende i en egen innhegning sammen med alle kalvene.

Bilen kom som avtalt og første gruppe, kalvene og mamma Mø, det vil si Dokka, ble lokket gjennom kveet som vi hadde satt opp på forhånd, bort til den store bilen. Så langt, alt vel. Men da var det stopp, ikke tale om at Dokka skulle opp på lemmen og inn i bilen! Husbonden klarte til slutt å lokke henne med en bøtte kraftfôr, men samtidig ble et par av kalvene skremt, bråsnudde og løp feil vei tilbake i kveet. Da var det på’n igjen og få dem mot bilen. Da gikk det heldigvis greit å få dem etter morkua inn på bilen. Så var det de andre ni og oksen sin tur. Først fem – det gikk uten problem, men de fem siste var mer vrange og var heller ikke så interessert i dette påfunnet fra bondemenneskene! Men til slutt var alle 21 trygt inne på bilen, og kursen ble satt mot sætervangen. Selv kjørte jeg etter med traktoren og dermed var jeg ikke til stede da de ble sluppet ut av bilen. Men da jeg kom, så jeg yre dyr som virket svært fornøyde med sine nye omgivelser. De vandret og løp litt frem og tilbake, nedover og oppover og smakte på det deilige gresset, nyutsprunget løv og rislende bekkevann. I tillegg har de en fôrhekk med rundball, som ekstra tilskudd til sæterkosten.

Publisert i Bygdeliv, Drift, Dyra på gården | Merket med , , , , , , | 1 kommentar

Å, jeg vet en sommerjobb

Skrevet 26. juni 2015 av storeggen

Byjenta er igjen blitt budeie. Hun er på plass, helt alene i fjellheimen sammen med en hel haug med geiter. Det er knapt mobildekning i området, så jenta er ikke skvetten av seg, syns jeg. Geitene skal melkes hver morgen kl 06 og hver ettermiddag kl 18. Melkemaskinen gjør mesteparten av den jobben, men det er en del arbeid før og etter. Veldig viktig er det for eksempel med renholdet av utstyret. Siden byjenta fortsatt ikke har sett behovet for å få seg førerkort, måtte hun kjøres opp på setra, og dermed fikk jeg (og valpen) også anledning til å hilse på alle geitene hun skal ha ansvar for noen uker fremover. Jeg ble rent betatt! De var ganske så tillitsfulle og kom bort og snuste og hilste på oss. De små geitekillingene var aldeles bedårende! Bare se selv:

Margrethe Munthe har laget denne koselige barnesangen som mange av oss kjenner:

Å, jeg vet en seter med så mange gjeter!
Noen har en bjelle når de går i fjellet
Gjetene, de springer, bjellene, de klinger:
Singe-linge-linge-linge, lang-lang-lang

Horn i toppen, ragget på kroppen,
blakke og svarte og hvite og grå
Lang i kjaken, skjegg under haken,
listig og lystig og lett på tå.

Alle springer løse, skynder seg av fjøse!
Geitebukken fore, oppigjennom går»e:
Killingene leker, alle sammen breker:
Mæ-æ-æ-æ-æ-æ-æ-æ-æ-æ-æ!

Vilter vinden tuter om tinden,
sneen den skinner å høyeste topp,
men i hellet nedover fjellet
vokser de vakreste blomster opp.

Hei da, hvor de skjener over stokk og stener,
over mos og grener, gjennom lyng og ener
Bekken oppi heien synger hele veien:
Klonke-lonke-lonke-lonke-lonk-lonk-lonk!

Tunge, trette, gode og mette
kommer de hjem når det lir mot kveld
Hele flokken stanser ved tråkken,
sola har gjemt seg bak høye fjell.

Og så kommer Anne, melker oppi spannet.
Nå må de stå stille, ellers kan hun spille
Siden ut på kvelden strør hun salt på hellen:
Sikke-sikke-sikke-sikke-sikk-sikk-sikk!

Alle tripper, napper og nipper,
hopper og stanser og stanger på snei,
nikker, nyser, står litt og fryser,                                                                                                     går inn i fjøset og varmer seg

Og her er budeia i aksjon:

 

Publisert i Bygdeliv, Fjellregionen | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Et valpeliv

Skrevet 14. juni 2015 av storeggen

Bjørk har allerede blitt mye større bare på de tre ukene hun har vært hos oss. Og mye mer aktiv! Bortsett fra om natten, som begynner å bli ganske rolig («bank i bordet»), er det full fart på den vesle valpefrøkna. Hun skal være med overalt der noe skjer, og når hun av og til må være en liten stund alene, liker hun det ikke, og gir også tydelig uttrykk for det. Hun er et sosialt vesen, og vil leke og koses med nesten hele tiden.

Det aller morsomste Bjørk vet, ser ut til å være lek med katten Gudleik. Skjønt, lek? Gudleik synes fortsatt å være ganske ambivalent til den nyankomne. Han kan nærme seg henne forsiktig, og er gjerne med på en kveldstur sammen med henne, men springer unna eller fekter med  potene  mot henne når hun blir for nærgående. Likevel er han betraktelig mer hjemme etter at Bjørk kom til gards, så egentlig liker han at hun har kommet. Litt drøyt er det dog å kalle det lek, det som foregår mellom de to.

De første dagene etter at Bjørk kom, sov hun mye, hun var fortsatt en «baby». Nå er hun ute mestparten av dagen, og kan holde det gående sammen med noen av oss mennesker eller Gudleik, mange timer i strekk. Men plutselig er det nok, og som om vi slår av en bryter, slokner hun. Hun har allerede lært en del, som å sitte, ligge og komme på kommando. Litt vanskeligere er det å bli værende, for eksempel inni buret når det for alle andre i huset er blitt natta. Hun må først romstere litt rundt omkring før hun kan slå seg til ro der inne. Derfor er vaskerommet nå nærmest rensket for sko, vaskemidler, ting og tang som ofte havner på slike rom. Underveis har det gått med et par (nye!) sandaler tilhørende yngstejenta, en svaber og en skittentøyskurv. Men slikt må vi vel bare regne med og tåle, for å ha dette sjarmtrollet i hus.

Publisert i Dyra våre | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

En dag på sætra

Skrevet 13. juni 2015 av storeggen

Overskriften lyver. Vi har ikke en sæter, bare en sætervang og et slags tømmerhus uten vinduer og dører. Antakelig satt opp i stor entusiasme av tidligere eier, men med et resultat som har medført sprukken grunnmur med mer. Det er med andre ord svært mye jobb som må gjøres før det kan kalles et sæterhus. Men omgivelsene er det overhodet ingenting å si på! Utsikten er omtrent den samme som vi har hjemme, mot Storkletten, med Blåkletten og Langkletten på hver side.

Utsikten!

Utsikten!

Etter noe jobbing nede på gården i dag, dro husbonden oppover til sætra for å ordne med gjerdet for dyra som om kort tid skal fraktes opp for sommeren. Jeg tok sykkel, og etter å ha pest meg opp alle bakkene, nådde jeg, hummerrød i fjeset, sætervangen vår! Og det var verdt strevet! Jeg ruslet rundt med kameraet mitt og storkoste meg, denne nydelige forsommerdagen.

Nesten nederst i skråningen ligger et lite hus – en utedo, som tydeligvis er veltet overende, og har blitt liggende. Vi får se om det er brukandes, det kan jo være greit å ha slikt tilgjengelig når vi er oppover for å se til kyra i sommer.

Utedo på skjeve

Utedo på skjeve

Like ved risler det i en liten bekk, og det har dukket opp bittesmå blomster, slike som vi finner på fjellet, men også mindre varianter av blomster vi har nede i bygda, som bekkeblom.

DSC_0554

Publisert i Bygdeliv, Fjellregionen | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar