Låvelager

Skrevet 11. oktober 2015 av storeggen
Vakre Savalen er stedet på Tynset som nå snart huser 180 flyktninger.

Området ved den vakre innsjøen, Savalen, er stedet på Tynset som nå snart huser 180 flyktninger.

Flyktningekatastrofen i Europa har også nådd Norge og til og med lille Tynset! Det er opprettet flere akutte flyktningemottak rundt om i landet, deriblant på Savalen (Tynset), for å gi mennesker tak over hodet de første dagene eller ukene i Norge, før de får tildelt noe mer permanent oppholdssted i et ordinært mottak. Savalen er mest kjent som vintersportssted, men det har også tidligere vært mottak for flyktninger der.

Det finnes facebookgrupper for mange slags formål, og en av dem er en nasjonal «Flyktninger, velkommen til Norge»-gruppe, og så er det på de ulike stedene laget lokale undergrupper, som vår «Refugees welcome to Fjellregionen (Nord-Østerdalen)». I forbindelse med at gruppa ble opprettet, ble det startet en innsamling av klær og utstyr til flyktningene. Siden informasjonen var/er sparsom, var det lite man visste om behovet. Da de første menneskene ankom, så man imidlertid at det var et stort behov for varme klær og sko. Ingen hadde sokker, for eksempel.

Det strømmet inn med klær fra fjern og nær! Noen kom med flere esker og sekker med tøy, noen kom med leketøy, barnebøker og annet utstyr til barn og babyer. Noe ble levert på Kvikne og noe hos oss på Storeggen. Det ble deretter kjørt opp på Savalen. Der ble det sortert og plassert i det som til vanlig fungerer som butikk der oppe for turister i sesongen. Det var takknemlighet og spore i ansiktene til de som kom og fikk klær, og det skal ha vært flere som var overrasket over at de ikke måtte betale noe for det de fikk. Noen av de frivillige har vært i butikken hver eneste dag, og det er imponerende hvilken innsats som er lagt ned der. Nå har alle som kom foregående uke fått det de trenger, men fortsatt strømmer det inn klær. Vi tar i mot og lagrer det på låven inntil videre, da butikken for øyeblikket er full. Skulle det bli slik at vi ikke får levert alt til folk her, vil det resterende bli sendt til andre mottak eller evt til andre land der det er behov.

I dag arrangerte noen av de frivillige en liten sosial samling nede ved Savalsjøen, med bålbrenning og grilling av pinnebrød og marsmallows. Det var en god måte å komme i kontakt med menneskene. Ikke overraskende er det mange sterke historier, men inntrykket er at for de fleste er det viktigste å få lov å vise bilder og fortelle hverdagshistorier om barna sine, familien sin, og det livet de har forlatt.  Og mange ville lære norske ord og uttrykk! Heldigvis kan flere av de som har kommet litt engelsk, og de oversatte til andre. En mann jeg snakket med, kommenterte at det var en veldig liten by, dette. Jeg forklarte at det var kun et feriested, og at svært få bor der, men tenkte i mitt stille sinn at det nok ikke virker spesielt befolket for ham å oppleve Tynset heller. Kommer man fra en millionby, er det meste i vårt land nokså smått.

Publisert i Fjellregionen | Merket med , , , , , , , | 2 kommentarer

Det deilige landet i sør

Skrevet 27. september 2015 av storeggen

DSC_0227

Denne gangen handler ikke blogginnlegget mitt om Storeggen, Nord-Østerdal eller Norge, for den saks skyld. Vi har vært på en liten høsttur til Danmark, og derfor skriver jeg om dette, vårt naboland i sør, i dag. På bakgrunn av vår felles kulturelle og historiske arv, er mye på mange måter  likt i våre to land. Vi kan snakke sammen uten alt for stor risiko for språklige misforståelser og det er mye som likner, også for eksempel i mattradisjoner. Men mye er også forskjellig, og det mest slående er naturligvis det flate landskapet. Nå oppholdt vi oss for det meste hos våre venner på Fyn, som har noe av det minst flate landskapet i det lille landet. Toppen av Danmarks høyeste «fjell», Ejer Bavnehøj, ligger kun 170, 35 meter over havoverflaten. «Fjellet» ligger riktignok på Jylland, men på Fyn har man «De Fynske Alper», et bakkelandskap nord for den sjarmerende vesle byen, Fåborg. Området er betegnet som en av Danmarks største turistattraksjoner, og det sies at navnet  «Fynske Alper» har eksistert så lenge at ironien er borte. I dag er det den helt vanlige betegnelse for bakkelandskapet på øyas sørvestlige del.

Gallowaykyr - flotte beitedyr i kulturlandskapet

Flotte gallowaykyr

For oss er selvfølgelig jordbruket og betingelser knyttet til det også interessant å sammenlikne. Vekstsesongen varer naturligvis mye lengre enn hos oss i Nord-Østerdalen, og noe vi først legger merke til er frodigheten. Våre venner på Fyn er ikke bønder, men de elsker sin lille jordlapp og utnytter det den kan gi. De er selvforsynte med en mengde matvarer; som asparges, poteter, mange andre ulike grønnsaker, frukt- og bærsorter. I tillegg bugner hagen fortsatt av fargesprakende blomsterprakt. Husets frue er lidenskapelig opptatt av rododendron, og har uante mengder ulike sorter, fra «babystadier» til gedigne busker.

Danmark er som skapt for å dyrke jorda og fø opp husdyr, og landbruket er en stor og viktig næring for landet. Men strukturrasjonalisering, oppkjøp av land i stor stil, har medført kjempegjeld for bøndene. 30 millioner er ikke uvanlig å ha i gjeld for en landmann, og antall gårder synker med rundt 2000 i året. I den lille landsbyen vi besøkte på Fyn, er kun to av ti gårdsbruk tilbake. Skolen er nedlagt, det finnes ingen matbutikk kun en landbruksmaskinforretning, og flere hus står tomme eller er til salgs. Dette er heller ikke en ukjent utvikling i vårt eget land, men likevel er forskjellen temmelig stor. Vi så ikke en eneste sau i bondelandet Danmark! De holdes inne i store driftsbygninger året rundt. Det er mye mer lønnsomt å dyrke jorda enn å la beitedyr bruke den. Enkelte beitende kyr, så vi dog. For et par år siden kunne vi lese i norske Aftenposten en artikkel om landbrukets utvikling i Danmark. En professor ved Københavns Universitet, Fødevareøkonomisk institutt, Søren Kjeldsen-Kragh, uttalte: «– Vi har trodd at alle problemer skulle løses ved å vokse. Men problemene er blitt større, – Økonomer har vanskelig for å forstå at det er forskjell på industri og landbruk. Industri er teknisk. Landbruk er en biologisk prosess. Den avhenger av flinke, erfarne bønder. Men den gamle landmannen er forsvunnet og erstattet av økonomidirektører.»  I artikkelen ble utviklingen i landbruket sammenliknet med en boligboble som på et tidspunkt ville komme til å sprekke. Trist utvikling for vårt lille, sjarmerende naboland, som vi nordmenn er så glade i.

Vel tilbake i gamlelandet kan mye virke litt grått og magert. Men høsten gnistrer mot oss i sola, og vi er fornøyde med vår lille gård her oppe i fjellregionen. Vi får gjøre så godt vi kan ut av de forutsetninger som finnes, og være glade for at det fortsatt er mulig å drive smått, for det er da også godt, ikke sant?

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Kalvedansen

Skrevet 13. september 2015 av storeggen

Kyra våre har kommet hjem. Sommerferien på sætra er over for i år. Det er koselig å ha dem hjemme igjen, vi kan sitte å betrakte dem fra frokostbordet eller fra Klettstua. Men før vi kom så langt, skulle kalvene skilles fra kuene, for nå har de blitt så gamle at de skal avvennes fra å die melk fra mødrene sine.

Det skulle ikke være så helt enkelt å få til. Kalvene ser ut til å ha nyttegjort seg godt av sæteroppholdet, og har vokst til store – og tunge- «fjortiser» som ikke var særlig interessert i å dyttes den veien vi ønsket å få dem. Til slutt hadde vi voksne kyr og kalver likevel trygt i forskjellige innhegninger – trodde vi. Morgenen etter hadde imidlertid en kalv kommet seg tilbake til mor! De voksne kyra respekterer elektriske gjerder, men for denne kalven var det visst helt uproblematisk å løpe tvers gjennom trådene – elektrisk eller ikke! Så da var det på’n igjen med å løpe etter kalven og drive den tilbake til de andre små, som nå går sammen med Eventyr, den store oksen. Og nå er de alle innenfor faste gjerder! Neste operasjon blir å skille kvigekalvene fra oksekalvene. Når vi er sikre på at de ikke vil begynne å die igjen, skal alle kvigene, både de små og de store, komme sammen, mens alle oksene skal være atskilt fra dem, på andre siden av fjøset.

Kalvedans er egentlig en dessert, en pudding som lages av den første råmelka etter at kua har kalvet. På grunn av  det høye proteininnholdet i råmelka, stivner den ved oppvarming. Men det er kalvene som trenger den melka, så vi har ikke melket kuene våre og fått laget kalvedans på den ekte måten. For å jukse litt, kan man lage kalvedans på en annen måte. Her er oppskrift på både den ekte og den falske puddingen. Server gjerne med bær og evt vispet krem.

 Ekte kalvedans

  • 1,5 liter råmelk
  • 1 dl fløte
  • 75 g sukker
  • 5 kardemommefrø
  • 0,5 ts malt kanel

Jukse-kalvedans

  • 2 egg
  • 7 dl h-melk
  • 2 1/4 dl tørrmelk
  • 2 ss sukker
  • 1/2 ts kardemomme
  • 1/2 ts kanel
Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Dyra våre | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Bunadslandet

Skrevet 5. september 2015 av storeggen

Norge er et bunadsland, og mange av oss elsker våre bunader og bruker dem i årevis. Mange, særlig jenter, får bunad sydd til seg i konfirmasjonsgave, og bruker den hver 17.mai, i brylluper og andre store markeringer, helt til noen av oss må gi slipp på dem etter utallige utsyinger og reparasjoner av års bruk, og noen flere kiloer rundt magen enn da vi som unge konfirmanter sto der, stolte i våre splitter nye bunader. Heldigvis er det ofte sånn at bunadene da kan tas i bruk av neste generasjon.

I dag har det vært et bunadsopptog på Tynset. I forbindelse med Tynsetmart’n som avsluttes i dag, hadde husflidslagene i Folldal, Alvdal, Tynset og Kvikne påtatt seg arrangementet. Det ble vist frem bunader og folkedrakter hovedsaklig fra nærområdet, men også noen fra Bardu/Målselv, som var inspirert av naturen i NordØsterdal, fra Sør-Trøndelag og Røros, fra Romerike og fra Aust-Agder. Mye fint å se, og museumskonsulent fra Nordøsterdalsmuseet, Helga Reidun Bergebakken Nesset, fortalte om de ulike draktene og skikker knyttet til dem.

Hulda Garborg, som sammen med mannen sin, Arne, bodde på Tynset i lange perioder av livet, var svært opptatt av nasjonal bevissthet og tradisjoner. Hun forbindes særlig med målsaken, folkevisedans og bunader. Hun sto i spissen for å utvikle bunader bygget på de gamle folkedraktene. I 1903 ga hun ut boka «Norsk kledebunad» med mange mønstre, og hun skaffet tilveie utstillingslokale som senere ble «Heimen» husflidsutsalg som mange kjenner til og bestiller sine bunader fra den dag i dag.

I mange områder av landet kledde folk seg etter lokale skikker, og de forskjellige bygdene hadde ulike variasjoner som skilte klærne fra hverandre. Slike klær kalles av fagfolk for «folkedrakter», som er en parallell til folkemusikk, folkeeventyr o.l. For de som brukte disse klærne, var «draktene» bare deres helt alminnelige klær! En bunad kan derimot defineres som «spesielle antrekk med tilknytning til et visst geografisk område; antrekk som har, gir seg ut for å ha eller ligner på andre drakter som har sin bakgrunn i eldre tiders lokalt særpregede klesdrakt, og som i våre dager brukes til spesielle anledninger av folk som ellers så noenlunde følger samtidens mote.» (Fra boka Bunader i Hedmark fylke av Åsa A. Lange)

Bunadene utvikles fortsatt. Selv har jeg min gamle hedemarksbunad som jeg valgte til min konfirmsjon, men mine døtre valgte en annen, og egentlig eldre variant av samme bunad. Mor hadde Lødrupbunad, en av Østerdalens to festbunader, utviklet på 1940-tallet. Den har min storesøster arvet, og nå en av hennes døtre. Guttene er det verre med. I konfirmantalderen er som regel gutter noe mindre utvokst enn jenter, og dessuten kan vel guttebunader være vanskeligere å sy med mulighet for diverse utvidelser. Men stadig flere voksne menn ønsker seg bunad, og det er vel heller ingen som er kjekkere og flotter,e enn en mann i bunad!

Publisert i Bygdeliv, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Seterbruk

Skrevet 31. august 2015 av storeggen

Seter/sæter er i Tynset og omegn opprinnelig benevningen på et sted der dyra fra gården holder til om sommeren. Kyrne blir melket og, i hvert fall i tidligere tider, ble også melka foredlet der. I dag blir melka hentet med melkebilen flere ganger i uka og kun unntaksvis ystes og kinnes og behandles melka til andre produkter.  I følge Ivar A. Streitliens bygdebok for Tynset, bind III, går seterbruket i Tynset tilbake til vikingtida. Da var antall gårdsbruk blitt så stort at det ikke var nok areal til dyrefór i bygda hele året. Til ei seter på 1800-tallet, hørte det en setervang, hamnerett og bruksrett i setersameiet, eventuelt hadde setra egne skogteiger. Noen gårder hadde to, eller endog tre setre. Det var vårseter og sommerseter, eventuelt også høstseter.

Det må ha vært et tungt og slitsomt arbeide på setra. Melka og det som ble laget av den, som ost og smør, måtte oppbevares slik at det holdt seg og ikke ble fordervet før det kunne bli fraktet til bygda. Det må ha vært viktig med renhold og lagring, og mye av redskapen som ble brukt, var ikke av det lette, enkle slaget. Til ysting ble det brukt en bukjele. Den var av kobber, og kunne være av ulik størrelse, men mange var temmelig tunge, selv om de var laget av kobber som ikke er det tyngste materialet. I et skifte på Storeggen i 1737 er det oppgitt at vekta på bukjelen er 1 bismerpund 12 merk, som tilsvarer omtrent 12 kg. I samme skiftet nevnes også ei svensk jerngryte. Jerngrytene var enten svenske eller hollandske. (Tynset bygdebok, bind III).

DSC_0797

Våre kyr anno 2015, på området ved Storeggens gamle seter. Utsikten er den samme.

Seterlivet var kvinnenes område, og det var seterkulla som bestemte. Hun holdt orden både med dyr, gjetergutt eller -jente og med mjølka og foredlingen av den. For mange jenter var det en opplæring i å bli en god gardkjerring og kunne ta seg av dyr og hus. Tross det harde arbeidet, beskrives ofte seterlivet som et godt liv, og setra som et sted folk lengtet tilbake til. Jeg husker min egen mor beskrev seterlivet som fritt og deilig, og det var en spesiell opplevelse da jeg helt på tampen av hennes liv var med henne opp på Storeggens gamle seter, der hun som datter på Storeggen hadde jobbet som seterkulle (budeie) i flere somre i ungdomsåra.  Et brev til min mormor, skrevet av lærerinde Sophie Steenstrup, i 1925, beskriver noe av det samme. Frk. Steenstrup skriver bl.a.: «Glæder mig saa til aa komme opover til sæteren og fjeldet. Syntes der var saa vakkert og triveligt trods regnveiret den søndagen i høst.»

DSC_7284

Ei seter i vårt område som driver delvis på «gammelmåten», er Oddveig og Inge Eggens seter, Spellmovollen, i Dalsbygda, som vi besøkte da vi hadde vært på fjelltur i Forollhogna. Eggens har bygget opp setra fra den en gang var karakterisert som en ruin, til en trivelig setervang, der de driver med mjølkekyr, foredling av flere mjølkeprodukter, i tillegg til at de har turister boende i fullt utstyrte hus på og nedenfor vangen. Det er Oddveig som holder hus på Spellmovollen hele sommeren, og hun er et svært trivelig bekjentskap for dem som stikker innom.

Publisert i Bygdeliv, Fjellregionen, Fra gammelt av | Merket med , , , , , , , , , , | 2 kommentarer