Potetfestival – potetferie

I gamle dager, i hvert fall på Hedemarken der jeg vokste opp, hadde vi potetferie ved disse tider av året. Skolefri var det riktig nok, men ferie var det knapt. Tvert i mot hard jobbing ute på potetjordene fra tidlig morgen til sen ettermiddag. Jeg minnes iskalde morgener på sykkel i høsttåke frem til den endeløse potetåkeren. Traktoren duret i jevn fart frem og tilbake og kastet opp potetene som vi, alle skoleungene, var engasjerte for å plukke, gjerne sammen med våre mødre. De fleste var husmødre som fikk mulighet til å spe på familiens budsjett med «potetpenger».

Vi brukte gummihansker med fingervanter inni, for ikke å fryse alt for mye på fingrene. Allerede etter kort tid første dagen verket ryggen, og vi lurte på hvordan vi skulle klare å holde ut hele uka. Mange, lange timer holdt vi ut, og bare en (alt for) kort matpause midt på dagen ga oss en kjærkommen ryggstrekk og litt hvile. Greit nok i sol og godt vær, verre var det i regn. Merkelig nok husker jeg nesten bare de fine, solrike dagene.  Tanken på lønnen i den andre enden var vel den viktigste årsaken til at vi holdt ut – og kom tilbake, år etter år. Min aller første potetlønn, 400,- kroner,  tror jeg det var, gikk i all hovedsak til en lenge ønsket kassettspiller.

På den store gården der vi jobbet, ble man ikke ferdig med potetopptakingen på en uke. Alle husmødrene holdt derfor på en uke lenger enn oss på ute på åkeren. Vi ungene syntes det var fryktelig urettferdig at de, i tillegg til pengene, hvert år ble belønnet med et selskap inne i storgårdens finstue da de var ferdige med sine to uker. Der ble de traktert med kaffe og verdens høyeste, lekreste bløtkake! I hvert fall var vi  sikre på at kaken var akkurat sånn. Vi, som bare fikk  pengene i hånda, der vi andektige og lykkelige over at potetferien var over for denne gang, en og en ble kalt inn til bonden (eller for vår del, til forpakteren) for å motta vår lønn for strevet.

Det er ingen som har  potetferie lenger. Potetbøndene høster potetene maskinelt, og de fleste unger rekker ikke en gang å ønske seg ting før de får det, så det ville antakelig vært vanskelig å få rekruttert slik arbeidskraft nå om dagen. Høstferie har skolene likevel av en eller annen merkelig grunn, beholdt, selv om skoleåret bare så vidt har kommet i en slags gjenge etter den lange sommerferien. Men nok om det, her på gården har vi ingen ferie, men i år vi har poteter!

 

Ved et nokså spontant innfall ble det satt ned noen settepoteter på en liten jordflekk vi har i hagen. Sent på våren var det, faktisk nesten sommer, og vi var nokså i tvil om det ville bli noe særlig til avling. Denne uka måtte de opp av jorda, kulda var på vei. Og avling var det blitt! Det var veldig artig å se de gule mandelpotetene nærmest «sprute» frem der vi grov. Rundt regnet førti – femti kilo til sammen ble det, og vi er strålende fornøyde med vår første potetavling.

Mandelpoteter er det som i hovedsak dyrkes her i fjellbygdene. I Alvdal har de en egen festival til ære for denne kvalitetspoteten. Pølsekurs var ett av tilbudene på festivalen i år. Der var vi forrige helg og lærte å lage pølse, eller «pøsje» (lang ø-lyd) som det heter på dialekt. Elgpøsje er for eksempel herlig sammen med potetstappe av mandelpotet! Når elgjakta er over for i år, blir det trening på hjemmebane!

Dette innlegget ble publisert i Bygdeliv, Fjellregionen og merket med , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s