Storeggen

Da har jeg bodd alene i to uker. Ikke visste jeg at det ville være helt ok, ja faktisk nokså behagelig, å bo alene! Jeg har startet i ny jobb, og det i seg selv kan være krevende. Jeg har heldigvis blitt godt mottatt, og jeg syns det fungerer greit. Så håper jeg at jeg også har jobb etter at dette vikariatet går ut om ni måneder. I dag har vi skrevet kontrakt og det er sendt konsesjonssøknad. Da vet vi snart når vi får overta gården. Foreløpig bor jeg i et lite hus, mormorhuset mitt, som har vært hytta vår i alle år. Det føles litt sårt å skulle måtte selge her, men det må vi nok for å få muligheter til å rehabilitere gården.

Mormorhuset

Neste spenningsmoment nå er altså konsesjonsbehandlingen. Det skal visstnok være svært små muligheter for at den skal avslås, men uansett, det må behandles før vi kan være helt sikre. Først når det er i orden vil vi vite når vi kan flytte inn, det skal være to uker etter at konsesjon er innvilget. Så det er fortsatt bare å vente…

Fullmåne over Oslo

Det er blitt mars, og dermed min siste måned som osloboer. Likeledes en måned igjen på nåværende arbeidsplass, der jeg har jobbet de siste ti årene. Det er veldig mye som skjer nå, og veldig mye å ordne og organisere. Vi pakker oss gradvis ut av huset vi har bodd i de siste 15 åra, og vi pusser opp den lillle «pendlerleiligheten» som mann og 16 åringen skal bo i her i Oslo. Vi prøver å leie ut huset vårt, men det har foreløpig vært laber interesse. Samtidig skal jeg avslutte arbeidsforholdet, og det i en svært kaotisk situasjon der, med nedbemanning, mange oppsigelser i tillegg til meg selv, og en trist og vanskelig tid for mange av mine gode kollegaer. Det er med blandede følelser jeg nå jobber mine siste uker på dette stedet der jeg har opplevd og fått erfart så utrolig mye.
Om en måned er det påskeferie, og så starter jeg opp i ny jobb. Nå er det blitt forsinkelser i forhold til overtakelse av gården, så jeg blir boende i det lille huset vårt (hytta) inntil konsesjon og kontrakt er i orden. Det blir uten internett og uten tv, altså en sann prøvelse i ensomhet og sikkert litt frustrasjon og høy intensitet i forbindelse med å være ny i jobben.

Vårtegn ved Sognsvann

Heldigvis blir det vår etter hvert, det er allerede blitt lyse ettermiddager, mildt og fint. Kanskje er jeg naiv som ikke er engstelig for mitt nye liv. Tror det går helt fint, jeg 🙂

Ja, jeg må ha en ny jobb på mitt nye bosted, og nå har jeg plutselig mulighet til å velge mellom to relevante jobber! Litt skummelt, selvfølgelig, for ingen av stillingene er nøyaktig noe jeg har hatt tidligere. En god følelse å være litt ettertraktet! Med en høyskoleutdanning og videreutdanning, i tillegg til flere års erfaring innen ulike områder ble jeg mottatt med åpne armer! Jeg må snart bestemme meg, og så må jeg gi beskjed på nåværende arbeidsplass…

Storeggen

Så er det vår tur! Vi skal bryte opp fra byen og starte et nytt liv på landet. Det føles deilig, men også skremmende. Først alt det praktiske som må på plass: Vi skal kjøpe en nedslitt gård – den skal drives og den må oppgraderes på alle mulige måter. Vil jeg få jobb? Vil vi greie det økonomisk? Vil det bli ensomt? Jeg er den eneste i familien som skal bo fast 100%. Mann og yngste barn skal pendle til Oslo i ukedagene.

Hva er det som gjør at vi tar dette skrittet bort fra vår vante, trygge komfortable tilværelse? (Ja, vi vet at vi havner nokså langt utenfor komfortsonen!) Litt ulikt for meg og mannen. Han har lenge ønsket seg en gård. Han har snart fullført en agronomutdanning til tross for at han til daglig jobber med noe helt annet. Men han elsker utfordringer, og trives med fysisk jobbing, både innendørs (som snekring, maling etc)  og utendørs (som diverse gårdsarbeid). Jeg er mer bedagelig anlagt, men kan godt ta i et tak eller flere når det trengs, og når jeg er motivert. Og det er jeg nå! Gården har vært i min familie i århundrer. Jeg kjenner navn på brukerne tilbake til 1634. Moren min vokste opp der, men av tragiske årsaker ble gården solgt ut av familien på   -50tallet. Jeg hadde aldri vært der før inntil nylig, da gården igjen ble annonsert til salgs. Og da jeg kom opp på gården, kjente jeg en merkelig følelse av at dette var noe jeg skulle gjøre. Det var helt riktig. Så får vi se om følelsen fortsatt er slik når 2012 ebber ut om snart ett år!