Storeggen

Så er det vår tur! Vi skal bryte opp fra byen og starte et nytt liv på landet. Det føles deilig, men også skremmende. Først alt det praktiske som må på plass: Vi skal kjøpe en nedslitt gård – den skal drives og den må oppgraderes på alle mulige måter. Vil jeg få jobb? Vil vi greie det økonomisk? Vil det bli ensomt? Jeg er den eneste i familien som skal bo fast 100%. Mann og yngste barn skal pendle til Oslo i ukedagene.

Hva er det som gjør at vi tar dette skrittet bort fra vår vante, trygge komfortable tilværelse? (Ja, vi vet at vi havner nokså langt utenfor komfortsonen!) Litt ulikt for meg og mannen. Han har lenge ønsket seg en gård. Han har snart fullført en agronomutdanning til tross for at han til daglig jobber med noe helt annet. Men han elsker utfordringer, og trives med fysisk jobbing, både innendørs (som snekring, maling etc)  og utendørs (som diverse gårdsarbeid). Jeg er mer bedagelig anlagt, men kan godt ta i et tak eller flere når det trengs, og når jeg er motivert. Og det er jeg nå! Gården har vært i min familie i århundrer. Jeg kjenner navn på brukerne tilbake til 1634. Moren min vokste opp der, men av tragiske årsaker ble gården solgt ut av familien på   -50tallet. Jeg hadde aldri vært der før inntil nylig, da gården igjen ble annonsert til salgs. Og da jeg kom opp på gården, kjente jeg en merkelig følelse av at dette var noe jeg skulle gjøre. Det var helt riktig. Så får vi se om følelsen fortsatt er slik når 2012 ebber ut om snart ett år!