Storeggen

Jeg vil slå et slag for sparken!

Skrevet 10. februar 2013 av storeggen

Sparken – eller mer korrekt, sparkstøttingen, er først beskrevet i Piteå i Nord Sverige i 1872. Den er altså ikke helnorsk, slik mange kanskje tror. Etter 1900 ble den vanlig også i Norge, og «særlig yndet» var den i bruk hos ungdommen, heter det i Aschehougs leksikon fra 1925. Sparken ble i begynnelsen produsert av bygdesmeder og meiene var da av tre med jernbeslag under. Etter 1930 ble den fremstilt industrielt og meiene ble etter hvert laget av stål, noe som gjorde dem mer fleksible, og sparken ble lettere å styre.

I tillegg til Norge og Sverige, er sparken også vanlig å bruke i Finland. Den produseres fortsatt i dag flere steder, bl. a. av firmaet Norax på Tynset.Dessverre har årets salg vært dårlig for firmaet. Jeg lurer på om jeg skal gjøre mitt for å støtte opp, da jeg trenger en ny…

Det ideelle sparkføret er middels glatt, der meienes glid er godt balansert opp mot friksjonen mellom skoen og underlaget som er nødvendig for framdriften. Man kan da lett nå opp i hastigheter på rundt 15-20 km/t, eller enda mer i nedoverbakker. Her oppe i Fjellregionen er som regel spark et perfekt fremkomstmiddel, så lenge ingen finner på å strø eller salte, slik man gjør lenger sør i landet. Likevel bør man være oppmerksom, ellers kan det lett bli bråstopp når meiene skjærer ned på grusen eller det ligger en stein i veien.

På Tynset står verdens største spark. Du kan se flere bilder av den da den ble avduket i 2011 her.

: Først var det denne sparken som i flere år sto på Rådhusplassen på Tynset, og ble reklamert med som verdens største spark – helt til noen fant ut at den ikke var størst likevel (det sto en enda større i Tyskland (!)

: Så da måtte man jo lage en som var større, slik at Tynset fortsatt kan skryte av å ha den største sparken i verden. Den nye sparken er 5,4 meter høy, 12 meter lang og veier 2 tonn og ble vist fram første gang 7. mai 2011.

: Sparken, et annet og bedre symbol for Tynset enn kulda, var flittig brukt i -87.

: Sparken kan brukes som hvilesete når man blir sliten av å sparke med den

: Den er ikke veldig tung, så den kan om ønskelig også bæres

: For Gandhi er sparken et vesen som må jages! Sparkvesenet kan angripes forfra –

: – eller bakfra

: Den kan også jages ned en bakke i håp om at den blir sliten og svak

Og det beste av alt; sparken forurenser ikke i det hele tatt, og den kan benyttes som et treningsapparat slik at man kommer i form.

Publisert i Bygdeliv, Fjellregionen | Merket med fjellregionen, meiene, Norax, Spark, sparkføret, sparkstøttings, Tynset | Legg igjen en kommentar

Jutulhogget

Skrevet 6. februar 2013 av storeggen

Østerdalen kjenner mange bare som et laaangt, litt tungt og dystert dalføre med en uendelighet av trær man må passere for å komme til mer spennende områder. Men Østerdalen gjemmer på noen hemmeligheter og har faktisk ganske mye mer å by på enn furu og gran, og her skal du få se noe av det mest spektakulære, nemlig Jutulhogget. Hvis du kommer helt nederst på innlegget, kan du lese sagnet om de to jutlene som er opphavet til navnet.

Jutulhogget er Nord Europas største canyon. En canyon er, i følge Wikipedia, en dal med steile sider som er oppstått ved at en elv har gravd seg ned gjennom hard berggrunn. Ordet brukes bare om de store dalene, mens de små kalles gjel eller juv. Jutulhogget ligger 20 km sør for Alvdal sentrum, og stammer fra siste istid, 8-10 000 år siden. Da lå det en bredemt sjø, Nedre Glåmsjø i området Hanestad – Rugeldalen. Sjøen var på det tidspunktet like stor som dagens Mjøsa. Jøkullaup kalles det når store flommer forårsaket av plutselige nedtappinger av slike sjøer. Sjøen presset seg frem under bre-isen og smeltet en bred tunnel. Vannet dundret over Barkaldkjølen, fosset østover og gravde ut en stor kløft i fjellet. Det ble dannet en svær vifte med stein ut i Tylldalen. Flomvannet sprengte seg videre nedover Rendalen, ut i Østerdalen igjen ved Rena og frem til iskanten i Elverum hvor det på den tiden møtte havet.

Jutulhogget er 2,5 km langt, og ligger vest–østlig retning. De stupbratte veggene i den vestre delen er over 100 meter høye, lenger øst 220–240 meter. Bredden ved den øvre randen er fra 150 til 400–500 meter. I1959 ble Jutulhogget fredet som naturreservat og det er senere tatt inn i Hedmark fylkes kvartær-geologiske verneplan.

På strekningen mellom Koppang og Alvdal er det godt skiltet opp til Jutulhogget. Parkeringsplassen ligger bare noen hundre meter opp fra riksveien. Her er den beste utsikten ned i hogget.

Jutulhogget kan skimtes også fra riksvei 30

Dersom du kommer fra Rendalen til Tylldalen, kjører du av ved Midtskogen der det er skiltet til Barkald. Da må du over fjellryggen og ned til parkeringsplassen. Du kan også stoppe oppe på fjellryggen og ta en liten tur ned til Veslehogget. Juvet kan utforskes nærmere nedenfra, eller du kan kjenne suget fra avgrunnen ytterst på kanten av stupet på toppen.

Vil du gå gjennom hogget, er det best å starte ved parkeringsplassen. Der er det en sti som fører ned. Men vær oppmerksom på faren for steinras! Turen gjennom hogget er grei, men den krever godt fottøy. Ved Hoggtjønna er det best å klatre opp på nordsida. Der kommer du på en vei som fører ned til en fløterdam, og derfra går det vei inn til riksveien mellom Rendalen og Tylldalen.

Navnet JUTULhogget knytter seg til et sagn om at det var Rendalsjutulen som hugget fjellkløften i den hensikt å føre Glomma over til Rendalen, noe han i siste liten ble hindret i av Glåmdalsjutulen, som slo ham i hjel. Det finnes mange varianter av dette sagnet, men denne versjonen er den jeg kjenner best:

«Rendalsjutulen i Sølenfjellet var avundsjuk på Glåmdalsjutulen i Tronfjellet fordi han hadde så mye større elv gjennom dalføret sitt. Så fann han på at han ville leie Glåma over til Rendalen. Til det laga han ei kjempesvær øks og gav seg til å hogge laus på fjellryggen. Det første hogget gjekk noko skeivt – heile 45 grader nord-vest for den retninga som vassrenna skulle ha. Skaret etter dette heiter Veslehogget. Så vart han arg fordi det første hogget gjekk så skeivt, og hogg andre gongen til av all si makt. Det vart ei veldig fjellkløft nesten over til Barkald. Det ramla og larma så fælt at Glåmdalsjutulen vakna og spurte kva som stod på. «Ei høgg vasstro åt kvennom mine», ropa Rendalsjutulen, mens han svingte øksa til det siste hogget. Men da hadde Glåmdalsjutulen vorte heilt vaken. Han slengde av garde ein kjempestor stein. Den råka Rendalsjutulen midt i skallen så han datt livlaus om på austsida av Tysla. Der kan ein sjå grava hans attmed vegen den dag i dag. Det siste hogget som kunne ha fått Glåma til å renne gjennom fjellryggen til Tylldalen og Rendalen, vart det altså ikkje noko av. Ein dryg halv-kilometer står att. Den store steinen vart liggjande att på Fonnåsfjellet.»

Om juvet skyldes jutulens øks eller ismassenes voldsomme utgravninger er ikke godt å si, men imponerende er det uansett!

Publisert i Fjellregionen | Merket med Østerdalen, canyon, Jutulhogget, naturreservat | 1 kommentar

Hundeløp – Femundsløpet

Skrevet 3. februar 2013 av storeggen

I helga går Femundsløpet av stabelen her oppe i Fjellregionen. Det er blitt et prestisjetungt sledehundløp og har mange av de beste hundene og hundekjørerne i verden på startstreken. De fleste i Norge kjenner i hvert fall til Lars Monsen, kanskje mest fra hans tv-programmer av ulik art. Mange har også hørt om Sigrid Ekran som vant eliteklassen i 2011, eller Robert Sørli, som vant i fjor (og hele ni ganger tidligere). Alle disse kjører den lengste distansen som er på 600 km. Det kjøres gjennom mange kommuner i hele Nord-Østerdal, Hedmark, og start og mål på Røros i Sør-Trøndelag.

Løypetraseen for de tre klassene, jr. klassen som kjører 200 km, 400 km-klassen og eliteklassen, som kjører 600 km.

Mange spente før start, både to- og firbente

Crewet følger hundene inn til startområdet – etterpå må kjøreren greie alt selv

Vanskelig å vente på å få lov til å sette avgårde

DER var de i gang!

Vi heier på kollega Andreas som er klar på startstreken for å kjøre 40 mil!

Speakerne gjør en innsats for å heve stemningen enda mer – men vanskelig å nå frem gjennom hundeglammet

Oppover Kjerkgata bærer det

Vi tar oss tid til en tur rundt i vakre Bergstaden, litt utenfor hundeglam og folk

: Apotekergården

: Ved elva

: Oppover elva, med museet til venstre

: Små trange smug er det også på Røros

: Et kaldt hus, tror jeg

: Gateparti

: Sjarmerende, men fattigslige små hus

: Hvem kan ha bodd her, tro? Kanskje har dette vesle huset vært hjemmet til en stor familie

: Opp til slagghauan

: Røroskjerka, et kjent landemerke

: Vi nærmer oss kirka

: Vi titter inn – og får med oss en liten korkonsert

: Bergstadens Ziir – kalles kirka

: Utsikt over Bergstaden

I dag, søndag, har kjørerne nådd Tynset. Elitekjørerne skal videre mot Folldal, mens 400 km-løperne setter kursen nordover igjen, mot neste checkpoint, som er Tolga. Deretter drar de via Os og til mål på Røros.

Fra Tynset brua ses løperne godt når de drar ut etter å ha passert checkpoint Tynset

Fortsatt mange mil igjen å kjøre…

Løypa går også under veier

-og ut på elver, her på Tunna i Tynset

Det er ofte stor dramatikk under slike hundeløp, og Femundløpet 2013 er ikke noe unntak. Allerede like etter start i eliteklassen på fredag, døde det dessverre en hund. Ved checkpoint Tynset kom en løper inn hardt skadd, med bl.a. brudd i ansiktet. Det vites ikke hva som hadde skjedd med ham, men det ble i hvert fall bråstopp for deltakelse og et opphold på Tynset sjukehus i stedet. Vi håper det går bra med løpet heretter, og ønsker alle deltakerne lykke til med innspurten.

Publisert i Bygdeliv, Fjellregionen | Merket med Femundsløpet, Folldal, Nord-Østerdal, Røros, sledehundløp, Tolga, Tynset | Legg igjen en kommentar

Væromslag

Skrevet 29. januar 2013 av storeggen

Etter mange dager, ja uker, med klart og iskaldt vær, fikk vi væromslag i helga. Men først kunne vi oppleve fullmånen og et flott måneskinn i nesten tretti kuldegrader, natt til søndag. Søndag steg temperaturen raskt og det tok til å blåse og snø

Fullmånenatt

Storeggen i måneskinn

Vakkert månelys

Trolsk lys fra fullmånen – stille, klart og kaldt

Det er ikke brann, men lyset fra Tynsetbyen. Litt uskarpt, tatt på frihånd

Så er det væromslag. Temperaturen synker med tjue grader

Så er det væromslag. Temperaturen stiger med tjue – tretti grader

Vinden begynner å ta tak

Skydekket skjuler fjellene

Bygda ligger grå

TRærne står svarte igjen - det hvite fine rimet har blåst sin vei

Trærne står svarte – det hvite fine rimet har blåst sin vei

Publisert i Året rundt | Merket med fullmåne, kuldegrader, Måneskinn, væromslag | Legg igjen en kommentar

Liten oppdatering – soverom

Skrevet 27. januar 2013 av storeggen

I dag vil jeg vise litt av prosessen som en stund har vært i gang inne i hovedhuset. Vi avdekker litt etter litt det gamle, og forsøker å reparere og justere slik at det etter hvert skal bli en funksjonell og komfortabel bolig – og samtidig finne tilbake til det som kanskje har vært husets sjel. For tiden er det rommet som skal bli soverom i første etasje som blir restaurert, men også i stuerommet ved siden av skjer det ting.