Sparken – eller mer korrekt, sparkstøttingen, er først beskrevet i Piteå i Nord Sverige i 1872. Den er altså ikke helnorsk, slik mange kanskje tror. Etter 1900 ble den vanlig også i Norge, og «særlig yndet» var den i bruk hos ungdommen, heter det i Aschehougs leksikon fra 1925. Sparken ble i begynnelsen produsert av bygdesmeder og meiene var da av tre med  jernbeslag under. Etter 1930 ble den fremstilt industrielt og meiene ble etter hvert laget av stål, noe som gjorde dem mer fleksible, og sparken ble lettere å styre.

I tillegg til Norge og Sverige, er sparken også vanlig å bruke i Finland. Den produseres fortsatt i dag flere steder, bl. a. av firmaet Norax på Tynset.Dessverre har årets salg vært dårlig for firmaet. Jeg lurer på om jeg skal gjøre mitt for å støtte opp, da jeg trenger en ny…

Det ideelle sparkføret er middels glatt, der meienes glid er godt balansert opp mot friksjonen mellom skoen og underlaget som er nødvendig for framdriften. Man kan da lett nå opp i hastigheter på rundt 15-20 km/t, eller enda mer i nedoverbakker. Her oppe i Fjellregionen er som regel spark et perfekt fremkomstmiddel, så lenge ingen finner på å strø eller salte, slik man gjør lenger sør i landet. Likevel bør man være oppmerksom, ellers kan det lett bli bråstopp når meiene skjærer ned på grusen eller det ligger en stein i veien. 

På Tynset står verdens største spark. Du kan se flere bilder av den da den ble avduket i 2011 her.

Og det beste av alt; sparken forurenser ikke i det hele tatt, og den kan benyttes som et treningsapparat slik at man kommer i form.