Jeg fascineres av dører. Av flotte, herskapelige høye og brede dører, av dører med og uten vinduer, med utskjæringer og fine omramminger. Men aller best liker jeg gamle dører. Veldig gamle dører. Vi skal sette inn en dør til soverommet som må regnes i denne kategorien. Den er ikke stor – heller litt i laveste laget, bare drøyt 170 cm høy. Den har fint utskårne speil på den ene siden, og det aller fineste er vippeklinken. I følge nettstedet gamletrehus.no var slike klinker vanlig på 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet, og vi regner derfor med at døra vår er minst 300 år gammel! Den har også kraftige, brede bladhengsler, helt sikkert smidd av en lokal smed. Det vanlige var at slike håndtverkere reiste rundt på gårdene og utførte nødvendig arbeid.
Døra sto på låven og var møkkete og full av fugleskitt
Speilene i døra har fine utskjæringer
Døra ble tatt med ut for vask og for å bli tatt i nærmere øyesyn
Kraftige bladhengsler
– og så vippeklinken, da!
fin også på andre siden
Hoveddøra på Storeggen har også vært flott, syns vi. Den er tofløyet og med vinduer og speil. Det var også vinduer i veggen over døra. Vi fant døra, eller det som var igjen av den, i fjøset, der den var brukt som dør mellom sauefjøs og hønsehus. Det bærer den også preg av. Jeg tok den likevel ut for å se om den i det hele tatt var verdt å vurdere å settes i stand. Vi har allerede innsett at det er uaktuelt å bruke den som ytterdør, da den er for kald med enkle glass. Alternativet er å bruke den som mellomdør inn til trappehallen fra det nye vindfanget som skal bygges som kopi av det gamle inngangspartiet. Etter en lett vask med vanlig hageslange, falt mye av malingen av. Resten av den løse malingen forsvant etter en omgang med malingsskrape. Vi ser at døra har hatt en fin blåfarge under den grønne og røde. Den vil kreve en del restaurering, og foreløpig er jeg ikke sikker på om det vil gå, men det hadde vært morsomt om vi fikk det til.
Her sees den gamle hoveddøra under det overbygde inngangspartiet, vinduene over døra kan så vidt skimtes Døra på gammelstua er den samme i dag som dengang – rundt 1942 Vi ser her noe av inngangspartiet slik det så ut på oldemors tid
En ganske sliten dør, før vask
Etter vask, skraping og fjerning av diverse påmonterte beslag mm
den andre fløydøra, etter vask
Den originale blå malinga kommer frem under den nyere grønne og røde
Kjellerdør monteres
Så er den på plass
Her har den også fått listverk
Også kjellerdør måtte settes inn. På låven fant vi også denne, som vi syns passet godt, med fiskebensmønster, som dørene på østerdalsstua og på stabburet. Den ble tilpasset døråpningen og satt inn, før omrammingen ble laget til slutt. Tenk, så mange menneske som har gått gjennom disse dørene alle disse årene! Jeg ser for meg mor som lita jente sprang inn gjennom ytterdøra, men måtte nok raskt roe ned om strenge oldemor – hennes bestemor Anne, så henne. Hun kunne være vanskelig å ha med å gjøre, kan jeg huske mor fortalte. Nå får vi se om døra vil få nytt liv – eller om vi må oppgi dette restaureringsprosjektet. Følg med, så kommer mer etter hvert.
Jeg vil gjerne dele noen stemningsbilder fra et par deilige høstdager her i Nord-Østerdal. Etter bildene å dømme er det ingen tvil om at høsten har meldt sin ankomst, men temperaturene har vært svært så sommerlige. Middagen kan fortsatt inntas utendørs! Forøvrig er det like før jakta starter, så nå gjelder det å nyte ro og stillhet før fjellet og skogen inntas av jegere.
Det var høyst nødvendig å skifte vinduene i våningshuset. Da vi flyttet inn sto det «nylagde» vinduer på låven, laget etter mål av de gamle, av en lokal attføringsbedrift på Tynset. En av de museumskyndige som har vært på besøk på gården vår, mente vi ikke måtte finne på å bytte ut de gamle vinduene, restaurering var det eneste rette. Museumsmenneske nummer to var mer pragmatiker, og forsto at vi måtte bruke de nye som allerede befant seg her, da det var viktig for oss å rekke å komme i hus innen rimelig tid. Vi har fått vite at disse vinduene vil være så godt som like gode med hensyn til å holde på varmen, som mer moderne vinduer. Det avgjørende vil være tetting og naturligvis å bruke innervinduer om vinteren. Dette husker jeg fra min barndom. Litt styrete å ta vinduene ut om våren og sette dem inn igjen om høsten, men det skal vi nok greie.
Vinduene som sto her, hadde nok stått på låven i mange år, så nye var de jo ikke. Hasper og hengsler var korrodert på grunn av ammoniakpåvirkning i fjøset, og måtte fjernes. Vinduene var heller ikke malt, og de manglet glass. Dette er en jobb jeg har grudd meg til. Men, lykke! Svigerinne Ingvill gikk løs på oppgaven og har nå malt nesten alle vinduene. Og det er mange! Det er altså vinduskarm, yttervinduer, mange, mange sprosser, de fleste med åtte ganger åtte ruter, noen med seks ganger seks, og innervinduer i tillegg. De er vasket, pusset, grunnet og malt med stor nøyaktighet og omhu. Resultatet er blitt fantastisk.
Så var det glassingen. Jeg ønsket å levere vinduene til en glassmester for å få utført dette. Imidlertid var den lokale glassmesteren behjelpelig med å lære bort kunsten, slik at mannen i huset kunne gjøre det selv. Så nå har mannen også blitt glassmester, eller rettere; -lærling! Og det går faktisk også bra! Og i dag har de første vinduene blitt satt inn. Jeg begynner å tro på at det blir innflytting i høst!
Vinduene var blitt laget etter mål, men manglet både maling og glass
Malearbeidet har startet
Det går stadig fremover, her er flere vinduer ferdig malt
Vinduslistene fjernes før det gamle vinduet tas ut
De gamle vinduene er tatt ut
Utrettelig jobber Ingvill med å male alle vinduene – en kjempejobb!
Nå er han også blitt glassmester!
Glasset festes med små stifter før det kittes
Karmen tilpasses i åpningen
Gapende hull der vinduene skal komme
Karmen begynner å komme på plass
Hurra! Nye vinduer er på plass på kjøkken og pikerom!
Det finnes flere muligheter for å komme seg fra Gudbrandsdalen til Østerdalen, – eller omvendt. Veien over Venabygdsfjellet er kanskje den best kjente fjellovergangen, og går over den nordligste delen av Ringebufjellet. Friisveien går lenger sør. Veien er fylkesvei, men hele strekningen er åpen bare i sommerhalvåret, så det gjelder å kjenne sin besøkelsestid. Den er forøvrig den høyeste fjellovergangen mellom de to dalførene, opp til 1158 m.o.h. på det høyeste. Vi kjørte nylig Friisveien, hjem fra Østfoldtur, som et alternativ til hele Østerdalen. Siden vi hadde en lang reise totalt sett, og måtte komme hjem i rimelig tid, valgte vi det korteste alternativet som omfatter Friisveien, fra Ringebu til Atndalen, en strekning på 48 km. Veien har fått navn etter forfatteren og professoren J.A.Friis i 1878. Friis ferierte her i fjellet i mange år, noe han har beskrevet i boka ”Til fjeld i Ferierne. Jæger og Fiskerliv”. Han fikk bygget steinbua som ligger like inntil veien, omtrent ved veiens høyeste punkt. Hytta eies i dag av Ringebu fjellstyre.
Vi har litt senere bærhøst her i fjellbygda Nord-Østerdal enn lenger sør på Østlandet. Først nå modnes de fleste bærsortene, og i dag spiste jeg en deilig dessert – rett fra buskene! Vanligvis er jeg litt skeptisk til villbringebær på grunn av mark, men i disse fant jeg ikke en eneste mark – og jeg gransket hvert eneste bær før det kom innenfor min munn. I går høstet husets eldste datter inn litt av ripsen og laget nydelig ripssaft. Det er fortsatt masse rips igjen på buskene, så i år som i fjor inviterer jeg kollegaer til å komme og plukke. Fortsatt masse bær igjen. Skal de brukes til gele er det perfekt å plukke dem litt før de er helt modne. Og i skogen finnes mengder av tyttebær, rognebærtrærne bugner og om man ønsker andre farger, er det store muligheter for blåbær, og til og med multer i år. I hagen vår er det også solbær og stikkelsbær. Ååh, problemet er bare den dårlige samvittigheten for ikke å rekke å plukke og sylte, safte, bake og kokkelere med alle de fantastiske råvarene. Men litt skal vi i hvert fall få til. Her deler jeg oppskriften på ripssaften som ble laget her i går. I tillegg ble det tilsatt ørlite grann kanel. Mmm, deilig!
August: marksjordbær
Tyttebæra er også moden nå
Bringebærbusker
Deilige, søte bringebær
Ripsbærbusker
– og andre buskvekster. Her representert ved rognebær
Rips – klare for å bli plukket
August; Ripsbær
Nyyydelig ripssaft – med hint av kanel. Laget av en flink datter
Ripssaft
1 kg rips
1 dl vann
300 g sukker pr liter saft
Bærene skylles og has i en kasserolle sammen med vannet. Legg på lokk og kok sakte opp. Kokes på svak varme i ca. 15 min.
Saften siles så gjennom et klede eller en saftpose og skal stå ca. 1 time. Klem ut det siste av saften.
Saften måles og helles tilbake i kasserollen sammen med sukkeret. Saften kokes så ca. 5 minutter uten lokk. Skummes av.
Takk for at du besøker bloggen min :-) Her skrives om dette og hint,; ulike temaer som opptar meg i mitt relativt nye liv på landet - på Tynset i Nord Østerdal. Innleggene spenner fra fascinasjoner over natur, oppussingsarbeid på gården, små historier fra området/gården og ulike aktiviteter eller kulturinnslag man kan oppleve i Fjellregionen. Legg gjerne igjen en kommentar, eller følg bloggen. Da blir jeg glad!
Her sees den gamle hoveddøra under det overbygde inngangspartiet, vinduene over døra kan så vidt skimtes
Døra på gammelstua er den samme i dag som dengang – rundt 1942
Vi ser her noe av inngangspartiet slik det så ut på oldemors tid
Storeggen 