Det var høyst nødvendig å skifte vinduene i våningshuset. Da vi flyttet inn sto det «nylagde» vinduer på låven, laget etter mål av de gamle, av en lokal attføringsbedrift på Tynset. En av de museumskyndige som har vært på besøk på gården vår, mente vi ikke måtte finne på å bytte ut de gamle vinduene, restaurering var det eneste rette. Museumsmenneske nummer to var mer pragmatiker, og forsto at vi måtte bruke de nye som allerede befant seg her, da det var viktig for oss å rekke å komme i hus innen rimelig tid. Vi har fått vite at disse vinduene vil være så godt som like gode med hensyn til å holde på varmen, som mer moderne vinduer. Det avgjørende vil være tetting og naturligvis å bruke innervinduer om vinteren. Dette husker jeg fra min barndom. Litt styrete å ta vinduene ut om våren og sette dem inn igjen om høsten, men det skal vi nok greie.

Vinduene som sto her, hadde nok stått på låven i mange år, så nye var de jo ikke. Hasper og hengsler var korrodert på grunn av ammoniakpåvirkning i fjøset, og måtte fjernes. Vinduene var heller ikke malt, og de manglet glass. Dette er en jobb jeg har grudd meg til. Men, lykke! Svigerinne Ingvill gikk løs på oppgaven og har nå malt nesten alle vinduene. Og det er mange! Det er altså vinduskarm, yttervinduer, mange, mange sprosser, de fleste med åtte ganger åtte ruter, noen med seks ganger seks, og innervinduer i tillegg. De er vasket, pusset, grunnet og malt med stor nøyaktighet og omhu. Resultatet er blitt fantastisk.

Så var det glassingen. Jeg ønsket å levere vinduene til en glassmester for å få utført dette. Imidlertid var den lokale glassmesteren behjelpelig med å lære bort kunsten, slik at mannen i huset kunne gjøre det selv. Så nå har mannen også blitt glassmester, eller rettere; -lærling! Og det går faktisk også bra! Og i dag har de første vinduene blitt satt inn. Jeg begynner å tro på at det blir innflytting i høst!