I dag vil jeg starte med å gå tilbake i historien. Langt tilbake, til den første bosettingen her i dalen. Det kan ha vært noe bosetting på Tynset og i Nord Østerdalen allerede i eldre jernalder som, så vidt jeg forstår, betyr omtrent 500 år før vår tidsregning og frem til ca 550. Men enkelte kilder hevder at bosettingen kan være enda eldre, helt tilbake til yngre steinalder, inntil 2000 år tidligere. Hvordan man har kunnet anslå dette, har med stedsnavn å gjøre. Den store grassletta mellom elvene Tunna og Glomma, ble kalt Tyve, som er et såkalt vinnavn. Og vinnavnene stammer fra den eldste faste bosettingen av et jordbruksfolk i Norge. Bjarne Grandum skriver i bygdeboka at de eldste vinnavnene dateres til slutten av steinalderen, eventuelt kan vinnavnene være fra begynnelsen av yngre steinalder. Uansett kan vi vel fastslå at det er lenge siden de første menneskene bosatte seg på Tynset. Særlig mye mer vet vi ikke om området fra denne perioden. Men det var tider med varmere vær og gode muligheter for jorddyrking og vekst. I den såkalte førromerske jernalderen som strekker seg fra 500 år før vår tidsregning og frem til år 0, satte det imidlertid inn med uår og flom, og folk måtte flytte fra dalen da det ikke lenger ble mulig å livnære seg her.
Den store grassletta mellom elvene Tunna og Glomma, som kaltes Tyve, er fortsatt dyrka mark, som den har vært i uminnelige tider
Under og etter folkevandringstida (år 400 – 800) blir det igjen bosetting oppover Østerdalen. Navnet Tynset betyr bostedet ved Tunna, og fra vikingetida var det god vekst i folketallet og jorddyrking her, som i landet forøvrig. Dette vedvarte helt frem til år 1349 da svartedauden spredte seg fra Bergen og innover Norge. De største byene og tettstedene ble sannsynligvis hardest rammet av farsotten, men heller ikke de mer grisgrendte strøkene ble spart, verken for for svartedauden eller de etterfølgende epidemiene; «barnedauen», «drepsotten» og «småkoppene» utover 1300-tallet. Man vet ikke hvor mange gårdsbruk som ble lagt øde her i vårt område på grunn av sjukdom og det finnes knapt noe informasjon om folketallet i middelalderen. Tynset lå under Nidaros bispesete, og man vet at omtrent 150 år etter svartedauden var antakelig de fleste gårdene kirkegods under erkebiskop Olav Engelbrektsson. Han måtte rømme fra landet under reformasjonen i 1537, og tok da med seg alle jordebøkene der det alle gårdsbrukene var nedtegnet. Han skal ha fraktet bøkene med til Nederland, der en del av dem siden kom til rette og ble sendt tilbake til Norge. Men enkelte av disse bøkene ble aldri funnet igjen, deriblant noen av dem der kirkegodset, altså gårdsbrukene, i Tynset var nedtegnet. Dermed har mye historisk informasjonen fra middelalderen gått tapt for distriktet vårt.
Utsikten må ha vært omtrent den samme, dengang som nå. Men sannsynligheten for at folk kunne nyte de vakre omgivelsene var nok ganske liten, i hvert fall på en slik gnistrende kald vinterdag som denne.
I eldre tider under svært primitive forhold må en normal eller god sommer ikke bare ha vært kjærkommen, men til og med helt nødvendig for å overleve. I bygdeboka leser vi om også senere lange perioder med dårlige år, der bøndene må be om å slippe å betale skatt fordi de rett og slett knapt har nok til å brødfø seg selv og familien. Enkelte år må de reise lange veier for å kjøpe korn, da kornet ikke vokser i den kalde sommeren. Vi leser om at det i 1666 ble «utskrevet» 12 soldater fra Tynset som skulle reise til Fredrikshald (Halden) for å arbeide der. To av disse, Helge Søgård og Knud Rød søker for hele gruppa om å bli fritatt for denne byrde «…fordi dei lever tilfjells under tunge og svære vilkår der kornet frys kvart år så dei må eta barkemjøl, og søke arbeid ved Røros og Kvikne gruver for å tjene pengar til å betale dei kgl. skattar med.» Søknaden skal ha blitt innvilget, men mennene blir advart om at en annen gang vil de måtte adlyde en marsjordre «hvor og naar paabydes», hvis ikke ville de bli straffet. Denne og liknende historier gir oss et innblikk i de harde livsvilkår som rådde for folk i Østerdalen på denne tida. Ikke bare var klimaet og været utfordrende, men også forhold som ble bestemt av øvrigheta, som kirkens folk og av kongen, gjorde livsvilkårene ytterst vanskelige for mange, bl.a. ved innkreving av ymse skatter. Vi leser om «dronningskatten», «bolskatten», «ekstraskatten» og «koppskatten». På 1500-tallet måtte også folk bidra i byggingen av Akershus slott ved å sende dyr, skinn mm dit.
Bortistu’ på Neby er i dag en av de aller eldste gårdene på Tynset. Den eies i dag av en stiftelse og det drives en sjarmerende kafé i en av de andre bygningene på gården.
Tidsepoken 1537 – 1668 kalles krongodstida. Den dansk-norske kong Christian III tilegnet seg alt som kirken hadde eid av jord og annet gods. På den måten ble de bøndene som før hadde vært leilendinger under kirken, nå leilendinger under kongen, eller Cronen.
Det er denne tida jeg vet med sikkerhet at mine forfedre allerede lever på Storeggen, eller Rødstø, som var navnet på gården den gang. Det er Embret Oleson, født i 1634 og kona hans. Embret er den tidligste brukeren som vi kjenner navnet på, men antakelig har gården eksistert også før hans tid, da det finnes informasjon om Rødstø også på slutten av 1500-tallet. I 1669 blir Embret sin sønn Ole født, og han gifter seg med Marit Pedersdatter Aaen. Siden de to ikke får barn, tar Oles bror, Ole (!) den yngre, og kona hans Anne Hansdatter, over gården. I 1696 finner vi at Ole gis såkalt Kjøpebrev på 3 kalveskinn for gården, noe som betyr at de ikke lenger er leilendinger, men selveiende bønder. Dette er slik vi kjenner starten på Storeggen gård. Deretter går den fra far til sønn – og noen ganger til datter – eller fra mor til sønn, som da min morfar overtar driften av gården for omtrent hundre år siden.
Hovedkilde til dette blogginnlegget er Tynset bygdebok, bind II og bind III.
Storeggen 