En deilig, lang påskeferie nærmer seg slutten for meg. Første del av ferien ble tilbrakt i «sydligere» strøk, der det allerede spirer på busker og trær og det knapt var en snøflekk å se. Men selve påskehelgen har jeg tilbrakt her hjemme på Storeggen, sammen med hele familien, og flokken av firbente. Det har vært noen stille og rolige dager, enkelte besøkende har kikket innom, noe vi alltid setter pris på. Et par av familiens medlemmer har jobbet det meste av påsken, men noen felles hyggestunder har det likevel blitt anledning til. I går kom blåsten, og regn og mange varmegrader har gjort det temmelig grisete utendørs. Dette merkes særlig på hundene, som må bades før de får lov å komme inn i huset etter dagens spring og sprang på tun og jorde.

Vi hører at uværet har gjort at fjelloverganger er stengt og mange har måttet reise hjem fra påskeferien tidlig. Vi er glade for å slippe å sitte i kø, og skal virkelig nyte siste fridag i morgen. Og ikke bare det; Etter den siste tidas hendelser rundt i verden er vi ydmyke og tenker over hvor heldige vi er som bor her i noe av det mest fredelige hjørnet på kloden, og som har anledning til å være sammen med alle våre kjære i løpet av noen gode feriedager.

Fra gammelt av, før kristendommen, var påsken en gledesfest, der vårens inntog ble feiret. Den norske bonden var (og er) avhengig av været, og ved påsketider ble det i tidligere tider tydet mange værtegn. Dersom det var frost natt til påskedag og påfølgende natt til annen påskedag, ville det bli frost i lang tid. Dersom det regnet påskedag, skulle det være varsel om en dårlig sommer! Jeg håper disse tegnene ikke er å regne som særlig pålitelig, for i så fall ser det litt skummelt ut for den kommende sommeren. I gamle dager trodde man også at heksene dro til Bloksberg på skjærtorsdag. Da var det viktig å sette ut sopelimer til dem, for ellers tok de med seg for eksempel ei ku, ei geit eller en hest i stedet. Flaks da, at sopelima vår sto utenfor, slik den pleier gjøre, og alle dyra er fremdeles her.