Det beste ved å bo på Storeggen, hva er egentlig det? Sikkert vil det være forskjellig svar om det er meg, bonden eller ett av barna som blir spurt. Nåja, foreløpig bor ingen av barna her, men siden de frekventerer gården nokså ofte, vil de ha en formening om hva som er finest ved å være her, i alle fall. Forresten er det ikke mer enn noen få uker til sønnen vår, han som vil overta Storeggen etter oss, flytter hit. Han skal bo kaffekvernhuset, og vi gleder oss til å få praktisk hjelp på gården, men også til å kunne drøfte ulike spørsmål med ham og få innspill til videreutvikling av gården. Men mest av alt gleder jeg meg til å få ham nærmere i det daglige.

Og nettopp der er jeg ved noe av det beste – det fineste – ved å bo her på Storeggen. Det å ha god plass til å samle alle jeg er glad i, og ha lange, gode dager og kvelder med dem. Lage felles minner med dem, drømme sammen med dem om hvordan det skal bli her etter hvert, og å prate om den felles historien til gården og slekta, som vi har blitt kjent med gjennom disse årene vi har bodd her. Det å ta i mot andre gjester, familie og venner, og se at de trives her, er også en veldig god følelse. På gården har vi god plass til å ta i mot mange gjester – både til fest og overnatting – og siden familien vokser, er det ekstra koselig når vi alle kan være sammen her.

Stor stas er det med det siste tilskuddet på familietreet, ei lita jente som vi har blitt besteforeldre til. Hun kommer til å vokse opp bare få kilometer fra Storeggen, der foreldrene har kjøpt en egen gård. Det gir perspektiv til både historien og fremtida, det også.

Det er mye, mye mer som er fint ved å bo på Storeggen. Under pandeminedstengningen ble det særlig merkbart, da mange vi kjenner i byene ble isolerte og hadde det ganske trasig. Hos oss gikk livet mye sin vante gang og ting var ikke veldig annerledes, rent bortsett fra at vi ikke traff familien og venner på lang tid.

Jeg har ferie akkurat nå. Bonden vår jobber lange dager på sin andre jobb så denne uka tar jeg fjøsstellet om morgenen og er også som regel med ham på ettermiddagen. I dag tidlig etter at jeg var ferdig i fjøset, sto jeg på badet og skrubbet av meg fjøsslukta og akkurat da kjente jeg på en sånn god følelse av å ha gjort noe bra. Akkurat den følelsen tror jeg flere vil kunne kjenne seg igjen i av andre som driver med matproduksjon. Enten det er å stelle med dyra og forvisse seg om at de har det bra, kanskje ta i mot et nytt lam eller en ny kalv, eller høste korn eller grønnsaker – markens grøde. For meg handler det om at den jobben har mening. Selv om det noen ganger er riktig fælt å holde på med møkk, måtte ut og jobbe i streng kulde, sene kvelder eller oppleve at dyr blir syke eller at gjenstander går i stykker (for det gjør de hele tiden!). Heldigvis og nødvendigvis er bonden vår usedvanlig hendig (eller «handy» som det heter på ny norsk) og fikser det meste, men av og til ber han om bistand fra meg til å holde, dytte, dra eller bare være moralsk støtte i arbeidet.

På dager som de vi har hatt den siste tida, høysommer med deilig sol og varme, glemmer vi trøbbeldagene. Vi tar en tur på setervangen og sjekker at dyra som går der oppe også har det greit. Der bugner det av markblomster, og dyra går blanke og fine rundt i enga. Da er livet herlig og ingenting er bedre enn å bo og leve akkurat her! Det beste – det er alt, det.