2020 farvel.

Hele verden har fått merke dette året som vi nå forlater, som særlig vanskelig  – et unntaksår. Mange av oss har blitt berørt av pandemien på en eller annen måte, og jeg tenker spesielt på dem som har vært eller er syke og de som ikke overlevde sykdommen og deres kjære. Som vanlig er når store hendelser rammer, er det de svake og fattige som er mest utsatt, selv om vi også hører at unge, sterke og i utgangspunktet friske mennesker har blitt alvorlig syke. Når vi nå skal ytre håp for det nye året må det være at vaksinene blir gitt til så mange at smitten blir slått tilbake og vi igjen kan leve omtrent som før. Mitt andre håp for 2021 er, som så mange nyttår før, at mennesker med makt har vilje og evne til å snu utviklingen og får klimaet vårt på rett kjøl igjen – før det er for sent. Som Dag Hessen sier i sin bok, verden er nå på vippepunktet i dette spørsmålet. 

På årets nest siste dag opplevde beboerne i en kommune sentralt på Østlandet en stor katastrofe da det gikk et stor jordras i deres boligområde. I skrivende stund er det fortsatt mange savnede og mange familier har mistet alt de eide. Kanskje er dette en konsekvens av klimaendringene. Uansett er dette en fryktelig og tragisk hendelse som vi alle i dette vesle landet berøres av. 

Som så mange ganger før kjenner vi på en takknemlighet over å bo her vi gjør, og at vi har hverandre. I dag vil jeg vise et lite utvalg av bilder som er tatt gjennom hele 2020, både av dyr og ikke minst menneskene i familien vår. Vi er så glade for de tre kjærestene som kompletterer familien, og som vi også er så heldige å ha besøk av her på Storeggen både titt og ofte. 

Med denne bildekavalkaden vil vi, alle to- og firbente på Storeggen ønske alle våre trofaste, nye og gamle blogglesere et riktig  GODT NYTT ÅR!

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Dyra på gården, Fjellregionen | Merket med , , , , , | 2 kommentarer

Lussinatt

I dag har vi gjort noe skikkelig skummelt – i hvert fall hvis vi skal holde oss til de gamle forestillingene om Lussinatta. I våre dager synger barna vakkert om Santa Lucia, lyskledd med lys i hår og hender. Det handler om den katolske og den ortodokse kirkes martyr, den hellige Lucia. Hun har en temmelig makaber og grusom historie som jeg ikke skal gå inn på her. Primstaven er den eldste kalenderen i Norge og Lussimesse ble markert på primstaven 13. desember. Man trodde dette var solsnu, og den lengste natta i året. Dyrene kunne snakke med hverandre denne natta, og mange onde vetter var ute. Det var viktig å være ferdig med det meste av arbeidet til jul, særlig var slikt arbeid som innebar noe som gikk rundt, strengt forbudt. Dersom du for eksempel drev med baking, kom Lussi og slo i stykker pipa og ropte: » Inkje bryggja, inkje baka,inkje store elda hava.» Alle slags onde krefter var ute denne natten, da lys og mørke kjempet om makten.

Tilbake til det skumle vi har foretatt oss; vi har stekt lefser i dag – eller lemse, som det heter på våre kanter. Ikke alle lefsene ble like vellykket, utseendemessig, for å si det forsiktig, men smaken er det ingenting å si på. Kanskje var det Lussi som spilte oss et lite puss.

Det ser ut til at vi, tross alt, kom godt ut av dagen i dag. Pipa står fortsatt og ingen har hørt noe til Lussi. Ikke Lucia heller, for den saks skyld. I år fører selvfølgelig smittevernet til at det ikke er noen prosesjon av syngende barn. Vi får ty til minnene fra tidligere år og håpe på andre boller (eh, lussekatter heter det vel) neste år!

Fortsatt i følge den gamle tro, startet den egentlige juleperioden med lussinatt. Jula ble faktisk oppfattet som den farligste tida gjennom hele året, og lussinatta åpnet denne skumleste tida. Lussi, som opptrådte som et strengt arbeidstilsyn, var i følge flere sagn ættemor til alle underjordiske, og hulderfolket voktet nøye på at skikk og bruk ble overholdt, og de hjalp folk som kom ut av tidsregningen. Det kan vel noen og enhver trenge i disse dager, så ikke julekvelden kommer som den kom på kjerringa.

Fortsatt god advent!

Publisert i Året rundt, Bygdeliv | Merket med , , , , , | 1 kommentar

Nykomlinger

Nå er det bare dager til nyfjøset skal være innflytningsklart! Bl.a. for å fylle opp tilstrekkelig til at fjøset skal holdes varmt nok, har vi utvidet flokken vår med noen nye dyr. Det er jo dyra selv som produserer varmen der. I helga ankom tre vakre små oksekalver Storeggen. Fantorangen som er størst er mest rød, Robin er svart og hvit og Birger er rød og hvit og minst. Han har for sikkerhets skyld fått på seg et dekken for ikke å fryse. De tre er i hovedsak NRF, altså norsk rødt fe, i tillegg til at Robin har litt Holstein i seg. Tidligere har blandingskvigene Smil og Karamell blitt en del av flokken. De tre nyeste små skal få være litt for seg selv noen dager foreløpig, men når de flytter inn i nyfjøset skal de få gå sammen med årskalvene våre i en egen kalvebinge. Takk til Torill, Gro og de andre på NL som har stelt så pent med dem før de kom til oss!

I går tok vi med de tre ferskingene på en liten tur rundt på gården. De virket glade for å komme ut, selv om det nok var litt uvant med nye omgivelser. Da de andre kyra fikk øye på de tre, ble det livlig! Fantorangen rautet, og de store kyra svarte og kom stormende mot veien der kalvene var. Det var veldig morsomt å betrakte denne kommunikasjonen mellom dem og det var helt tydelig at de opplevde hverandre som likesinnede. Kyra reagerer aldri sånn på andre slags dyr, det være seg geiter, hunder eller andre slag.

Smil og Karamell, samt en liten bøling med limousinkviger har forøvrig blitt godt integrert i flokken, og det er fred og fordragelighet, både hos dem og hos oksene for tiden. Nå er vi spent på flyttingen til nyfjøset. Disse dyra er ikke så glade i forandringer og pleier å være utpreget skeptiske til å bevege seg ut på nye områder. Fortsettelse følger.

Publisert i Drift, Dyra på gården | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Gamle tradisjoner

Mor og mommo var superbakere. De tryllet frem alt mulig av tradisjonsbakst og andre godsaker. Hjemmebakt flatbrød var selvskrevet på middagsbordet. Etter at mor døde, var vi så heldige å få flatbrød fra tante på Tynset. Det kom gjerne en liten kasse til jul som vi fordelte utover året. De siste par, tre åra har hun sluttet å bake. Forståelig nok, hun fylte nitti år i mai.

Vi har prøvd oss på flatbrødbaking selv, og joda, det har da blitt spiselig og til og med fått godord fra middagsgjester. Likevel – jeg har liksom ikke vært helt fornøyd. Jeg syns det har blitt for hardt og tykt, det har vært litt vel mye tilfeldigheter som har rådet i deigen, og jobben har tatt ufattelig lang tid. Gamle oppskrifter er altså meget lite presise i mengdemål!

Jeg var derfor svært fornøyd med at bygdekvinnelaget mitt, Fåset, skulle arrangere kurs i flatbrødbaking. Yngstedatter ville være med, så vi var to i lag som møtte opp på kurset i går formiddag sammen med tre andre deltakere og kursholderne Karen og Anne Kari. Det var på forhånd satt et tak på max seks deltakere, så dette var perfekt. 

Det ble til sammen en anselig stabel med flatbrød, og kursholderne, her ved Karen, virket fornøyde med sine elever. Og yngste elev, ja hun var i hvert fall fornøyd og ble dessuten kåret til «best i klassen»! Tusen takk til Fåset bygdekvinnelag og til Karen og Anne Kari!

Publisert i Bygdeliv, Fjellregionen, Kultur | Merket med , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Høsten har festet grepet på og rundt, oss.

This gallery contains 24 photos.

Tips: Klikk på bildet, så ser du dem uten teksten foran.

More Galleries | Merket med , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar