Jeg har sett frem til å starte malingen på kjøkkenet – eller kanskje jeg skal si at jeg har vært veldig spent på hvordan det vil ta seg ut. Vi bestemte oss for å bruke linoljemaling på den gamle veggen. Den består av et spesielt panel, håndlaget av tjukke furubord, satt tett sammen slik at de danner en bred, glatt plate. Mellom platene er det satt smale, flate bord, noen millimeter tjukkere enn de brede platene og som binder dem sammen. Ved å gå ut fra farger vi har funnet på det gamle panelet, har vi bestemt oss for en lys blå-turkis farge, som likner mye på en av originalfargene. Det var ikke så lett å se hvilken av fargene som var originale, for det var svært mange sjatteringer av blått/turkis. Nå er to strøk malt, og resultatet så langt ser lovende ut. Stolpene mellom skal få en gråfarge, og gulvet vil vi male likt dem. Litt tungvint med linoljemaling, både fordi den har rykte på seg å være spesiell og vanskelig å få til, men mest fordi den slett ikke er å få tak i her vi bor (bortsett fra om vi bestiller store kvantum). Dermed må jeg ut på tur for å handle malingen. Bygger’n på Os, rundt fire mil nordover mot Røros, er heldigvis behjelpelige med i hvert fall treliters spann. Tidligere kunne vi få en-liters bokser også, men det er visst ikke lenger i produksjon, dessverre.
Slik så kjøkkenet ut sist vinter, før vi startet rehabiliteringen (vi har her riktignok allerede fjernet det nedsenkede taket, og det gamle har dukket opp. I dag er det et helt nypanelt tak, ferdigmalt!)
Det ytterste laget med nyere platerble fjernet, veggen lektet ut og isolert
Panelplatene måtte høvles noe på baksiden for å passe etter at veggen var blitt lektet ut
Det gamle panelet ble satt på igjen
Alle platene har kommet på plass
Linoljen er innkjøpt og klar til bruk
Maleprosessen er i gang
To strøk ferdig! Hvor mange trengs, mon tro?
Jeg fascineres av dører. Av flotte, herskapelige høye og brede dører, av dører med og uten vinduer, med utskjæringer og fine omramminger. Men aller best liker jeg gamle dører. Veldig gamle dører. Vi skal sette inn en dør til soverommet som må regnes i denne kategorien. Den er ikke stor – heller litt i laveste laget, bare drøyt 170 cm høy. Den har fint utskårne speil på den ene siden, og det aller fineste er vippeklinken. I følge nettstedet gamletrehus.no var slike klinker vanlig på 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet, og vi regner derfor med at døra vår er minst 300 år gammel! Den har også kraftige, brede bladhengsler, helt sikkert smidd av en lokal smed. Det vanlige var at slike håndtverkere reiste rundt på gårdene og utførte nødvendig arbeid.
Her sees den gamle hoveddøra under det overbygde inngangspartiet, vinduene over døra kan så vidt skimtes
Døra på gammelstua er den samme i dag som dengang – rundt 1942
Vi ser her noe av inngangspartiet slik det så ut på oldemors tid
Jeg vil gjerne dele noen stemningsbilder fra et par deilige høstdager her i Nord-Østerdal. Etter bildene å dømme er det ingen tvil om at høsten har meldt sin ankomst, men temperaturene har vært svært så sommerlige. Middagen kan fortsatt inntas utendørs! Forøvrig er det like før jakta starter, så nå gjelder det å nyte ro og stillhet før fjellet og skogen inntas av jegere.
Forøvrig, bildene skulle tale for seg:
Det var høyst nødvendig å skifte vinduene i våningshuset. Da vi flyttet inn sto det «nylagde» vinduer på låven, laget etter mål av de gamle, av en lokal attføringsbedrift på Tynset. En av de museumskyndige som har vært på besøk på gården vår, mente vi ikke måtte finne på å bytte ut de gamle vinduene, restaurering var det eneste rette. Museumsmenneske nummer to var mer pragmatiker, og forsto at vi måtte bruke de nye som allerede befant seg her, da det var viktig for oss å rekke å komme i hus innen rimelig tid. Vi har fått vite at disse vinduene vil være så godt som like gode med hensyn til å holde på varmen, som mer moderne vinduer. Det avgjørende vil være tetting og naturligvis å bruke innervinduer om vinteren. Dette husker jeg fra min barndom. Litt styrete å ta vinduene ut om våren og sette dem inn igjen om høsten, men det skal vi nok greie.
Vinduene som sto her, hadde nok stått på låven i mange år, så nye var de jo ikke. Hasper og hengsler var korrodert på grunn av ammoniakpåvirkning i fjøset, og måtte fjernes. Vinduene var heller ikke malt, og de manglet glass. Dette er en jobb jeg har grudd meg til. Men, lykke! Svigerinne Ingvill gikk løs på oppgaven og har nå malt nesten alle vinduene. Og det er mange! Det er altså vinduskarm, yttervinduer, mange, mange sprosser, de fleste med åtte ganger åtte ruter, noen med seks ganger seks, og innervinduer i tillegg. De er vasket, pusset, grunnet og malt med stor nøyaktighet og omhu. Resultatet er blitt fantastisk.
Så var det glassingen. Jeg ønsket å levere vinduene til en glassmester for å få utført dette. Imidlertid var den lokale glassmesteren behjelpelig med å lære bort kunsten, slik at mannen i huset kunne gjøre det selv. Så nå har mannen også blitt glassmester, eller rettere; -lærling! Og det går faktisk også bra! Og i dag har de første vinduene blitt satt inn. Jeg begynner å tro på at det blir innflytting i høst!
Storeggen 