Eventyret Eventyr

Oksen Eventyr har vært hos oss to somre nå, og han har blitt far til flere små kalver. Til våren kommer hans kull nummer to. Neste sommer kan han ikke lenger få være sammen med kyra på sætra. Han ville i så fall kunne risikere å bedekke sitt eget avkom, og det går jo ikke! Så nå skal Eventyr selges. Vi håper at noen vil overta den snille oksen vår. Takk for jobben du har gjort, Eventyr!

Publisert i Dyra på gården | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Løer som luter

På vandring langs jorder og enger på den flate sletta Tyve, mellom gården vår og sentrum, passerer vi mange gamle uthus. Til dels falleferdige løer, men likevel så vakre i sin sølvgrå patina, der de står og vitner om tidligere tiders slit. Her oppe i Nord Østerdalen er det meste av høstens fargesprakende løv nå blåst av trærne. Jorda, hus og trær står kalde og nakne og venter på at den første snøen skal bre seg stille over alt. Slik den alltid har gjort og alltid vil komme til å gjøre på denne tida av året.

Nå er høsten her
og høsten er en liten gul mann
som kommer ut av skogen
med kofferten sin og plukker lauvet ned av
trærne og tar med seg blomsterstilkene og mange
av fuglene, og så maler han himmelen
grå og mørk, og lager triste søledammer i veiene

Fra «Årets tider» av Arild Nyquist

Publisert i Året rundt, Bygdeliv | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Potetfestival – potetferie

I gamle dager, i hvert fall på Hedemarken der jeg vokste opp, hadde vi potetferie ved disse tider av året. Skolefri var det riktig nok, men ferie var det knapt. Tvert i mot hard jobbing ute på potetjordene fra tidlig morgen til sen ettermiddag. Jeg minnes iskalde morgener på sykkel i høsttåke frem til den endeløse potetåkeren. Traktoren duret i jevn fart frem og tilbake og kastet opp potetene som vi, alle skoleungene, var engasjerte for å plukke, gjerne sammen med våre mødre. De fleste var husmødre som fikk mulighet til å spe på familiens budsjett med «potetpenger».

Vi brukte gummihansker med fingervanter inni, for ikke å fryse alt for mye på fingrene. Allerede etter kort tid første dagen verket ryggen, og vi lurte på hvordan vi skulle klare å holde ut hele uka. Mange, lange timer holdt vi ut, og bare en (alt for) kort matpause midt på dagen ga oss en kjærkommen ryggstrekk og litt hvile. Greit nok i sol og godt vær, verre var det i regn. Merkelig nok husker jeg nesten bare de fine, solrike dagene.  Tanken på lønnen i den andre enden var vel den viktigste årsaken til at vi holdt ut – og kom tilbake, år etter år. Min aller første potetlønn, 400,- kroner,  tror jeg det var, gikk i all hovedsak til en lenge ønsket kassettspiller.

På den store gården der vi jobbet, ble man ikke ferdig med potetopptakingen på en uke. Alle husmødrene holdt derfor på en uke lenger enn oss på ute på åkeren. Vi ungene syntes det var fryktelig urettferdig at de, i tillegg til pengene, hvert år ble belønnet med et selskap inne i storgårdens finstue da de var ferdige med sine to uker. Der ble de traktert med kaffe og verdens høyeste, lekreste bløtkake! I hvert fall var vi  sikre på at kaken var akkurat sånn. Vi, som bare fikk  pengene i hånda, der vi andektige og lykkelige over at potetferien var over for denne gang, en og en ble kalt inn til bonden (eller for vår del, til forpakteren) for å motta vår lønn for strevet.

Det er ingen som har  potetferie lenger. Potetbøndene høster potetene maskinelt, og de fleste unger rekker ikke en gang å ønske seg ting før de får det, så det ville antakelig vært vanskelig å få rekruttert slik arbeidskraft nå om dagen. Høstferie har skolene likevel av en eller annen merkelig grunn, beholdt, selv om skoleåret bare så vidt har kommet i en slags gjenge etter den lange sommerferien. Men nok om det, her på gården har vi ingen ferie, men i år vi har poteter!

 

Ved et nokså spontant innfall ble det satt ned noen settepoteter på en liten jordflekk vi har i hagen. Sent på våren var det, faktisk nesten sommer, og vi var nokså i tvil om det ville bli noe særlig til avling. Denne uka måtte de opp av jorda, kulda var på vei. Og avling var det blitt! Det var veldig artig å se de gule mandelpotetene nærmest «sprute» frem der vi grov. Rundt regnet førti – femti kilo til sammen ble det, og vi er strålende fornøyde med vår første potetavling.

Mandelpoteter er det som i hovedsak dyrkes her i fjellbygdene. I Alvdal har de en egen festival til ære for denne kvalitetspoteten. Pølsekurs var ett av tilbudene på festivalen i år. Der var vi forrige helg og lærte å lage pølse, eller «pøsje» (lang ø-lyd) som det heter på dialekt. Elgpøsje er for eksempel herlig sammen med potetstappe av mandelpotet! Når elgjakta er over for i år, blir det trening på hjemmebane!

Publisert i Bygdeliv, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Gå mot nord

Noen har festet Rolf Jacobsens dikt «Nord» på gjerdet som sikrer en gammel gruvesjakt på fjellet  like i nærheten her. Jeg syns det er fint, så her er det:

DSC_7123

Publisert i Fjellregionen | Merket med , , | Legg igjen en kommentar

Friluftslivets uke

Lørdag startet nok en gang med regn og dårlige utsikter til en fin utedag. Men, husets mest ivrige friluftsmenneske hadde slett ikke tenkt å la det stoppe seg fra en tur i det fri, til og med med overnatting denne gangen! Tre av de andre som hadde planlagt å være med, var blitt syke, så vi endte opp med to tobente turgåere, og en firbent, nemlig Bjørk. Regnet ga seg faktisk, og vi fikk en nydelig tur rett i nærmiljøet vårt.

Denne dagen startet «Friluftslivets uke», og starten på uka skulle nettopp være en «natt i naturen». Det er fantastisk å oppleve alt i naturen på tidspunkter man ellers sjelden er der ute. Alt er vakrere, mer stille, mer friskt og luktene sterkere enn ellers. Selv om turen gikk i nærmiljøet vårt, var ikke ruta kjent for oss, men vi satte kursen mot et vann vi visste om, og var heldige å finne en perfekt teltplass, like ovenfor vannet. Teltet kom opp, bålet ble tent og det var bare å nyte natta i det fri!

Vannet der vi slo leir, heter Karivangtjønna og ligger ikke langt fra der kyra våre går på beite om sommeren. Historien forteller at Storeggen si sæter opprinnelig lå ved Karivangtjønna, men at den på et tidspunkt ble flyttet til Moanlangsætra. Årsaken til at de flyttet et helt sæteranlegg, var at budeiene opplevde frykrelig mye uro fra underjordiske. De plaget dyr og mennesker så ille at det ikke lenger var råd for dem å sætre der. På den nye plassen laget de et kors i mønsåsen for å beskytte stedet mot det plagsomme huldrefolket. Jeg har skrevet om de underjordiske i et tidligere innlegg , som du finner her.

Vår første overnatting ved Karivangtjønna forløp helt uten tegn til noen andre enn oss selv og Bjørk. Vi sov riktig godt, og våknet til en litt skytung morgen, med regnvått gress og lyng. Etter en fin frokost med nylaget brød på bålbrenneren og varme fra bålet, var vi klare for en ny vandring videre. Vi satte kurs med kart og kompass og fant veien ned mot mer kjente trakter, midt i Fådalen, bare noen kilometer hjemmefra.

 

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , | 1 kommentar