Har du hørt om bondeopprøret 21? Høres kjedelig ut, kanskje, om du er erklært bymenneske og syns at bondelandet og bønder er totalt uinteressant. Bortsett fra at det kan være fint å betrakte kulturlandskap når man ferierer i Norge (som vi alle nå mer eller mindre for tiden må) og å innta lekkert tilberedt kortreist mat på en av de bedre og trendy restauranter i byen(e).

Mange bymennesker er heldigvis også opptatt av andre sider ved bondelandet, og støtter oss som har valgt å bo her – og oss som har valgt å produsere mat. Det er til det beste for oss alle, enten du bor i by eller bygd.

Vi på Storeggen er nok ikke helt representative for den jevne bonden i Norge. Vi valgte å flytte ut av storbyen for å kjøpe tilbake slektsgården som hadde vært ute av familien i flere tiår etter at den ble solgt da min mor var ung voksen. Før det har gården gått i arv gjennom odel i mange slektsledd – og jeg ble dermed ellevte generasjon på gården. Historien forteller om oppturer og nedturer for gården gjennom disse firehundre årene vi kjenner til fra Storeggen – eller Rødstø, som var det første navnet. Stort sett fulgte nedturene på gården dårlige tider i samfunnet for øvrig, som andre steder i landet. Likevel klarte den seg gjennom uår, strenge kuldeperioder og sesonger med dårlige avlinger, som på 1700-tallet da mange sultet i hjel i Norge.

Visst var vi naive da vi flyttet hit for ni år siden, og litt romantiske med. Vi forsto likevel at det å få i gang gårdsdrifta her ville kreve hardt og vedvarende arbeid, lite eller ingen fritid og overhodet ikke noe å bli rik av. Men litt inntekt fra gården hadde vi vel en drøm og et håp om å kunne få, i hvert fall etter noen år. Det kan se ut til å bli med drømmen. Nå står det et flott, nytt fjøs der kalver fødes, spretter rundt og har det godt sammen med kuer, kviger og okser, og arbeidet for oss har blitt triveligere. Arbeidet har imidlertid langt fra blitt mindre. Et såpass stort økonomisk løft som dette nye fjøset innebærer, betydde at vi måtte øke bestanden av dyr. Bare det å stelle for, fôre og skrape møkk etter 80 dyr tar mer tid enn for femti, og så kommer alt det andre arbeidet som må gjøres på gården, i tillegg. Siden vi begge også har (minst) hundre prosent jobb utenfor gården, noe som for øvrig er hundre prosent nødvendig, blir det veldig lange arbeidsdager.

Så vil noen hevde at vi har valgt det selv, og ja, det har vi og kanskje enda mer enn mange andre bønder som har følt seg forpliktet til å overta foreldregården der de selv har vokst opp. Vi er det man kaller godt voksne, og er så heldige at vi har god helse og god økonomi i utgangspunktet. Det gjør det mulig for oss å holde på slik vi gjør. Min bekymring ligger på fremtida. Sønnen vår ønsker å overta, og planen er at han flytter hit og begynner å jobbe sammen med oss allerede nå fra høsten. Så lenge vi, og særlig bonden selv, er friske og arbeidsføre, vil det nok gå bra, men hva med den dagen vi ikke lenger kan bidra med økonomi og arbeidsinnsats? Det er vår private bekymring. Saken er imidlertid mye større enn som så. Den pågående pandemien har vist oss hvor utrolig sårbart samfunnet vårt er. Det er helt nødvendig at vi må bli mer selvforsynte i dette landet. Hver dag legges det ned flere gårdsbruk – bøndene orker rett og slett ikke mer, og i hvert fall ikke når det oppleves å streve så hardt for å få nærmest ingenting tilbake. Vi som driver landbruk, sørger også for store ringvirkninger med arbeidsplasser for mange flere i andre næringer. Vi sørger for at landskapet blir holdt i hevd og ikke gror igjen helt (selv om det holder hardt nå, mange steder!) og ikke minst sørger vi for at vi i Norge kan spise sunn og god mat, for eksempel kjøtt fra beitedyr som ikke er påført antibiotika (uten når det er nødvendig). Blant annet derfor støtter vi bondeopprøret -21. Under er teksten fra facebookgruppa som startet opprøret kopiert. Signér gjerne og støtt oss, du også:

Det hele startet igjennom at flere yngre bønder møtte hverandre på sosiale medier. Vi utvekslet synspunkter, og ble etter hvert en gruppe som ble enige om at nok får være nok. Uten en nivåhevning av bondens del av lønnsomheten i norsk matproduksjon har vi ikke en fremtid vi ønsker å anbefale yngre bønder. Realiteten er at vederlag til arbeid og egenkapital har nærmest stått uendret siden 2015. Resten av samfunnet drar i fra. I landbruket er det et ordtak at man skal gi gården videre i bedre stand en man overtok. Slik bør det også være med Landbrukspolitikken. I alt for mange år har regjeringen bygd ned og ødelagt politikken istedenfor å forbedre den. Vårt mål er å samle bønder og folk i en klar og tydelig stemme. Vi ønsker å samle på tvers av organisasjoner og politiske partier. Politikerne plikter å svare ut sine fagre ord med en politikk som kan bygge norsk matproduksjon i stand til å produsere det vi kan. Skal vi oppnå endring kreves politisk vilje til at også vi som er matprodusenter skal ha sosial og økonomisk akseptable vilkår. Signer oppropet vårt her: https://www.opprop.net/bondeoppro Bak #BONDEOPPRØR 21 STÅR; Arne Manger, Lesja 41511556 mangerarne@gmail.com Ola Lie Berthling, Namsos 47367759 li_eberth_ling@hotmail.comSven Martin Håland, Figgjo 90972569 svenmh110@outlook.comHans Jørgen Boye, Nes på Helgøya 97740541 hjboye@live.no Tor Jacob Solberg, Skiptvet 91165119 tj.solberg@hotmail.com

Som nevnt i en annen blogpost har det seg også slik at eldstedatter og hennes samboer har kjøpt seg gård, bare fire km fra Storeggen. Sammen med to venner som også nettopp har kjøpt gård, har de nå startet en podcast. De prater om mye rart som opptar dem som helt ferske bondegårdeiere, og i episode 2 kommer de blant annet inn på temaet bondeopprøret. Du kan høre episoden her: https://open.spotify.com/episode/15K6LTTFkilKV1Juv3tqO5?si=V67TjZ0PTZmzH7mf3wxH1g.

Helt på tampen må jeg nevne at det akkurat nå pågår et stort utbrudd av covid-19 i vår kommune og de nærmeste nabokommunene. Smitten innhentet altså også oss til slutt. Selv er vi friske og lever omtrent som før – bortsett fra større innslag av hjemmekontor og at flere forretninger er stengt. Så håper vi at ingen blir alvorlig syke og at smitten blir stoppet, både her og over alt ellers. 17.mai er så godt som avlyst her, kanskje like greit i år, med en forferdelig våt værmelding. Vi setter vår lit til neste år, som forhåpentligvis vil overgå alle tidligere års feiringer! Likevel ønsker vi alle en god 17.mai, her representert med fjorårets alternative tog – traktortoget 🙂