Vi har utvidet staben vår. Fem nye små firbente ankom for noen dager siden og har allerede rukket å sjarmere oss i senk. Vi tror rett og slett ikke det finnes noe som er søtere, morsommere, ja, mer bedårende enn nyfødte killinger. Alvdølen Svein Olav, vår eminente snekker/tømrer og altmuligmann (se lafter.no),  er også geitebonde, og det er han som har forsynt oss med killingene. Egentlig skulle vi ha en bukk og tre hunn-geiter. Imidlertid er de sårbare, disse små, og det er ikke sikkert alle vil overleve. De blir tross alt tatt fra moren ganske med det samme de er født. Så da fikk vi med en ekstra killing, og da ble det jammen to bukker. Vi vet ikke riktig hvordan det vil gå om begge vokser opp, men følg med, så får du se. Et par av killingene forstår ikke helt ennå hvordan de skal få i seg mat selv, og vi må derfor mate dem med tåteflaske, mens andre igjen er grådige som bare det, og suger intenst på smokkene på bøtta. Alternativet for disse små hadde nok vært å ikke få leve opp i det hele tatt. Her hos oss skal de få gå i utmarka og pleie landskapet – altså kose seg med det de liker best. Hele familien har vært delaktig i å gi killingene navn, det er Lilli, Greta, Steinbukken, Edda og Bruse.

Hundene var svært så interesserte i nykomlingene til å begynne med, men måtte holde seg utenfor området deres den første dagen. Så fikk de komme inn og hilse på. Bjørk, border collien, ble fort ferdig og ikke interessert, mens Birka, elghunden, oppførte seg raskt som om hun var mammaen deres. Nå omgås de allerede helt naturlig overfor hverandre. Birka slikker litt på dem, går etter dem og passer på, mens killingene hopper og spretter over og under hunden.

Jula har vi altså ikke særlig tid til å tenke på akkurat nå. Den kommer og går nok uansett som den vil. Vi har andre ting å ta oss til.