Nå er tida hvor vi prøver å utnytte noen av ressursene som finnes rett utenfor døra vår. I hagen er det rips- solbær- og stikkelsbærbusker, og rett i nærheten finner vi blåbær og tyttebær. Multebær kan plukkes i mengder enkelte sesonger, men i begynnelsen av juli kom det en frostnatt , og dermed ble det null og niks av fjellets gull i år.

Jeg må innrømme at jeg har hatt et noe ambivalent forhold til slik matauk. Da jeg var barn, var det fortsatt helt vanlig å spe på husholdningsbudsjettet med bær fra skog, fjell og hage.  Jeg husker jeg satt under ripsbuskene i hagen og følte at bøtta aldri  ble full, og jeg husker lange bærturer med mor og far. Det var kjedelig å plukke bær, syntes jeg. Mor saftet og syltet og kjelleren ble fylt opp for å kunne forsyne en familie på fem gjennom vinteren. I mange år etterpå har jeg bare unntaksvis plukket bær, men nå, etter at vi flyttet hit på gården, er det liksom noe som hører til. Og dessuten er det sannelig ikke kjedelig lenger, heller! Kanskje er det ren nostalgi, men det er i hvert fall veldig koselig å servere gjester hjemmelagde godsaker – og vi liker det ganske godt selv, også.

Det skal visstnok generelt være lite bær i landet i år. Hagebær har vi imidlertid mer enn nok av, og jeg tviler på at vi klarer å få brukt alt selv. Da er det hyggelig at andre også vil komme og avhjelpe noe. I det nydelige sensommerværet tok vi oss tid til en liten fjelltur i dag. Mest for turens skyld, men litt blåbær fant veien til bøttene våre. Dessuten fikk de firbente fylt opp magene sine, også. De virket forøvrig strålende fornøyde med turen.