Dansesol

ss

Har du hørt om Sølve Solfeng? Han er den lille gutten i Hans Aaneruds påskefortelling fra 1910, han som gikk til toppen av fjellet for å se solen danse påskemorgen. Historien starter med disse ordene:

«Jorden ruller ustanselig avsted. Det er som hvert sted haster mot solens opgang. (…)»

Etter et par sider har Aanerud en vakker skildring av solens betydning for menneskene og troen på at den kan danse under noen spesielle omstendigheter, denne spesielle dagen.

«Den (påsken) er lagt umiddelbart efter forårets jevndøgn, da solen på jordens nordlige halvdel helt har seiret for det aar; fra den dag er døgnets mørketid mindre end dets lystid – lyset seirer. Paasketanken og paaskestemningen kunde her møtes – og de møttes – mot de ældre tanker og stemninger fra solfestenes dage, og de var saa like at de kunde gå helt over i hverandre og til slut gik helt op i hverandre. Derfor er det blit en fast tro som findes endnu den dag idag, at den som paa paaskemorgenen først av alle mennesker faar se solopgangen, han vil faa se solen danse. Da gjælder det at komme høit. (…) Men det er umaken værdt. Den som har set det, for den vil livet bli lyst – han vil for altid være verget mot tungsind.»

Om kvelden påskeaften hører åtte år gamle Sølve besteforeldrene snakke om at han er et søndagsbarn, noe som høyner sjansen betraktelig for å kunne få oppleve solen danse dersom han kommer seg opp på Suluhø, det høyeste fjellet i nærheten. De snakker om at det er skareføre og klarvær om natten, og at det nok vil ta en tre timers tid å komme til toppen av Suluhø. Sølve oppfatter at besteforeldrene vil han skal gå, selv om de ikke sier det direkte til ham. Om natten står han opp og setter i vei alene på skaren gjennom skogen. Litt skummelt er det, for han har aldri før vært i skogen om natten. Han skvetter til av et bulder når orrhanene tar til med sin leik. Han går etter lyden og får se et mylder av fugler som spiller og leiker på en slette i skogen. Sølve klarer å nå toppen innen sola står opp og han får en fantastisk opplevelse i soloppgangen der oppe på fjellet, der han også oppfatter at solen danser for ham. Han oppdager plutselig også ei lita jente som er ute i samme ærend, men hun blir så redd når hun ser ham, at hun springer ned igjen der hun kom fra, på andre siden av fjellet. Aanerud skildrer solrenningen på denne måten:

«En straalebundt skjøt pludselig op over skogen der langt ude i øst, spredte seg ret opp på himmelen til alle kanter. Det flimret et øieblik, som om skogen og himmelen var i heftig bevægelse og saa gled solranden stor og veldig op over skogkanten og flommet sit lys ut over alle fjeld.»

I år falt påskemorgen på første april, det er dagen da eldste datter i familien har bursdag. Det har vært en eventyrlig påskeuke, iskalde netter, men sol fra skyfri himmel alle dagene. Vi snakket om Sølve Solfeng for et par dager siden, kanskje inspirert av det vakre været. Bursdagsbarnet uttrykte et ønske om å gå opp på Gruvkletten for å se soloppgangen derfra. Kanskje ville solen danse for henne, på selveste bursdagen! I alle fall ville det helt sikkert kunne bli en fin opplevelse, bare man kom seg ut av dyna tidsnok til å rekke å komme opp på fjellet. Først syntes vi andre det var en litt for sprø idé. Men da værmeldingen ble sjekket utover lørdagen, og påskemorgenen  ikke så ut til å ville stå noe tilbake fra dagene førut,  lå det dermed perfekt til rette for en tidlig morgenskitur til Gruvkletten.

Vi syntes altså ikke vi kunne la sjansen gå fra oss og da klokka var et par minutter over seks hadde vi fått på oss skiene oppe ved Svartåsen og tråkket av sted innover og oppover mot toppen. Det var allerede begynt å lysne. Og det ble en aldeles nydelig tur! Fullmånen skinte i vest mot en himmel av fiolett, mens mot øst tegnet fjellformasjonene seg mot en stadig dypere oransje himmel. Og så kom sola, med de første spede stråler av gull før hele solskiven steg opp, langt der borte over de Nord-Østerdalske fjell. Vi hadde ikke helt nådd toppen da sola kom, men det tok ikke bort noe fra inntrykket. Månen bleknet fort da sola hadde kommet opp, for så å forsvinne helt. Men hele verden rundt oss ble farget lys rosa og fjellene så annerledes ut enn de gjør andre tider på døgnet. Så om sola ikke akkurat danset, viste den oss en praktfull soloppgang,  første påskedag, 1. april 2018. Da vi kom til toppen, var det tid for frokost og kaffe før vi suste ned igjen. Litt av en start på en bursdag var det!

Her er noen av bildene fra turen:

 

Dette innlegget ble publisert i Året rundt, Fjellregionen, Historien forteller og merket med , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

5 svar til Dansesol

  1. Randi Aas sier:

    Flott historie og nydelige bilder! Takk 😊🌞

  2. Morten Sørlie sier:

    For en opplevelse, nydelig beskrevet, jeg ble helt revet med!

  3. Hilde Jåsund sier:

    Morsomt. Faktisk er sønnen til hans Aanerud (som også het Hans Aanerud) Jan-Mortens onkel. Ser ut som det står bra til med dere. Ha en fin vår…når den bare kommer…

    Hilde

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s