Etter noen nydelige, varme sensommerdager var det nå tid for å få alle dyra våre hjem fra sætra, det er ubønnhørlig slutt på sommerferien for dem også. Det skulle være en lett match å få dem inn i dyrebilen og hjem til gården, mente husbonden. Vi andre i heimen var på jobb og verken trengte eller kunne bidra. Men akk og ve! Da vi kom hjem var slett ikke alle dyra kommet på plass. Det viste seg at to av kuene og sju småkalver absolutt ikke ville inn i kveet der de samles for så å drives inn i dyrebilen. De hadde sprunget ut til alle sider og vært umulig å få lokket tilbake. Dermed måtte vi alle ta en sætertur for å hjelpe til. Da vi satte opp en elektrisk tråd for å minske området deres og sperre av for rømming, gikk de så pent og pyntelig inn i kveet at det virket ganske uforståelig at det skulle ha vært noe problem i det hele tatt!

Hjemme på gården ventet alle mødrene på kalvene sine. De rautet verre enn jeg noen gang har hørt dem før. Men det blir nok enda mer uro når de skal skilles fra kalvene om kort tid. I kveld får de imidlertid være sammen som de er vant med fra sætra.