En liten fortelling om en fjelltur

Det regnet. Utsiktene for helga var ganske begredelige med tanke på uteliv. Siden ferien var et tilbakelagt kapittel i denne omgang, var det helgene vi måtte satse på når det gjaldt litt lengre turer, men det så ganske dårlig ut. Meteorologene varslet imidlertid noe bedring i løpet av søndagen, og siden vi hadde så inderlig lyst på en tur opp i høyden satset vi på at været denne gang skulle bli som varslet. Kvart over tre var vi i gang. Vi ville opp på en topp et sted vi ikke hadde vært før, men som vi kjenner så godt på avstand fra vårt hjemlige kjøkkenvindu. Blåkletten er en av de tre klettfjellene med karakteristisk horisont mot øst.

DSC_0072

Utsikt fra kjøkkenvinduet. Blåkletten til venstre av de tre. 

Vi hadde tatt bomveien inn i Gammeldalen og parkerte litt nord for Gammeldalsvangan. Der er det skiltet sti opp til bl.a. Blåkletten.

Det er nå litt over en uke siden vi ble «fosterhjem» for hunden Ella. Og selvfølgelig måtte hun få være med sammen med våre to, Bjørk og Birka. Med det samme de slapp ut av bilen, var sirkuset i gang! Gammeldalen er en aktiv seterdal, og det nærmest kryr av både sau og kyr der. Bjørk er jo en gjeterhund, og vi er vant med hennes iver etter å gjete. Birka er elghundvalp og bjeffer litt uansett når noe er nytt og spennende, og Ella, tja, hun deltok kanskje av yr glede og solidaritet med de andre! Vi var altså forberedt, og holdt dem alle tre stramt i bånd så de ikke skulle få mulighet til å løpe etter dyra. Fra parkeringsplassen og et godt stykke oppover lia var det sauer, og hundene sprang litt hit og dit og overalt før vi hadde kommet en god del høydemeter og det tydeligvis ikke lenger var dyr i nærheten. Da var alle hundene helt eksemplariske og spaserte pent i rad og rekke. De har etablert en tydelig rangordning, med Bjørk, vår eldste først, deretter Ella, og til slutt lille Birka.

Da vi nærmet oss toppen, delte stien seg. Det var ingen skilt som sa noe om hvilken av stiene som førte til Blåkletten. Vi hadde gjort litt for dårlig forberedelse med å sjekke kartet, og sjangset på stien til høyre. Den førte i alle fall til en topp, kunne vi se. Vel oppe så vi at det var feil, denne het Veslkletten,  en noe mindre topp foran Blåkletten. Siden det ikke var så langt til den riktige toppen besluttet vi å gå dit, også. For å komme over på den, passerte vi et lite vann. Ella, som er en flatcoated retriever, er en «vannhund», det visste vi. Hun fikk slippe løs og fór ut i vannet og plasket rundt der lenge. Særlig stas var det når vi kastet pinner ut til henne, som hun forsøkte å fange i lufta. Bjørk plasket også litt i vannkanten og lekte med dråpene, mens Birka tok det med ro på land.

Snart nådde vi dagens andre topp, og utsikten var formidabel og vel verdt strevet! Hundene syntes nok også det var fint å få en hvil og litt godsaker.

Så var det tid for nedstigningen. Stien var flere ganger underveis oppover forsvunnet for oss, og nå visste vi ikke riktig hvor vi skulle gå for å finne den igjen. Vi fulgte det vi trodde var en sti, men plutselig var den igjen borte, og vi havnet i et bratt terreng på vestsiden av fjellet. Her var vegetasjonen helt annerledes enn tidligere, det var frodig grønt i mange nyanser. Det er tungt å gå i myk mose og lyng, så det ble en bra treningsøkt. Hundene syntes også å være litt slitne og gikk relativt rolig med oss. Det vil si, helt til vi passerte en liten snøflekk og de fikk lov å slippe litt løs. Og som de koste seg! Birka fant først ut at hun kunne skli nedover på snøen, med hodet først. Hun rullet rundt og sprang opp igjen mange ganger. Bjørk det samme, mens Ella nøyde seg med å gni seg godt ned i snøen og grave litt. Det var utrolig fornøyelig å se på dem og vi lot dem få holde på en god stund før vi fortsatte videre nedover.

Turen tur/retur Blåkletten er estimert til tre og en halv time. Vi brukte i underkant av fire timer, og da gikk vi på både Veslkletten og Blåkletten, og hadde diverse fotostopp og «hundestopp» underveis. Det er en litt bratt oppstigning i starten, men ikke verre enn at de fleste kan klare den med pauser underveis. Selv kjenner vi det nå i legger og lår, men det betyr vel bare at vi må fortsette opp på flere topper, så kanskje formen og musklene blir bedre.

Det var en nydelig tur, den gjorde oss i kjempegodt humør og vi var glade for at vi tok meteorologene på alvor og dermed  var så heldige å få denne opplevelsen. Vi anbefaler den gjerne til andre!

Dette innlegget ble publisert i Bygdeliv, Fjellregionen og merket med , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

2 svar til En liten fortelling om en fjelltur

  1. mettemor klyve sier:

    kjempe hyggelig å følge dere:-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s