Egentlig er det slett ikke nødvendig å gi rørosingan mer reklame, da den vesle bergstaden disse martnasdagene er helt overfylt av folk fra fjern og nær. Vi overvar en fin åpningsseremoni i går sammen med omtrent firetusennihundreognittiåtte andre. Ble litt kald på tærne den drøye timen vi sto der, men ikke verre enn at vi ble varme igjen så snart vi beveget på oss. Vi forstår at rørosmartnan ikke er noe tøys! Det vil si, det er mye moro, rus og dus, som det ble sagt, men ikke noe man tuller med likevel. Det virker som om martnan er som en slags lokal superfeiring som likner 17.mai, med alvorlige, viktige taler og stram regi. Som ikke innbyggere av byen, føler vi oss likevel hjemme og velkomne. Og omtrent som det ble sagt i åpningstalen har Røros klart noe unikt i å være opptatt av å bevare det lokale men samtidig se utover, og være tradisjonelle og samtidig innovative. Hele regionens spesialitet, skjørosten, fikk også stor omtale i martnasåpningen ved at den fikk beskyttet betegnelse som merkevare, på samme måte som bl.a. champagne og parmaskinke. Ikke dårlig, det.
Etter at åpningsseremonien var over og alle hesteekvipasjene flott og feiende hadde kommet over slagghaugan inn på Malmplassen, var det tid for å kikke på fine, morsomme, kuriøse og rare ting i alskens boder og bakgårder, og å smake på noe av alt det gode som kan kjøpes for penger før vi returnerte til togstasjonen der NSB heldigvis hadde satt opp dobbelt togsett for å få plass til alle martnasgjestene. Her er glimt fra noen av opplevelsene våre denne første dagen av den 163. rørosmartna:
- Flagget – «sildesalaten» er heist til ære for det svensk-norske samarbeidet som fortsatt står sterkt i martnastradisjonen. Hyttklokka slår, og martnan er i gang!
- På snøscenen utenfor smelthytta underholdes det med skjemt, sang og taler. Foran scenen er det polsdansen som går, men det ser vi ikke på grunn av folkehavet foran!
- Til slutt kommer alle de nitti hesteekvipasjene som har reist fra Sverige, Femund, Fron (Gudbrandsdalen), Hedemarken, Singsås, Nord-Østerdalen, kanskje var det enda flere. Noen har reist over 300 km, og noen over fjelloverganger høyere enn 1000 meter. Klesdraktene skal være tidsriktige, og hestene må være sterke og utholdende, om ikke ulvesikre, slik de måtte være i gamle dager.
- I smia
- Svenske fôrbønder serverer «kolbullar».
- Reinsdyrprodukter av Røros’ egne sørsamer
- På tide med en god hvile for gampen
- Gløgg serveres i krus fra potteriet på Røros
- I Finnborudgården holder Nord-Østerdølene til, og der er det skikkelig liv, med sang og musikk, og godt i koppen
- Svartkjelen hører med
- Fin utsikt fra svalgangen
- Hedemarkens lasskjørere har med diverse korn –
- -og ikke minst akevitt fra Atlungstad finspritfabrik, som også byr på smaksprøver…
- Et svensk ungt par har slått seg ned i Transylvania (Romania) der de har kjøpt et hus uten veiforbindelse. Dette holder de på å restaurere, og siden naboer syns litt synd på dem den første kalde vinteren, fikk de masse flott, varmt strikketøy forært. Nå har paret, Anna og Sven, startet salg av naboenes vakre og varme strikkeprodukter.
- Sledene er parkert etter den lange veien. Nå skal de stå til lørdag, da martnan er slutt for denne gang.
Tilbaketråkk: Å, den som hadde en hest og kunne dra til martnan som lasskjører! | Storeggen