Egentlig er det slett ikke nødvendig å gi rørosingan mer reklame, da den vesle bergstaden disse martnasdagene er helt overfylt av folk fra fjern og nær. Vi overvar en fin åpningsseremoni i går sammen med omtrent firetusennihundreognittiåtte andre. Ble litt kald på tærne den drøye timen vi sto der, men ikke verre enn at vi ble varme igjen så snart vi beveget på oss. Vi forstår at rørosmartnan ikke er noe tøys! Det vil si, det er mye moro, rus og dus, som det ble sagt, men ikke noe man tuller med likevel. Det virker som om martnan er som en slags lokal superfeiring som likner 17.mai, med alvorlige, viktige taler og stram regi. Som ikke innbyggere av byen, føler vi oss likevel hjemme og velkomne. Og omtrent som det ble sagt i åpningstalen har Røros klart noe unikt i å være opptatt av å bevare det lokale men samtidig se utover, og være tradisjonelle og samtidig innovative. Hele regionens spesialitet, skjørosten, fikk også stor omtale i martnasåpningen ved at den fikk beskyttet betegnelse som merkevare, på samme måte som bl.a. champagne  og  parmaskinke. Ikke dårlig, det.

Etter at åpningsseremonien var over og alle hesteekvipasjene flott og feiende hadde kommet over slagghaugan inn på Malmplassen, var det tid for å kikke på fine, morsomme, kuriøse og rare ting i alskens boder og bakgårder, og å smake på noe av alt det gode som kan kjøpes for penger før vi returnerte til togstasjonen der NSB heldigvis hadde satt opp dobbelt togsett for å få plass til alle martnasgjestene. Her er glimt fra noen av opplevelsene våre denne første dagen av den 163. rørosmartna: