Sensommerdager

DSC_6924

August. Denne rolige måneden som ikke har noen forventning i seg. Sommeren går mot en ende, og drømmen om de lange, varme netter og dorske late dager, er definitivt forbi.  August ligger der, mjuk og tung, liksom doven. Ikke yr og nysgjerrig, hungrende og ung som junidagen, eller sprelsk og ivrig som en feriedag i juli. Nei, august er moden middelaldrende, og litt traust og treg. Eller, vent litt, noe forventning ligger det også i august. Forventningen om modne bær, frukt kanskje, der hvor slikt vokser. Skogen bugner av blåbær og bringebærkrattet er også i ferd med å rødme her i fjellbygda. I lavlandet har de allerede plukket godt moden bær allerede, men her må vi vente noen dager til. Rips og solbær i hagen min er fortsatt grønne, og stikkelsbærene er sure. Men snart, snart får vi også høste og foredle det som sommeren har tryllet frem.

Ellers har jo naturen litt av hvert annet å by på, også. Daglig følger vi med på dyre- og ikke minst fuglelivet rundt oss. For eksempel tårnfalker, svaler og traner er travle, nå som i våres.

Jeg leste nylig at det er blitt trendy å safte og sylte, særlig blant unge mennesker i urbane strøk. Ikke er vi unge og ikke urbane heller, men jammen er vi visst blitt trendy! For bærene skal i hus, og så får vi se hva vi får til dette året. For vi prøver oss fortsatt frem med ulike produkter, som vi tester på oss selv og familie og venner .

Einar Skjæråsen har sin måte  se august på, og ingen sier det vel finere enn han:

August

August er det mykeste myke jeg kjenner,
denne skjelvende streng mellom sommer og høst,
denne dugg av avskjed i mine hender.
Dette hemmelige milde inn over jorden,
denne lyende stilhet:
Tal Herre, tal!
dette lyset som hviler
på modningens høyde,
dveler
og synker mot visningens dal.
Disse kvelder da trær
er som skygger i skyggen.
Denne etterårsfred over sted og forstand.
Jeg har drømt at jeg seilte mot evigheten,
og en kveld i august var den første
besynderlig duse kjenning av land.
Jeg vet midt i alt det jeg ikke vet:
August er det mykeste myke jeg kjenner,
myk som sorg og som kjærlighet.

Einar Skjæråsen
Dette innlegget ble publisert i Året rundt, Bygdeliv, Fjellregionen og merket med , , , , , , , , , , , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s