Så er det julaften igjen, dagen som for mange føles magisk, med minner om tradisjoner fra barndom, som må gjentas år etter år. I vårt hus må det denne dagen alltid være duften av svineribbe i stekeovnen, surkål på komfyren og julemusikk fra radioen. Ungene, som ikke er unger lenger, sover lenge, og har ikke den samme spenningen i kroppen som da de var små og ikke kunne vente med å stå opp og kikke på og klemme på pakkene som lå under treet da de våknet. Pakkene hadde på mystisk vis havnet der i løpet av natten…

Siden vi kom hit til Storeggen, har vi funnet vårt eget juletre nesten like utenfor døren. Jentene plukker ut det de liker best, sager det ned og drar det hjem. Lille julaften tas det inn og pyntes. I år har vi valgt bort den fineste, gamle pynten etter mommo/oldemor, da vi har en liten kar på fire myke poter, som syns det er fryktelig spennende med dette rare treet inne. Vi er spente på hvordan det vil gå, hittil har han nøyd seg med å kikke og å slå litt på det som henger på grenene, uten at det har skjedd noe videre med det.

Nå skal dyra i fjøset snart få kraftfôret sitt, litt tidligere enn vanlig, en liten ekstra godbit til Gudleik katt og Gandhi hund, og så en snartur for å sette ut lys på gravene til våre kjære. Og så må vi ikke glemme grøten til nissen! Det blir rester fra gårdsdagens risengynsgrøt, en annen av vår families tradisjoner. Men DA er det jul på Storeggen! Og med det ønsker vi alle blogglesere en gledelig og fredelig julehøytid!