I kveld vil jeg dele et dikt med dere, om nissen. Det er skrevet av den svenske forfatterenViktor Rydberg og gjendiktet til norsk av André Bjerke. Diktet gir meg en god stemning og jeg kjenner at det er slik det er, her på gården hos oss, også. Jeg håper at litt av godfølelsen kan nå også noen av dere som ikke har særlig julestemning, som sliter dere gjennom den kalde, mørke tida. Snart er det midtvinternatt, som i diktet. Da skal vi feire solsnu og glede oss over at dagene på ny blir lengre og lysere. Men enn så lenge tenner jeg lys inne og venter på jul. Da skal jeg huske å sette ut grøt til nissen, så han fortsetter å passe på oss alle.

NISSEN

Midtvinternatten er kald. Det slår
gnister fra stjernene over.
Øde ligger en bondegård.
alle derinne sover. Månen går i sin krets der bak;
hvit lyser sneen på trær og tak;
hvit ligger eng og åker.
Bare en nisse våker.

Står der så grå ved fjøsets dør, grå mot den hvite driven,
titter som mange vintre før
opp mot måneskiven, titter mot skogen,
som står omkring
gården her som en mur i ring,
grubler på nisse-måte
over en underlig gåte.

Ryster på hodet, og rusker sitt hår,
rusker så toppluen detter:
«Det er en gåte jeg ikke forstår,
én som jeg aldri gjetter!»
Men som han pleier, slår han fort
slike spørrende tanker bort,
går for å ordne en masse.
Nisser har plikter å passe.

Første er det stabbur og redskapsbu:
der må han kjenne på låsen.
Kuene drømmer i månelys nu
sommerdrømmer i båsen.
Brunen har også en drøm i sin stall.
Krybben fylles og glemt er all
plagen med seletøyet
over det duftende høyet.

Så går han inn til sau og lam,
ser at de sover der inne.
Så er det hønsenes tur: en stram
hane står stolt på sin pinne.
Hvordan har Karo det? varmt og godt.
Våkner og vifter med halen så smått.
Nissen er en den kjenner.
de to er gode venner.

Sist vil han se til husfar og -mor.
Dem er han glad i – for disse
vertsfolk har vist ham at de setter stor
pris på sin flittige nisse.
Så må han se litt til barna. På tå
nærmer han seg de søte små.
å, for et syn! Å se det
er nok hans største glede.

Sønn etter far har han sett dem sånn
sove som barn – allerede.
Gjennom århundrer. Hvorfra mon
kom de til livet her nede?
Slekt fulgte slekt, og forsvant igjen,
blomstret, visnet og gikk – hvor hen?
Atter og atter var dette
gåten som ingen kan gjette!

Nissen går inn på låven, for der
bor han – høyt oppi høyet.
Der hvor svalen har rede, er
også en nisse-køye.
Redet står tomt, men straks det slår
blomster ut i en spretten vår,
kommer hun nok tilbake,
fulgt av sin flotte make.

Da har hun meget å kvitre om,
bare ikke om dette:
ikke et pip om gåten som
nissen prøver å gjette.
Gjennom en sprekk i en låvevegg
lyser månen på gubbens skjegg.
Nissen grubler der inne
midt inni måneskinnet.

Taus er skogen og all natur;
verden der ute er frossen.
Bare langt bortefra lyder en dur,
høres et brus fra fossen.
Nissen lytter, og halvt i drøm
tror han å høre tidens strøm,
undres hvor hen den vil bære,
undres hvor kilden kan være.

Midtvinternatten er kald. Det slår
gnister fra stjernene over.
Like til morgenen ligger en gård
øde i skogen og sover.
Månen senker sin ring der bak;
hvit lyser sneen på trær og tak;
hvit ligger eng og åker.
Bare en nisse våker.

Viktor Rydberg, gjendiktet av André Bjerke
Nissetegningen er Kjell E. Midthuns