Storeggen

Beboerne på Storeggen fra riktig gamle tider skal ha vært vel ansette i bygda og etter sigende skal de ha bestyrt fattigkassa, den tids sosialkontor og barnevern. Det var vanlig å ta til seg pleiebarn – foreldreløse eller  barn av fattige familier –  på legd, som jobbet som tjenestefolk på gårdene. De som styrte fattigkassa hadde et sterkt ord med i laget om hvilke barn som skulle til hvilken gård. Storeggen skal flere ganger ha hatt pleiebarn og på begynnelsen av 1800-tallet bodde det ei ung jente i slutten av tenåra på gården. En dag ble hun funnet død, tydelig tatt av dage, slått i hjel på en brutal måte. Omreisende håndverkere var regelmessig innom og jobbet på gårdene denne tida, og akkurat da ugjerningen skjedde, var det både en skomaker og en smed på Storeggen. Disse ble begge mistenkt for å ha begått drapet på jenta, men man klarte aldri å bevise hvem som var den skyldige. Motivet kan vi bare spekulere om i dag. Drapsvåpenet ble aldri funnet.

På 1970-tallet ble den gamle låven og fjøset på Storeggen revet. Da den ene veggen ble tatt ned, fant daværende eier en skomakerhammer festet inne i veggen, som om den var gjemt der. Det var satt en spiker gjennom skaftet, som nå var blitt nokså råttent. Hammerhodet var irret og tæret av tidens tann. Hammeren ser ut til å være av det mer eksklusive slaget, med sirlig inngravert initialer på den ene siden og årstallet 1800 på den andre siden, i tillegg til border. En slik flott skomakerhammer har neppe noen gjemt og spikret opp inne i  veggen uten en  svært god grunn. Sannsynligvis er dette det savnede mordvåpenet. Det er blitt laget et nytt skaft  likt det opprinnelige og hammerhodet er forsiktig pusset. Hammeren er riktig dekorativ og jeg har den stående på peishylla.

Nå når høsten er kommet for fullt gjør mørket og tåka  alt ganske utydelig eller usynlig og lyder høres litt mer dempet og annerledes enn vanlig. Da er det lett å «bille seg ind» både det ene og det andre. Er det jenta som «går igjen» når det knirker i trappa? Er hun snill og sørger for at folk sover ekstra godt når de overnatter i hovedhuset, slik det fortelles? Hva var den skyggen der inne på det innerste soverommet noen så? Selv har vi til gode å se eller høre noe som helst, men sannelig om jeg kan være helt sikker på hva jeg egentlig opplever når jeg tusler her for meg selv en sen høstkveld mens vinden tar tak…

Drapsvåpenet har årstallet 1800 inngravert på ene siden. Selve skaftet er nytt og resten pusset, siden hammeren var svært tæret av tidens tann.

Skomakerhammeren har på andre siden sirlig inngraverte initialer og bord.

Kan ugjerningen ha skjedd inne i hovedhuset, tro?

Embret Oleson, tidligere omtalt som «Stortre-mann’ » var sønnesønn av den første brukeren vi kjenner navnet til på Storeggen. Han het også Embret Oleson. Den yngste Embret hadde tre vakre døtre, Anne, Kirsti og Sigrid. Som kjent bl.a. fra forfatterskapet til Kjell Aukrust, har det i uminnelige tider vært kniving og splid mellom Alvdal og Tynset.  Mange var tynsetfrierne som beilet til de tre døtrene på Storeggen, men også  en alvdøl,  Anders Håkenson Eggen, hadde et godt øye til den mellomste dattera. Kirsti var et godt gifte  i tillegg til at hun var vakker, og tynsetfrierne likte dårlig at en alvdøl skulle stikke av med dattera på Storeggen. Anders måtte fare lange omveier når han skulle på frierferd, og en gang lå han skjult i et høylass som tynsetfrierne skjøt etter. Likevel klarte han til slutt å få sin Kirsti, og de giftet seg i 1765 og overtok som brukere på Storeggen. Kirsti fødte til sammen ni barn, sju av dem levde opp. Håkon, som var nr seks i rekka, ble neste bruker på gården.

Opp denne dalen kom Anders på frierferd.

Han gjemte seg i høylasset da han nærmet seg Storeggen og vakre Kirsti.

I dag er gamleveien til Tynset en flott turvei. Veikanten er det fineste blomsterbed, og utsikten er nok ganske lik som på Anders’ og Kirstis tid.