Jula har blitt feira i Norden og ellers i Europa i førkristen tid. Selve ordet JUL stammer fra norrønt, jól, eller jólablot. Bakgrunnen for jula var feiring av midtvinter i Norden, den hedenske offerfeiringen var lagt til 12. januar, halvveis mellom første vinterdagen og første sommerdagen. På primstaven er denne dagen avmerket med prikker, som snø. Vintersolverv, årets lengste natt, faller på 21. eller 22.desember. Julefeiringa var delt i to, hvorav den første delen var en høsttakkefest, der en feira at kornet var berga og høstslaktinga var overstått. Det er også ting som tyder på at julefeiringa var en slags fruktbarhetsfest. Juleneket kan være en rest av gammel fruktbarhetsmagi. Det ble brygget og drukket øl, med ønske om grøderike avlinger og fred. Mens den første festen ble gjort sammen med naboer og venner, så var det senere i julemåneden også en fest for familien. Ølet skulle drikkes og signes, og gudene minnes. Julegaver var ikke helt uvanlig. Stormenn gav hverandre gaver.
På 900-tallet påbød Håkon den gode at landet skulle feire jul 25. desember, samtidig som den kristne høytiden ble feiret ellers i Europa. Han forsøkte å stoppe det hedenske offerritualet som en politisk prosess i å kristne Norge. Det ble også prøvd å skifte ut ordet jul med «Kristmesse» slik vi kjenner det i engelsktalende land, men som vi vet så klarte ikke kirka å innføre det nye begrepet.
Juletradisjoner slik vi kjenner dem i dag tok langsomt form allerede fra 1500-tallet, hvor man rundt omkring i Europa spiste spesiell mat i forbindelse med jula. Julefeiringen i Norge i dag er en sammenblandet høytid som inkluderer trekk fra den kristne kristenmessen, den romerske saturnaliafesten og den norrøne jula, i tillegg til enkelte trekk også fra den jødiske lysfesten hanukká. Det har vært hevdet at kristne på 300-tallet i kristendommens barndom la feiringen av Jesu fødsel til Saturnaliafeiringen (og således også julefeiringen) til 25. desember ettersom dagen allerede var en hedensk høytid. Således kunne de gjøre folket kristent uten å fjerne en populær høytid. Saturnalia ble markert av fyllefester eller drikkeorgier, skøyerstreker og oppsnudde sosiale roller hvor slaver og herrer tilsynelatende skiftet posisjon. Det var en tid hvor man spiste, drakk, rev av seg klærne og strippet, og var overstadig glade. Er det noen som kanskje kjenner igjen elementer fra julebordsfeiringen i dag?
Primstaven 4. desember: Barbara led martyrdøden da hennes egen far tok livet av henne etter at hun var blitt fanget i et tårn. Barbara var de dødes beskytter. Nå begynte man å spinne, strikke og veve til vinteren, særlig strømper, votter og vanter.
Juleforberedelser på Tynset i gamle dager.
De som hadde råd til det, skaffet nye klær fra topp til tå, samt nye sko, men alle måtte ha minst ett nytt plagg julekvelden. Allerede i oktober/november begynte arbeidet med å slakte. Det var viktig å gjøre dette på rett tid; på «vakse», dvs på voksende måne, da ville kjøttet bli bra og ikke minke, mente de. Etter slaktinga ble det støpt lys. Det ble laget et julelys, dvs et stort lys som skulle brenne hele julenatta gjennom. Omtrent tre uker før jul, startet baking og brygging. Omkring 1800-tallet ble det bakt kaker på takke eller over åpen ild. De eldste kakeslaga var skrivarbrød, sirupstynnkake, jønnbrød , rømmebrød og lefse. Da komfyren/bakerovnen ble innført litt senere, kom det flere «moderne» kakeslag, som f.eks. smultringer, sandkaker og smørkranser. Før meieriene kom på slutten av 1890-åra, måtte det også ystes og kinnes. Etter bakingen var det tid for husvask og klesvask. Siste søndagen før jul, ble kalt «sotsøndag» og den siste uka før jul ble det pyntet og stelt i stand både inne og ute. Bl.a. ble det hugget nok ved slik at det skulle holde i flere dager. Det skulle være mulig for alle å slappe av og kose seg i jula.
Mormor Sigrid holdt baketradisjonene i hevd. Her er hun intervjuet i Hamar Arbeiderblad, 15. desember 1974. Hvis du klarer å lese artikkelen, får du oppskrift på rømmebrød. Prøv det til jul, da vel!
Storeggen 