Etter at jeg flyttet hit til Storeggen, har jeg tenkt mye på og blitt veldig opptatt av dem som har levd og bodd her før meg. I første rekke kvinnene og de jeg har kjent, moren min, og mormor. Jeg prøver å se for meg hvordan det kan ha vært å være min mor som barn og ungdom her på gården på -30 og 40-tallet. Og jeg tenker på hennes mor, min mormor, som kom hit fra Alvdal gjennom giftermål med eneste sønnen til oldemor Anne Storeggen (gift Hektoen). Oldemor skal ha vært en «bisk og streng» kvinne, og det kan ikke ha vært like lett bestandig, å være mormor Sigrid. Jeg husker at mor ga uttrykk for å ha vært redd sin bestemor. Anne ble enke allerede i 1921 og hun ble boende på gården her hun også ble født, hele livet. Hun døde, 89 år gammel, fire år før jeg ble født og bare et par måneder etter at min storesøster kom til verden.
Oldemor Anne og oldefar Peder
Men hvorfor var Anne blitt slik, tro? Jeg tror svaret ligger i hennes egen oppvekst, men den vet jeg svært lite om. Jeg vet at Anne hadde en to år yngre bror, Jon, som åpenbart ikke ønsket å overta gården. Som gutt dengang, hadde han selvfølgelig odelsrett foran søsteren. Jon reiste fra bygda, og etter studier og arbeidserfaring som gartner på det sentrale østlandsområdet, kom han til Hamar der han startet Fuglseth gartneri. Han giftet seg med vakre Anna og de fikk fem barn, men dessverre ikke ett eneste barnebarn. Jeg kjente tre av de fem barna, Oddvar, Håkon og Julie, som alle bodde på Hamar under min oppvekst der. Anna og Jon opplevde stor sorg i det å miste både sønnen Arne og datteren Kirsten som barn.
Jon og Anna
Mange bilder i albumene er fra brylluper, nederst til venstre fra bryllupet til Karen og Esten. Hun var min morfars halvsøster, født i 1886.
Jeg har flere gamle fotoalbumer, og minst ett har vært Annes. Et annet har vært mormor Sigrids, og de andre er jeg usikker på eieren til, for i disse står det ikke navn i. Men noen av bildene er tydelig svært gamle, bare sjekk denne mannen på første siden i albumet nederst til høyre. En staut kar, og i følge bilder i Tynset bygdebok av folk med liknende klær er han kledd slik det var vanlig for menn som giftet seg mellom 1826 og 1829. Mannfolkene var mer ute og reiste og fanget opp nye impulser i klesveien, står det å lese i bygdeboka. Mannen på bildet har en type mannstrøye som er en blanding av den tidligere sidtrøya og spelfrakken. Under bildet står det at mannen heter Embret Karlson, men hvem han var, vet jeg ikke. Dette er forøvrig ett av få bilder som har kommentarer eller navn notert. Svært irriterende for meg konstaterer jeg at de fleste bildene mangler all form for identifikasjon eller kommentarer. Det trigger min nysgjerrighet, men også fantasi. Etter litt detektivvirksomhet har jeg også klart å finne ut litt om noen av menneskene i albumene.
Jeg har også funnet gamle brev og andre papirer som stammer fra Annes tid her på gården. Et brevkort til Anne fra hennes ektemann, Peder, gjør meg også nysgjerrig. Det er sirlig skrevet, med en nydelig håndskrift (hvilken mann av i dag kan skrive sånn???). Men det jeg stusser over, er tiltaleformen. Det er en knapp beskjed om tidspunkt for når han kommer med toget, og der han ber om at sønnen Haakon (min morfar) møter ham med hest. Men han stiler det til Fru Anne Hektoen og undertegner med P.H. Hektoen. Var det en vanlig måte å tiltale sin ektefelle på på den tiden, eller er dette uttrykk for at forholdet dem i mellom egentlig var nokså kjølig? Jeg vet ikke dette, men kan bare spekulere. 
Det finnes noen bilder av barn i albumene. Vi ser at de helt små ungene, slik skikken var, gikk kledd i kjole, gutter som jenter. Jeg syns det er koselig å se disse bildene under, som viser til dels smilende barn, fire av de fem barna til Jon og Anna. Jon kalte seg forøvrig bare Eggen, ikke Storeggen. Antakelig hadde barna en trygg og god oppvekst på Hamar, med unntak av sorgen som rammet dem med Arnes og etter hvert Kirstens død. Og altså, trist nok, fikk ikke noen av søsknene en eneste etterkommer.
Storeggen 