På kafé

 

DSC_0366

Bygda vår har fått et kjærkomment tilskudd på kaféfronten. Forrige uke åpnet fire driftige damer, Anette, Hege, Line og Rønnaug, kafé i det gamle våningshuset tilhørende en av bygdas eldste gårder, Bortistu Neby.

 

Kanelbollene er verdt en smak! -og store nok til å bli mette av!

Kanelbollene er verdt en smak! -og store nok til å bli mett av!

DSC_0382

I Tynset bygdebok er den eldste kjente bruker på gården Bortistuen nevnt i forbindelse med krøttertelling i 1657. Han het Elling Neby. Som en sammenlikning kan jeg nevne at den første som er omskrevet som bruker på Storeggen, Embret Oleson, var født i 1632. Han var altså en samtidig av Elling på Neby. Nebygrenda ligger et par km nord for Storeggen så Elling og Embret kjente ganske sikkert hverandre. Neby har fått navnet fordi det lå nedenfor den antakelig første, opprinnelige gården på Tynset; Tonnasetr. Gårdsbrukene på Neby er plassert på en litt uvanlig måte for distriktet; stuene bygget nært sammen og med jordene rundt. Det var Bortistuen, Gammelstuen, Utistuen, Lillestuen, Nylænd og Nordigard. Mange av disse er borte i dag, men Bortistu står altså fortsatt. Neby var det naturlige første sentrum i Tynsetbygda, der ferdselsårene Oslo – Kvikne – Trondheim og Gudbrandsdalen – Folldal – Alvdal – Røros krysset hverandre. Etter at jernbanen ble bygget og lagt på andre siden av Glomma, ble sentrum flyttet dit, rundt stasjonen. Tynset kalles fortsatt en «stasjonsby».

Det skorter ikke på stemningsskapende detaljer i interiøret, her en fin gammel lampe

Det skorter ikke på stemningsskapende detaljer i interiøret, her en fin gammel lampe

Peisen kan bli god å ha til vinteren. I dag var ilden dødd ut da vi kom innom

Peisen kan bli god å ha til vinteren. I dag var ilden dødd ut da vi kom innom

Bomull med rognebærpynt i vinduskarmen - akkurat som vi husker det fra mormors hus

Bomull med rognebærpynt i vinduskarmen – akkurat som vi husker det fra mormors hus

- et gammelt veggur og fotografier på veggene gjør det hjemmekoselig

– et gammelt veggur

Den gamle stålampa under sjeselongen gir oss lyst til å slenge oss nedpå med en god bok!

Den gamle sjeselongen under stålampa gir oss lyst til å slenge oss nedpå med en god bok!

 

 

 

 

 

 

De siste eierne av gården Bortistu(en) var kunstnerparet Kjellaug Haugen Holter og Magne Neby Holter, som drev med henholdsvis billedvev og treskjæring/maling/glassmosaikk. Magne var født på gården i 1918, men siden paret ikke hadde noen livsarvinger, ble det i 1998 opprettet en stiftelse for å ta vare på eiendommen. Mange år har gått siden den tid, og stedet har, så vidt jeg vet, vært leid ut som bolig, det har vært brukt til utstilling av Magne Holters kunst og – ja, ellers? Stiftelsen synes å være registrert som inaktivt selskap og det var vel egentlig på tide at det kom mer liv på dette flotte stedet igjen!

 

Alle de fire gründerne på Bortistukafeen er småbarnsmødre og har også andre krevende jobber i utgangspunktet. I tillegg til kafé, driver damene også kunst- og håndverksbutikk i lokalene med delvis egenproduserte ting. Jeg vil tro det krever forståelsesfulle partnere og kanskje besteforeldre eller andre i nettverket som stiller opp på hjemmefronten innimellom. I første omgang er åpningstiden begrenset til to dager i uka. Mine besøk på kaféen hittil gjør at forventningene er innfridd, og jeg håper damene lykkes på lengre sikt, og kanskje til og med utvider åpningstiden etter hvert. Jeg gratulerer Tynset med den nye kaféen og ønsker de fire lykke til!

Tre av de fire som var tilstede denne dagen: Line, Anette og Hege

Tre av de fire var tilstede denne dagen: Line, Anette og Hege

Publisert i Bygdeliv, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , , , , | 3 kommentarer

En landbrukets dag i museumsparken

Lørdag var det, slik det pleier å være lørdag under mart’n, Landbrukets Dag, arrangert av Tynset Bondelag, i museumsparken på Tynset. Vi tok turen, og det så det ut til at «halve» bygda også hadde gjort, for maken til folkeliv har vi sjelden sett på Tynset! Blant griser, hester, kyr, sauer, treskeverk og, ja,veterankjøretøy, yret det av store og små som ville oppleve denne smaken av bondeliv fra bøndene i distriktet.

Det var natursti og tilbud om en ridetur for de litt yngre, smak av lokalmat og altså anledning til å beundre ulike dyrearter og -raser. Selv var vi denne gangen mest interessert i de to oksekalvene av «vår» sort, limousin, som lå og slappet av i bingen, mens de ble beskuet. Vi koste oss med å slå av en prat med både kjente og litt mer ukjente. Det er slik at vi nå merker at vi ar bodd i bygda en stund, for det er stadig flere kjentfolk å treffe på når vi ute på ulike arrangementer, noe som oppleves svært så trivelig.

Det ante oss allerede langt nede i veien at det ville være folksomt i parken i dag!

Det ante oss allerede langt nede i veien at det ville være folksomt i parken i dag!

Første stopp var hos Glommen skog, der vi fikk deilig kaffe fra denne fantastiske svartkjelen (kobber, tror jeg, under alt det svarte), sjokolade og grillpølser!

Første stopp var hos Glommen skog, der vi fikk deilig kaffe fra denne fantastiske svartkjelen (kobber, tror jeg, under alt det svarte), sjokolade og grillpølser!

Denne karen var litt av en rugg!

Denne karen var litt av en rugg!

Flotte hester som stilte opp for en ridetur for de minste

Flotte hester som stilte opp for en ridetur for de minste

Oksekalvene - hjælpes, så store de er!

Oksekalvene – hjælpes, så store de er!

Museumsparken gir en flott ramme til arrangementet

Museumsparken gir en flott ramme til arrangementet

Kalvemønstring var en av de populære innslagene. Hvem som vant, fikk ikke vi med oss, men vi syns både kalver og unger var ganske sjarmerend!

Kalvemønstring var en av de populære innslagene. Hvem som vant, fikk ikke vi med oss, men vi syns både kalver og unger var ganske sjarmerende!

Motorhistorisk klubb, Nord-Østerdal viste bl.a. frem den gamle melkebilen, den eneste som er igjen etter Tynset meieri sine biler. Bilen eies nå av Ivar Hugubakken.

Motorhistorisk klubb, Nord-Østerdal viste bl.a. frem den gamle melkebilen, den eneste som er igjen etter Tynset meieri sine biler. Bilen eies nå av Ivar Hugubakken.

På vei til arrangementet, passerte det oss en hel kortesje med gamle traktorer. Her er en av dem plassert til skue sammen med flere andre historiske kjøretøyer

På vei til arrangementet, passerte det oss en hel kortesje med gamle traktorer. Her er en av dem plassert til skue sammen med treskeverk og flere andre historiske kjøretøyer

Grisene tok oppstyret rundt seg med knusende ro

Grisene tok oppstyret rundt seg med knusende ro

Ulike kalveraser

Ulike kalveraser

Noen "helt vanlige" sauer, kunne vi også se

Noen «helt vanlige» sauer, kunne vi også se

Litt av det yrende folkelivet!

Litt av det yrende folkelivet!

 

 

Publisert i Bygdeliv, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Gudleik og’n Kjell

Pusen vår, Gudleik Knotten, observeres ofte sittende på toppen av en gjerdestolpe, der han synes å nyte utsikten med full kontroll over eventuelle fiender, eller byttedyr, også kalt MUS. Gudleik er, som mange allerede har skjønt, oppkalt etter Kjell Aukrusts postbud i Flåklypa. Postbudet beskrives som fotgjenger, erklært aktiv fargeblind, går mot rødt lys og er overkjørt en rekke ganger. Sånn sett kan han vel gjerne sammenliknes med en katt med sine ni liv. Hvorvidt vår Gudleik er fargeblind eller ei, vet jeg ikke. Men dersom det er slik, kompenserer han muligens med et skarpt nattsyn, noe som gjør ham i stand til å drive musejakt natten lang. Han gjør sånn sett god nytte for seg her på gården, i tillegg til å være søt, morsom og ganske så selskapelig anlagt.

Gudleik ga meg en annen assosiasjon til Kjell Aukrust da jeg forleden dag igjen observerte ham på toppen av stolpen. Lille Kjell sin søte kjærlighetserklæring til moren sin, der han satt på toppen av grindstolpen på Storsteigen i Alvdal. Han fortalte moren at han var en kjærlighet på pinne. Moren skjønte ikke riktig hva han mente med det. Jo, jeg sitter på en pinne og så er jeg glad i deg! svarte Kjell.

Gudleik pus er vår kjærlighet på pinne, for vi er glad i ham, selv om vi ikke skal underslå at han inni mellom også gjør masse ugagn! Men det hendte vel at’n Kjell også gjorde, så vidt jeg husker.

Kjærligheten vår på pinne

Den vesle kjærligheten vår på pinne

Publisert i Bygdeliv, Dyra våre, Fjellregionen | Merket med , , , , , , | 3 kommentarer

Tvihold på sommer’n

Om få dager er også september tilbakelagt. Her i Nord-Østerdal er elgjakta godt i gang og neste uke er det mart’n. Det betyr vanligvis frostkalde netter og sure, kalde dager, gjerne med regn, men hittil har det ikke vært mange slike døgn. Blomstene ute har ikke visnet ennå av nattefrost. Riktignok var Tron hvit et godt stykke nedover fjellsida her en dag, og i helga har det blåst friskt, men i le for vinden når sola titter frem, kjenner vi fortsatt en god varme. Det er fantastisk deilig å nyte den vakre bygda og fjellet i disse dager. Her er et lite bildegalleri med de seneste blomstene som er tatt inn. Det gjelder å nyte nå, før frosten kommer. For det gjør den jo!

DSC_0284

De store solsikker er flotte i en urne i forstua. Disse kom opp på plenen etter at vi i fjor vinter hadde fuglebrett der, og fuglene ble matet med solsikkefrø. Noen av frøene havnet åpenbart ikke i fuglemagene, men i plenen, og vi har klippet rundt og forbi dem i hele sommer, så de har fått vokse seg store og gule.

DSC_0286

Erteblomster er det jeg forbinder mest med høstblomster fra min barndom. Denne buketten i røde og rosasjatteringer sprer nydelig duft i hele stua der den står.

DSC_0296

Også vinduskarmen på kjøkkenet har fått litt ekstra fargepynt, med en enslig solsikke og en bukett rødkløver som står sammen med eggehøna og dalahesten

Rosene holder fortsatt stand mot høstkulda. Denne enslige blomsten gjør seg fint i den gamle tinnvasen.

Rosene holder fortsatt stand mot høstkulda. Denne enslige blomsten gjør seg fint i den gamle tinnvasen.

Skyggene er lange og fargene gule. Vi skimter det blå vannet i elva Tunna der den svinser og bukter seg før den renner ut i noe større - og blir en del av Glomma

Skyggene er lange og høstfargene har satt sitt preg på landskapet. Vi skimter det blå vannet i elva Tunna der den svinser og bukter seg før den renner ut i noe større – og blir en del av Glomma

Publisert i Året rundt, Bygdeliv, Fjellregionen | Merket med , , , , , , , , | 2 kommentarer

Den mystiske mannen i Tron

«Den mann som ikke har levd alene i fjellene har ennå ikke oppdaget sin sjel. Ensomheten gir fødsel til nytt liv.»

DSC_0379

Bak vår Storeggen, ruver Tronfjell, mektig og stødig, slik det alltid har gjort

DSC_0330

Enda vakrere er fjellet vinterstid, her ser vi det fra Hemstadvangen

Fra jeg var liten har jeg hørt snakk om Baral, eller egentlig Swami Sri Ananda Acharya, den mystiske inderen som  levde oppunder foten av Tronfjell fra han kom til Alvdal i 1917 og til han døde på fredsdagen, 8. mai 1945. I ettertid har jeg undret meg over den respekt og nærmest ærbødighet de voksne den gang snakket om Baral på, noe som jeg tenker ikke var noen selvfølge. Det var vel ikke akkurat dagligdags å se utlendinger på disse kanter den gang, og særlig ikke fra et så fjerntliggende land som India. Det var nok mer vanlig å fremvise en skepsis og tilbakeholdenhet overfor så annerledes mennesker enn dem selv. Men Baral må ha vært et helt spesielt menneske, tror jeg. Med den store hvite hesten og turban på hodet gjorde han stort inntrykk på lokalbefolkningen i Nord Østerdalen. Han levde et enkelt liv. Folk i Alvdal kan også fortelle om en mann som tok imot skoleklasser på besøk. Han fortalte historier og de fikk servert kakao og boller. Helt alene var Baral dog ikke. Han hadde to engelske damer med seg som stelte hus og hjem, og han skrev mer enn 30 bøker om bla. filosofi, spiritualitet og poesi. Stedet der han slo seg ned i Tron kalte han Gaurisankarseter – oppkalt etter Gaurisankar, et av de høyeste fjellene i Himalaya.

Baral hadde et nært samarbeid med forfatteren Arne Garborg, som sammen med sin Hulda i noen år bodde i området, på Savalen og på Tynset. Baral og Garborg arbeidet med å oversette indiske tekster til nynorsk. Det sies at de arbeidet ved at Baral sang originalen for så å oversette den til engelsk, så oversatte Edith Selboe fra engelsk til bokmål, før Garborg oversatte til nynorsk.

Også den den norske ingeniøren Einar Beer (1887–1982) bodde sammen med Baral. Beer hadde møtt Sri Ananda i Kristiania i 1915 og ble opptatt av filosofien. Han forlot sitt borgerlige liv for å bo sammen Sri Ananda på Tronfjell. Einar Beer opprettet i januar 1975 Swami Sri Ananda Acharya Stiftelse for å føre Sri Anandas livsverk og ideer videre – blant annet ideen om et fredsuniversitet på Tronfjell. I 1978 kom Bjørn Pettersen til Alvdal. Han hadde nettopp vært i India og hadde hørt om visjonen om et fredsuniversitet. Einar Beer var da 91 år, han trengte hjelp og Bjørn Pettersen ble boende. De hadde fire år sammen før Beer døde.

Baral hadde en visjon om å bygge et fredsuniversitet, et sted hvor alle nasjoner samles i fred. Slik jeg forstår det, lever denne visjonen fortsatt gjennom Stiftelsen Tronfjell Fredsuniversitet. De har i flere år hatt konkrete planer om bygging, og arkitekttegningene er klare.

«Freduniversitetet er tenkt som et internasjonalt humanistisk senter, fri for dogmer ”ismer» og fordommer, en stiftelse uavhengig av organisasjoner, religioner, ideologer, politisk eller spirituelle retninger. Det vil være åpent for alle uavhengig av alder, kjønn, rase, mentalitet eller tilhørighet. Dette skal være et sted med fokus på mennesket og ubrukte potensialer som en nøkkel til fred i verden og haromoni for den enkelte. Det kan ikke bli fred uten at man oppnår fred i seg selv, er grunnidéen bak det som skal foregå på universitetet. Det betyr at man må lære å kjenne seg selv.»

Swami Sri Ananda Acharya, kjent lokalt som Baral, ble i Alvdal i til sin død 8. mai 1945. Han ble gravlagt på Tronfjell, hvor det er satt opp en minnebauta.

«In each land, high on the mountain cliffs and peaks, let there arise a University of Peace. Let teachers and pupils from all the Quarters there assemble, and with the water of nectar-speech let them nourish the three plants of Concord, Peace, Compassion.»
Swami Sri Ananda Acharya, «Kalkaram» 1921.

Så får vi se, om det blir noe av Barals visjon om et fredsuniversitetet på vakre Tronfjell.

IMG_0288.JPGBildene er to postkort funnet i min mormors saker. Kilder for innlegget er Wikipedia og alternativ.no

Publisert i Fjellregionen, Historien forteller | Merket med , , , , , , , , , , , , | 2 kommentarer