Liv og røre

Vi har hatt storbesøk i helga! Hele ti personer har på hver sin måte tatt del i gårdslivet, og det har vært livlig både inne og ute. Vinteren kom en tur på besøk igjen,  og de to yngste gjestene på tre og fem år, har akt på kjelke, gått på ski, hentet seg nylagte egg i hønsehuset, sittet på med traktor, sett og kost med nyfødte kalver, spadd kumøkk i fjøset, og mye mer som de ikke har så mange muligheter til å oppleve der de bor. Vi håper de er fornøyde med alle inntrykk av det de har fått være med på her på gården, og håper på flere slike besøk.

Etter at Gulla ble født på tirsdag, har det kommet to kalver til. Dokka fødte den vesle oksen Månetyr fredag like før solformørkelsen, og i dag var det Engelin sin tur. Hun fikk sin lille kvigekalv ute, men det gikk helt fint, tross nysnøen. Kalven har fått navnet Vårlin, siden hun er den første som ble født etter vårjevndøgn.

Vårlin

Vårlin

Publisert i Bygdeliv, Dyra på gården | Merket med , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Verdens søteste!

Endelig kom hun, den første lille kalven vår, ei nydelig kvige. Rødkoll er heldigvis ei god og omsorgsfull mor, som viser stolt frem sitt vesle vidunder til oss og de andre kyra, bare vi ikke er for nærgående. Og de andre er virkelig nysgjerrige på dette nye vesenet som har inntatt fjøset. De forstår vel ikke at de snart har en slik selv.

Den lille kalven ble født i morges, og Rødkoll klarte brasene helt på egen hånd. Her er hun, med sin søte førstefødte. Er hun ikke fin?

Så nå kan vi bare vente på neste ku ut, vi ser at et par av de andre er ganske klare, de også! Vi er glade for at den første kalvefødselen gikk så greit, nå gleder vi oss bare!

Publisert i Drift, Dyra våre | Merket med , , , , | 3 kommentarer

Det våres mens vi venter

Tronfjell skinner som gull i morgensola

Tronfjell skinner som gull i morgensola

Nettet flommer over med bilder av bar mark og vårblomster som spretter opp mellom tørt gress i solhellinger. Her i fjellbygda er det også vår, om enn en litt kjøligere og gråere enn mange andre steder. Vi må nok vente en stund til før vi kan få øye på små spirer av liv i solvarm jord. Det er begynt å bli bart mange plasser, men fortsatt har vi kalde netter, og det er skiføre like i nærheten.

Alvdal Vesfjell lyser fortsatt kritthvitt av snøen, mens det i bakken hos oss stikker tørre, brune gresstuster opp

Alvdal Vesfjell lyser fortsatt kritthvitt av snøen, mens det i bakken hos oss stikker tørre, brune gresstuster opp

Hanegal i friluft!

Hanegal i friluft!

Som resten av landet har også vi hatt noen herlige dager med sol fra skyfri himmel. Hønsene får komme ut i friluft midt på dagen når det er som varmest. Og nå venter vi nytt liv på gården. Vi ser at det nærmer seg kalving for enkelte av kvigene våre, og spenningen stiger. Alle ti skal jo kalve innen kort tid, og vi håper bare det fordeler seg litt utover og ikke alle kommer på en gang! Jeg vil tro at det alltid er knyttet forventning og til dels spenning til kalving på gården, uansett om det er opplevd mange ganger tidligere. For oss er det første gang, og derfor ekstra nervepirrende. Vi har lest oss opp på temaet, så teorien skulle være inne nå. Men så er det vel som med så mye annet, at det er noe forskjell på teori og praksis!

Teorien er på plass

Teorien er på plass

De kommende mødrene begynner å bli tunge. De vagger seg rundt på jordet, opp til yndlingsplassen i hjørnet med utsikt til Tron, ned til solveggen ved låven og innimellom inn i fjøset. Men i mye større grad enn tidligere ligger de helt i ro, slikker litt på hverandre og bare betrakter verden, antakelig uten anelse om hva de snart vil komme til å oppleve.

En hvil i sola

En hvil i sola av de tunge kroppene

Publisert i Dyra våre | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

8.mars!

I dag er det 8.mars, altså DEN INTERNASJONALE KVINNEDAGEN, for dere som ikke vet det. Det er faktisk hundre år siden dagen ble markert for første gang i Norge. Da hadde kvinnene her i landet hatt stemmerett i to år, noe som slett ikke var kvinner forunt i de fleste andre land. I anledning dagen, har jeg lyst til å trekke frem min farmor, Borghild.

DSC_0446

Her er Borghild rundt 10 år gammel. (Fotograf ukjent)

Borghild vokste opp i bygda Tylldalen i Tynset, som nest yngst av sju søsken. I 1921 giftet hun seg med min farfar, og sammen fikk de etter hvert fem barn. Familien bodde nær «stasjon» på Tynset, og farfar jobbet som såkalt handelsfullmektig på Samvirkelaget. Farmor var hjemme med barna. Farfar var medlem av herredsstyret, som det het dengang, i to perioder fra 1926 til 1931. Så hadde familien sannsynligvis noen år uten direkte politisk engasjement og krigen som kom i 1940 hindret jo også det. Men så, i 1948-51, finner jeg farmor Borghild på lista over representantene i herredsstyret. Hun er nå ferdig med småbarnsstell, og har tydeligvis overtatt etter farfar til å være med å påvirke samfunnet rundt seg. Jeg kan ikke finne noen andre kvinner på fast plass i herredsstyret verken denne perioden eller tidligere. Det fantes en vararepresentant i perioden 1938 -40, Målfrid Berg, som vararepresentant for Bondepartiet, som det nåværende Senterpartiet het dengang. Samtidig med farmor Borghild, satt Karen Grønn Hagen som vararepresentant,  også for Bondepartiet. Grønn Hagen er siden blitt kjent som den første kvinnelige statsråd i en borgelig regjering, da hun ble sjef for Familie- og forbrukerdepartementet i Jon Lyngs regjering i 1963.

Her har farmor blitt 55 år gammel.

Her har farmor Borghild blitt 55 år gammel. (Fotograf Skjøtskift)

Men tilbake til farmor. Som mannen sin før seg, var hun medlem av Arbeiderpartiet. Tønset Sosialdemokratiske Forening, som Tynset Arbeiderparti siden sprang ut fra,  ble stiftet i 1913, altså samme år som kvinner fikk stemmerett her i landet. Partiet jobbet bl.a. for «bekjempelse av drikkeondet, bedre folkeskole, fritt skolemateriell og tilsetting av lege og jordmor på fast lønn». Alle viktige kvinnepolitiske saker, verdt å kjempe for, synes jeg.

Også ett av de fem barna til farmor ble særlig aktiv politisk, nemlig min fars tvillingbror, Bjarne. Til tross for sin unge alder (han var født på høsten i 1927), var han aktiv i motstandsarbeid under krigen, og flyktet til slutt over til Sverige. Senere satt også han i mange år i Tynset herredsstyre. Siden ble han vararepresentant på Stortinget og han var varafylkesordfører i Hedmark i flere år. Også min far var politisk aktiv, men på et annet nivå enn tvillingbroren, og ikke på Tynset.

Litt morsomt for meg å oppdage, er det at min oldefar på morssiden, Peder, i flere perioder allerede fra 1893 satt som representant i Tynset herredsstyre. Fra 1914 og frem til han døde i 1921 representerte han «Frisinnede Venstre» som var et utbryterparti fra Venstre etter unionsoppløsningen i 1905. I tillegg til at kvinner ikke hadde stemmerett før 1913, hadde de heller ikke lov til å besitte eiendom. For Storeggen, gården som nå er vår, førte det til at den gikk over fra min oldemors familie, til hennes eldste stesønn, som fikk odelsrett da faren hans ble eier av gården ved å gifte seg med oldemor. Slik gikk gården etter hvert helt ut av slekta, da stesønnen solgte den så sent som i 1961. Da var jeg allerede født, så dette er altså ikke en veldig fjern fortid for meg.

Jeg husker farmor som en snill og god bestemor. Hun døde dessverre tidlig, da jeg var elleve år, og jeg kan ikke huske hun pratet noe om politikk eller det hun hadde vært med på. Jeg tror ikke farmor feiret kvinnedagen, eller at hun i det hele tatt kjente til at det fantes en slik dag. Her på Tynset er det fortsatt skuffende lite blest om dagen, og for meg har det i år vært en helt vanlig søndag, bestående av det vanlige gårdsarbeidet. Mitt lille bidrag på dagen er dette blogginnlegget, en hyllest av våre formødre (og forfedre) som har bidratt til at vi lever i en fantastisk velferdsstat, som mange bare kan drømme om. Vi som er jenter og kvinner i landet vårt i dag, enten vi er født her eller har kommet fra andre deler av verden, skal være så ufattelig takknemlige for det de før oss har gjort. At det har kostet, er det ikke tvil om, og vi skal passe på det de har oppnådd, og ikke ta det for gitt. Og vi skal fortsette å jobbe for de ulikhetene som dessverre fortsatt eksisterer, selv i Norge, og ikke minst i andre land. Uansett, en stor takk til farfar og farmor, oldefar, onkel og alle andre, som har jobbet for at jeg, mine barn og alle andre i dag lever i et av verdens beste land, enten vi er kvinne eller mann. Jeg er stolt av å være etterkommer av farmor, første kvinne i Tynset herredsstyre! GRATULERER MED DAGEN, ALLE JENTER OG KVINNER!

Publisert i Historien forteller | Merket med , , , , , , , | 1 kommentar

Nicolai

DSC_0401

 «Paa den Forhøining i Landskabet, som hinsides begrændser Sletten eller Vandet, ligger en Krands at Gaarde og grønne Enge. Gaardene prange vel ikke med stadselige Bygninger og røde Tegltag, men disse Klynger af græstækkede Smaahuse synes dog netop at høre hjemme på dette Malerie. Ovenfor Gaardrækken begynner Furuskoven, som stiger lien opad, inntil den tilsidst forbinder i Grønfjeldets gule Mos og Haverns steile Styrtninger. Men høit op over de øvrige Aaser og Fjelde skyder Tronfjeldet sin brede, furete Ryg. Den mægtige Steenjette staar der ganske ene, som om han forsmaaede at støtte seg til Nogen av de øvrige i Ætten, af hvilke ingen her kunde maale Høide med ham; ja nederst i Dalen mod Sydvest træder han endog med sin Flod lige ud i Glommen, som i rivende Strømninger skynder seg forbi hans truende Nærhed.»

DSC_0367

Ikke helt den samme utsikten som Nicolai beskriver, men vi skimter kjerkegga der han sto (med den hvite kirka) til venstre i bildet. Grønfjell er det flate fjellpartiet øverst til høyre. Her er flommen over for denne gang, og dalen har blitt frodig og grønn.

DSC_0468.NEF

Her ser vi Tronfjell og dalen, omtrent slik Nicolai beskriver det. Dette bildet er tatt litt lenger nord for kirka. Skjønt, klynger av gresstekkede småhus, finnes ikke lenger… Havern og Grønfjell ses ikke på bildet, men ligger utenfor bildets venstre kant. 

Slik beskriver Nicolai Ramm Østgaard utsikten fra kjerkegga på Tynset, der han står sammen med sin bestefar, skoginspektør Nicolai Hersleb Ramm, mens de venter på at høymessen i kirken skal begynne. Det er pinse, og den flate dalen er som sedvanlig på denne tida, oversvømt av flomvann, og folkene har måttet ta båt for å komme til kirken. Vi finner skildringen i boka «En Fjeldbygd. Billeder fra Østerdalen», som var Ramm Østgaards debutverk, og som kom ut i 1851.

Siden jeg har pådratt meg en hissig influensa, og en ukes tid har gjort absolutt ingenting, har jeg endelig så smått begynt å komme til hektene igjen. Jeg orker å pusle litt i mine besteforeldres gamle saker og ting, og fant denne boka, som jeg har hørt så mye om. Jeg har blitt oppslukt av historiene i boka som er oppveksterindringer fra Tynset. Nicolais mor hadde tatt med sine to barn hjem til sin far på Tynset etter at hun reiste fra ektemannen, Mikkel Østgaard. I boka skildrer Nicolai  siste sommeren han bor på Tynset, før han i sitt trettende år blir sendt av gårde for å få sin (ut-)dannelse. Olaf Røst beskriver Nicolais far, Mikkel Østgaard, som «… et flogvit og hadde ei poetisk åre, men han var dessuten overmodig og drikkefeldig, noe som først førte til hans timelige ruin og deretter gjorde han til en ulykkelig mann i  sitt familieforhold.» (flogvit = en som vet mye/svært intelligent). Det var nok fra ham Nicolai hadde sine dikterevner.

Fotografert fra boka "Bygdehistorier fra Tønset" av Olaf Røst, gjenfortalt 100 år etter av Bjarne Grandum.

Fotografert fra boka «Bygdehistorier fra Tønset» av Olaf Røst, gjenfortalt 100 år etter av Bjarne Grandum.

Det sies at «En Fjeldbygd» slo ned som en bombe i hovedstadens litterære liv, og var den første boka i genren bondefortellinger.  Ramm Østgaard veksler mellom å skrive på datidens bokspråk og replikkene på tynsetmål. Den ble svært beundret og ble forbilde for mange verk i samme genre. Historene har en rammefortelling om den enestående vakre Ragnhild som » … havde Ord for at være den vakreste gjente i Bygden, ja kanskee i hele Østerdalen – det påstode i aldfald Skriverkarlene, som vidste god Besked om Slikt; ja, Fuldmægtigen, som nylig var kommen tilbage fra Embedsexamen, forsikrede endog med en kraftig ed, at der i hele Christiania By ikke fantes en Pige, som kunde sættes ved siden af Ragnhild Tjønmoen.» Bersvend er fra nabogården til Ragnhild. De to er barndomsvenner og får etter hvert hverandre kjær. Ragnhild avviser alle de mange andre beilerne, og har bare øye for Bersvend. Men Ragnhilds far er slett ikke begeistret for denne forbindelsen, og gjør alt for å hindre at de to treffes. Bersvends mor var kommet i stor gjeld etter at hun ble enke, og «havde dessuden Ord for at være en temmelig kvas Kjærring, og imellem hende og Tjønmo-Kallen havde der vel også af og til været noget Krangel om Skigarer, som vare faldne ned, Sauer og Kalve, som vare komne indpaa, og Sligtnoget, som let kan falde til mellem Naboer.» Det var med andre ord et dårlig utgangspunkt for de to unge kjærestene.

Det er fornøyelig å lese skildringene fra gårds- og seterlivet og fra landskapet både i bygda og på fjellet og liene rundt. Fjellene ligger jo akkurat på samme plassen i dag som for tohundre år siden. I starten er det litt krevende å lese det gammeldagse «danske» språket, men jeg vennet meg fort til det. Og for å lese tynsetdialekten, som knapt finnes igjen i dag, hører jeg for mitt indre stemmen til min mommo, Sigrid.

Nicolai Ramm Østgaard ble utdannet jurist. Fra 1859 til 1872 var han fogd i Søndre Østerdalen. Han døde i Elverum i 1873. Bestefarens gård, Lassmoen, som etter hvert ble til Ramsmoen, og Tjønnmoen (Bjørnsmoen), lå der dagens sentrum befinner seg. Dette var før jernbanens inntreden, og dermed var datidas sentrum på Neby, nedenfor kirka. I nærheten av der gården lå, finner vi i dag en gate oppkalt etter Nicolai Ramm Østgaard, ja, det finnes til og med en minnebauta over ham.  Det er lett å forstå at bygdefolket er og har vært stolte av sin sambygding.

2015-02-23 20.41.32

Fotografert fra Tynset bygdebok, bind I

 

Publisert i Bygdeliv, Historien forteller | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar